1979 Norge etablerer en valutakurv
Norske myndigheter hadde siden 1972 vært tilknyttet et vesteuropeisk valutasamarbeid, kalt slangen. I slangesamarbeidet var det den vesttyske mark som var den dominerende valuta. Den appresierte kraftig i forhold til dollar, pund og yen etter Bretton Woods-samarbeidets sammenbrudd.
I 1976-78 ble det gjennomført en del kursjusteringer innad i slangen, som Norge benyttet til å sørge for nedskriving av kronekursen. I 1979 fulgte man Sveriges og Finlands eksempler og etablerte en valutakurv, hvor målet for kronekursen var et veid gjennomsnitt av flere valutaer. Vektene til hver enkelt valuta ble bestemt av betydning denne hadde for norsk utenriksøkonomi.
I perioden 1976-86 ble det ved flere anledninger gjennomført tiltak som førte til at norske kroner falt i verdi. Dette skjedde dels som tradisjonelle devalueringer, dels som tekniske justeringer av valutakurven. I samme periode ble renten fortsatt holdt lav, mens bankens utlånsvirksomhet ble styrt gjennom direkte reguleringer som lånerammer.
Den siste kronenedskrivningen skjedde i mai 1986, da sentralverdien for kursindeksen ble endret fra 100 til 112. Etter dette ble renten i større grad brukt direkte for å styre valutakursen. Perioden 1976-86 har vært betegnet som devalueringstiåret.
Litteratur:
Jan F. Qvigstad og Arent Skjæveland, "Valutakursregimer - historiske erfaringer og fremtidige utfordringer" i Kjell Storvik, Jan F. Qvigstad og Sigbjørn A. Berg, Stabilitet og langsiktighet. Festskrift til Hermod Skånland, Aschehoug, 1994.
Ragna Alstadheim: Exchange rate Regimes in Norway 1816-2016. Staff memo 2016/15, Norges Bank
Hermod Skånland: Norsk valutakurspolitikk. Penger og Kreditt 1983/2
Gunnvald Grønvik: Ei korg i korga. Om nordiske valutakorger. Penger og Kreditt 1983/3