1931 Norge forlater gullstandarden
De andre nordiske land gjorde det samme, og lot valutaene flyte, men var innstilt på å hindre skadelige svingninger i kursen. Det var imidlertid vanskelig å finne noe fast holdepunkt i valutapolitikken, da det ikke var klart hva kursene skulle stabiliseres mot.
Britiske pund spilte på den tiden en viktig rolle som internasjonal reservevaluta. Samtidig var fraktene i norsk skipsfart fastsatt i pund, til dels for lang tid fremover. Også norsk eksportindustri, som led under den internasjonale nedgangskonjunkturen, tapte inntekter ved den britiske opphevelse av gullstandarden.
I løpet av 1933 roet forholdene seg noe og Norges Bank kom til å styre kronekursen etter det britiske pundet, med enkelte mindre justeringer frem mot 1939.
Den spente internasjonale situasjonen i forbindelse med krigsutbruddet høsten 1939 førte til at pundkursen ble sterkt fluktuerende. Norske myndigheter valgte da å søke tilknytning til amerikanske dollar, som man anså som en mer stabil valuta.
Diskontoen var generelt fallende gjennom 1930-årene. Dette gjenspeilte et ønske om å avhjelpe presset under depresjonen ved å gjøre adgangen til lån lettere. Norges Banks utlånsvirksomhet var nå rettet mot de private bankene, men preget av erfaringene fra 1. verdenskrig.
Litteratur:
Jan F. Qvigstad og Arent Skjæveland: Valutakursregimer - historiske erfaringer og fremtidige utfordringer. I Stabilitet og langsiktighet. festskrift til Hermod Skånland, Oslo 1994
Ragna Alstadheim: Exchange rate Regimes in Norway 1816-2016. Staff memo 2016/15, Norges Bank