1875 - 1924 Skandinavisk myntunion

Den viktigste endringen var at kronen ble gjort til pengeenhet i stedet for speciedaleren. I henhold til konvensjonen kunne det utgis gullmynter pålydende 20 og 10 kroner, sølvmynter på 2 og 1 krone, samt 50, 40, 25 og 10 øre, og bronsemynter på 5, 2 og 1 øre. I 1881 ble det gjort mulig å slå 5-kroner i gull. Dette ble aldri gjort i Norge. Det ble heller aldri preget noen 40-øre.

De norske sedlene i 1905 hadde nasjonale symboler, og kunne brukes også etter unionsoppløsningen. Det var ikke tilfelle for myntene. De fikk etter unionsoppløsningen  nasjonale symboler. Det var størst behov for småmynt, og det kom  en provisorisk serie bronsemynter i 1906-07. Fra 1907 kom det en ny myntrekke med samme valører som tidligere, men som avspeilet Norges nye statsrettslige stilling.

I 1906-07 ble det utgitt en 2-kronemynt til minne om unionsoppløsningen i tre utgaver. I 1914 ble det utgitt en mynt i forbindelse med 100-årsjubileet for Grunnloven.

Knapphet på skillemynt førte til at de minste skillemyntene i årene 1917-21 ble myntet i jern i stedet for bronse. Mot slutten av 1. verdenskrig steg prisen på sølv slik at sølvverdien av myntene ble høyere enn pålydende. En gikk da over til å mynte sølvmynter med lave valører i koppernikkel.

Under og etter 1. verdenskrig oppsto kursforskjeller mellom mynter fra ulike land i myntunionen. Dette skyldtes opphevelsen av sentralbankenes plikt  til å innløse sedler i gull. I praksis innebar det slutten for den nordiske myntunionen. Fra 1924 ble det åpnet for at landene kunne prege mynt som bare var gyldig innenfor landets grenser.

Litteratur: Kolbjørn Skaare: Mynten, myntene og medaljene. Oslo 2007

Bjørn Rønning: Norges mynter i 150 år 1816-1966. Oslo 1969

Bjørn Rønning: Norges mynter og pengesedler etter 1874. Oslo 1972