Totalkostnadene har falt til tross for doblet antall transaksjoner
Norske banker brukte om lag 5,9 milliarder kroner på å produsere betalingsformidlingstjenester i 2001. Målt i 2001-kroner er dette en reduksjon på 400 millioner kroner siden 1994. På samme tid er antallet transaksjoner fordoblet.

Halverte enhetskostnader
Enhetskostnadene per betalingstransaksjon var kr 5,80 i 2001. Målt i 2001-kroner var enhetskostnaden kr 13,00 i 1994. Det er to hovedårsaker til reduksjonen: For det første er bankenes produksjon av betalingstjenester blitt mer automatisert, med bedre utnyttelse av stordriftsfordeler. For det andre har prisingen ført til at kundene velger rimelige tjenester med lave produksjonskostnader.

Bankene dekker en større del av kostnadene gjennom direkte prising
I 2001 dekket bankene 70 prosent av kostnadene ved betalingstjenestene gjennom inntekter fra prisene på bruk av tjenestene og fra årsgebyrer. Samtidig har finansavtaleloven fra 1. juli 2000 sørget for at bankene ikke lenger har inntekter fra float - det vil si at de ikke lenger får renteinntekter fra beløpet i den tiden det tar å overføre det. I 1994 dekket inntekter fra priser 39 prosent av produksjonskostnadene og i 1988 bare 26 prosent.

Ingen økning i prisene
Målt i fast kroneverdi har den gjennomsnittlige prisen en kunde betaler for en betalingstransaksjon falt siden 1994. Økningen i kostnadsdekningen fra priser har kommet uten at bankene har økt de gjennomsnittlige prisene ut til kundene.

Norges Banks vurdering av utviklingen
Utviklingen siden 1994 er positiv. Bankene har effektivisert produksjonen av betalingstjenestene slik at enhetskostnadene målt i fast kroneverdi er halvert. Bankene dekker en stadig større andel av kostnadene gjennom direkte prising, og float er fjernet fra det norske betalingssystemet. Norge har internasjonalt sett et meget effektivt betalingssystem. Dersom bankene fortsetter med effektivisering og direkte prising, vil Norge fortsatt ligge i front på dette området.

Artikkelen som omtaler resultatene fra undersøkelsen kan leses i Penger og Kreditt 4/2002.