Vi viser til departementets brev av 10. juli 2006.

Endringene som foreslås i forskriften skyldes hovedsakelig implementering av endrede direktivbestemmelser. De viktigste nye valgene som er lagt inn i de endrede direktivbestemmelsene er en adgang til å ta hensyn til finansielt pant i risikovektingen av et engasjement og en utvidet definisjon av engasjementsbegrepet, slik at det også omfatter utstedelse av sikkerhet.

Kredittilsynet foreslår at en ikke innfører muligheten til å ta hensyn til finansielt pant i norsk regelverk. Pant i finansielle instrumenter innebærer en risikoreduksjon for utlåner i forhold til usikrede utlån. Det taler isolert sett for at det bør tas hensyn til finansielt pant. Verdien av finansielt pant kan imidlertid svinge mye, noe som kan føre til at engasjement endrer status og blir klassifisert som store på grunn av verdiendringer i pantet. Dette kan utløse kontrollmessige utfordringer både for den aktuelle institusjonen og tilsynsmyndighetene, som igjen kan øke faren for at institusjoner pådrar seg for stor konsentrasjonsrisiko. Siden utlån med pant i finansielle instrumenter utgjør en liten andel av finansinstitusjonenes brutto utlån, vil forslaget om ikke å ta hensyn til finansielt pant ved vurderingen av store engasjementer trolig få små praktiske konsekvenser. Norges Bank støtter Kredittilsynets forslag.

Norges Bank støtter Kredittilsynets forslag om at utstedelse av sikkerhet også skal regnes med ved beregning av samlet engasjement med en motpart.

I utkastet til forskriftens § 4 tredje ledd foreslår Kredittilsynet at: Avtale, som i forbindelse med leasingavtale, gir institusjonen en rett men ikke plikt til å overføre leasingobjektet til en annen til et beløp som er avtalt på forhånd og til en bestemt dato skal medregnes med 50 prosent av det nominelle beløp. Med dagens regelverk vil leasingobjektet telle med 100 prosent ved beregning av store engasjementer. Forslaget fra Kredittilsynet vil derfor medføre en lempning for institusjonene.

Den skisserte typen avtale (restverdigarantiavtale) representerer en (kjøpt) europeisk salgsopsjon for institusjonen. Det bør i forskriftsteksten klargjøres hva som menes med nominelt beløp. Vår uttalelse til forskriftsforslagets § 4 tredje ledd forutsetter at nominelt beløp er bokført verdi av leasingkontrakten. I den konkrete sammenhengen kan nominelt beløp også tolkes som utøvelsesprisen for salgsopsjonen, en risikovekt på 50 prosent synes i så fall for lav.

Institusjonen vil under leasingperioden ha en fordring på leietaker. Kredittrisikoen overfor leietaker vil normalt sett være langt lavere enn nåverdien av leietakers kontraktsforpliktelser siden leasingobjektet er institusjonens eiendom. Markedsverdien av leasingobjektet vil vanligvis være i nærheten av bokført verdi. Salgsopsjonen vil også være en sikkerhetsventil for institusjonen. Den reelle kredittrisikoen for institusjonen er derfor lavere enn bokført verdi av leasingkontrakten. En risikovekt på 50 prosent av bokført verdi av leasingkontrakten virker som et rimelig anslag på den reelle kredittrisikoen.

Med hilsen

Birger Vikøren