Målene med omleggingen til kvotesystemet var å begrense bankenes etterspørsel etter sentralbankreserver, samt gi bankene sterkere insentiver til å omfordele reserver i interbankmarkedet.

Det tidligere systemet: et gulvsystem

Fra midten av 1990-tallet og frem til 3. oktober 2011 benyttet Norges Bank et såkalt gulvsystem for styring av bankenes reserver. I et slikt system får bankene forrentet alle sine innskudd i sentralbanken til foliorenten, som også er sentralbankens styringsrente. Foliorenten danner da normalt et gulv for de helt kortsiktige pengemarkedsrentene, siden bankene normalt ikke vil låne ut reserver til en rente lavere enn den de får i sentralbanken. Tilsvarende danner Norges Banks utlånsrente (D-lånsrenten) et tak for de helt kortsiktige pengemarkedsrentene. Vanligvis vil ingen banker låne reserver til en rente høyere enn den de må betale i sentralbanken. I et gulvsystem må sentralbanken sørge for at det er et overskudd av reserver i banksystemet, det vil si at bankene til enhver tid har innskudd i sentralbanken av en viss størrelse. Når disse innskuddene er tilstrekkelig store, drives de helt kortsiktige pengemarkedsrentene ned mot foliorenten. Hvor store reserver som kreves for å oppnå dette, er bestemt av bankenes etterspørsel og kan variere over tid. I gulvsystemet tilførte Norges Bank reserver gjennom F-lån til bankene, mot pant av verdipapirer. Slike lån ble tilbudt når Norges Bank vurderte at det trengtes mer reserver i systemet for å holde markedsrenten nær foliorenten. Renten på F-lån lå normalt like over foliorenten.

Begrunnelse for omlegging

Et særtrekk ved et gulvsystem er at bankene har rikelig tilgang til sentralbankreserver og at det koster relativt lite for bankene å låne reserver i sentralbankens markedsoperasjoner. Under gulvsystemet kunne en bank som ønsket å holde mer reserver i Norges Bank, låne reserver gjennom F-lån til en rente som normalt lå like over foliorenten. Siden alle reservene ble forrentet til foliorenten, var kostnaden ved å holde mer reserver ervervet ved F-lån normalt bare noen få basispunkter. Alt annet likt tilsier en lavere pris på å holde reserver at bankene ønsker å holde mer av dem. Gjennomgående så Norges Bank at etterspørselen etter reserver i auksjoner av F-lån var høy, og høyere enn det bankene trengte for å gjennomføre sine betalinger i Norges Banks oppgjørssystem. Norges Bank så en tendens til at det måtte tilføres stadig mer reserver for å holde den kortsiktige pengemarkedsrenten nær foliorenten. Generelt økte reservene i banksystemet over tid. Særlig etter finanskrisen, hvor sentralbanken midlertidig tilførte mye reserver, var det en tendens til at nivået ble liggende høyere enn tidligere.

Samtidig som sentralbankreservene vokste over tid, så Norges Bank en tendens til at omfordelingen av reserver mellom bankene fungerte dårlig. Siden overnattenrenten i interbankmarkedet var nær innskuddsrenten i sentralbanken, tjente bankene lite på utlån til andre banker. I noen situasjoner var det tegn til at den kortsiktige renten i pengemarkedet måtte bys mye opp før en utlåner meldte seg i markedet. Da økte etterspørselen etter reserver fra Norges Bank, og for å holde overnattenrenten nær foliorenten måtte Norges Bank tilføre reserver til banksystemet. Norges Bank oppfattet denne utviklingen som lite gunstig og ønsket å endre systemet for likviditetsstyring. Særlig to mål var viktige. Det ene var å stanse veksten i sentralbankreserver Det andre var å skape mer aktivitet mellom bankene i overnattenmarkedet da stadig mer reserver i banksystemet medførte en risiko for at Norges Bank overtok noen av oppgavene til interbankmarkedet. Sentralbankens oppgave er å styre det totale nivået på reservene, mens bankene selv skal fordele disse mellom seg over natten i interbankmarkedet. Dette resulterte i en omlegging av systemet, fra et gulvsystem til et kvotesystem for reserver.

Nærmere om valget av et kvotesystem

I prinsippet kan banksystemet fungere uten at bankene har innskudd i sentralbanken over natten, det vil si at den totale mengden reserver i banksystemet er null. Det er tilfellet i et såkalt korridorsystem (uten reservekrav). Omfordelingen av reserver som skjer gjennom dagen på grunn av betalinger mellom bankene, reverseres gjennom interbanklån ved dagens slutt. Banker med negativ posisjon overfor sentralbanken låner reserver av banker som gjennom dagen har fått tilført reserver og som dermed har en positiv posisjon overfor sentralbanken. Siden den totale mengden reserver er null, vil summen av de negative posisjonene alltid motsvares av summen av de positive posisjonene. Når interbankmarkedet fungerer godt, trenger da ingen banker å benytte seg av sentralbankenes stående innskudds- og utlånsfasiliteter (som normalt er dyrere å bruke for bankene).

Et korridorsystem krever dermed at reservene omfordeles godt i interbankmarkedet. Videre setter det store krav til likviditetsstyringen i sentralbanken, som til enhver tid må styre mot null reserver i banksystemet. Det gjøres ved å tilføre bankene reserver når det er et underskudd på reserver i banksystemet (summen av bankenes posisjoner overfor sentralbanken er negativ) og ved å trekke ut reserver når det er overskudd av reserver i systemet. Reservene endres særlig som følge av transaksjoner mellom bankene og staten når staten har konto i sentralbanken. Innbetalinger til staten trekker reserver ut av banksystemet. Utbetalinger fra staten virker motsatt. Inn- og utbetalingene til staten er dermed opphav til svingninger i bankenes samlede reserver i sentralbanken.

I Norge har staten konto i Norges Bank, og endringer i reservene som skyldes transaksjoner med staten motvirkes gjennom markedsoperasjoner (F-lån og Finnskudd). For å klare dette må sentralbanken utarbeide prognoser for utviklingen i reservene som følge av forventede transaksjoner mellom bankene og staten. Det er en viss feilmargin i disse prognosene. I et gulvsystem påvirkes overnattenrenten mindre av slike prognosefeil enn den gjør i systemer uten overskuddsreserver. Det skyldes at i et gulvsystem er det uansett så mye reserver i banksystemet at selv om tilbudet av reserver skulle falle som følge av uforutsette innbetalinger til staten, vil det fortsatt være tilstrekkelig med reserver til at overnattenrenten holdes nær styringsrenten. At transaksjoner med staten påvirker reservene i banksystemet og gjør likviditetsstyringen mer komplisert, var noe Norges Bank måtte ta hensyn til da likviditetsstyringssystemet ble lagt om i oktober 2011 Det nye systemet som ble innført 3. oktober 2011, er en mellomløsning mellom et gulvsystem og et korridorsystem. I det nye systemet får hver bank forrentet bare en viss mengde innskudd i sentralbanken - en kvote - til styringsrenten. Innskudd utover kvoten forrentes til en lavere rente, reserverenten. Systemet er ment å gi bankene et økonomisk insentiv til å etterspørre mindre reserver og et motiv til å omfordele reserver seg imellom. Tidligere kostet det lite for en bank å sitte med store innskudd på foliokonto. Denne kostnaden har økt i det nye systemet. En bank med innskudd større enn kvoten har et motiv til å tilby det overskytende i interbankmarkedet. For banker som har behov for å låne reserver over natten, er det lettere å finne en långiver enn tidligere. Også for banker som har lavere innskudd i sentralbanken enn kvoten tilsier, vil det være lønnsomt å låne inn reserver til en rente lavere enn styringsrenten og plassere de lånte reservene til styringsrenten i Norges Bank.

Slik som i gulvsystemet, er kvotesystemet et system med overskuddsreserver (sentralbanken sikter mot å holde reservene i banksystemet større enn null), noe som gjør at eventuelle prognosefeil vil påvirke markedsrenten i mindre grad enn ved et korridorsystem. I tillegg har bankene fortsatt en intradagfasilitet hos Norges Bank og kan låne reserver rentefritt gjennom dagen mot sikkerhet. Norges Bank påser at bankene tilføres nok reserver, slik at renten i overnattenmarkedet blir liggende nær styringsrenten. I motsetning til i gulvsystemet kan imidlertid overnattenrenten like gjerne ligge under styringsrenten, ikke bare over. Det skyldes at gulvet ikke lenger er foliorenten, men reserverenten. I det nye systemet vil banker med overskuddsreserver være villige til å låne ut reserver i interbankmarkedet til en rente lavere enn foliorenten, nettopp for å unngå å måtte plassere til reserverenten.

Mer informasjon om innføringen av et nytt likviditetsstyringssystem:

• Endring i "Forskrift om bankers adgang til lån og innskudd i Norges Bank mv" (Brev og høringsnotat av 6. oktober 2010 sendt til Finansnæringens Fellesorganisasjon (FNO) med sikte på å endre systemet for styring av bankenes låne- og innskuddsordninger i Norges Bank.)
• Kvotering av interbankrenter – NIBOR (Norges Banks brev av 6. oktober 2010 til FNO hvor Norges Bank oppfordrer FNO til å ta initiativ til å etablere et mer åpent og tilgjengelig system for bankenes beregning av pengemarkedsrentene i den såkalte NIBOR-kvoteringen)
• Norges Banks vurdering av høringssvarene (Til høringsnotatet av 6. oktober 2010 kom det høringssvar fra Finansnæringenes Hovedorganisasjon (FNO), DnB NOR, Sparebanken Vest, Haugesund Sparebank og høringssvar fra Swedbank til FNO med kopi Norges Bank.)
• Endring i Forskrift om bankers adgang til lån og innskudd i Norges Bank mv ble, på bakgrunn av høringssvarene, vedtatt i hovedstyret i Norges Bank 15. desember 2010.
• Bankenes vurdering av Norges Banks likviditetsstyring (Norges Bank Memo 4/2014)

Nærmere om begrunnelsen for kvoteinndelingen

En kunne tenke seg alternative måter å fastsette kvotene på. Et mulig utgangspunkt kunne være å sette bankers individuelle kvote proporsjonalt med bankens forvaltningskapital eller proporsjonalt med størrelsen på bankens betalinger i oppgjørssystemet. (Dataene for de enkelte banker er konfidensielle. Her refereres kun til generelle konklusjoner.)

Særlig de større bankene har stor variasjon i sine innskudd i Norges Bank over tid. I perioder er innskuddene nær null, selv for de største bankene. Det reiser spørsmålet om hva som egentlig driver behovet for å ha innskudd i sentralbanken.

For de største bankene er det ikke nødvendigvis en klar sammenheng mellom størrelsen på banken (målt ved forvaltningskapitalen) og innskuddene i Norges Bank. Riktignok har bankene i gruppe 1, som målt ved forvaltningskapitalen er de klart største bankene, betydelige større innskudd i Norges Bank enn de mindre bankene i gruppe 2 og de små bankene i gruppe 3. Det er imidlertid ingen klar sammenheng mellom størrelsen på bankene og innskuddene i Norges Bank for bankene i gruppe 1. Det er derfor ikke hensiktsmessig å inndele kvotene proporsjonalt etter størrelsen på hver enkelt bank.

En kunne alternativt tenke seg en sammenheng mellom størrelsen på de transaksjoner bankene gjennomfører i oppgjørssystemet og behov for innskudd i Norges Bank. Dersom transaksjonene er store, vil bankene kunne være eksponert for store utbetalinger i løpet av dagen. Hvis innbetalingene samtidig skulle være små, og banken ikke får dekket seg i markedet på slutten av dagen, må banken ha store innskudd i sentralbanken for å kunne dekke utbetalingene til andre banker (eller banken må trekke D-lån). Data viser imidlertid heller ingen klar sammenheng mellom størrelsen på transaksjonene og innskudd i Norges Bank.

Bankene har ubegrenset tilgang på rentefrie lån mot sikkerhet gjennom dagen i Norges Bank (intradaglån). Intradaglån sikrer at betalingsoppgjørene fungerer tilfredsstillende. Det er den primære oppgaven til styringssystemet for bankenes reserver. Tilgangen på rentefrie intradaglån reduserer bankenes behov for innskudd i sentralbanken. Uten intradaglån hadde bankene måttet ha større innskudd i sentralbanken for å møte de løpende transaksjonene i banksystemet gjennom dagen. Med intradaglån vil bankene ved dagens slutt kun ha behov for å gjøre opp nettotransaksjonene med hverandre. Jo mer symmetri det er mellom en banks inn- og utbetalinger gjennom dagen, desto mindre er behovet for innskudd i sentralbanken. Det betyr at jo mer forutsigbare bankenes inn- og utbetalinger er, og jo bedre den kortsiktige likviditetsstyringen er i bankene, desto mindre behov har bankene for innskudd i sentralbanken.

Hensikten med endringene i styringssystemet er å få pengemarkedet til å fungere bedre. Kriteriene for hvordan kvotene fastlegges er derfor primært lagt opp slik at de stimulerer til aktivitet i pengemarkedet med utgangspunkt i hvilken evne og mulighet bankene har til å omfordele reserver seg mellom.

Nærmere om systemene gulv og korridor

I et gulvsystem styrer sentralbanken mot at renten på helt kortsiktige lån mellom banker skal være nær den renten bankene får på sine innskudd i sentralbanken. I et slikt system sørger sentralbanken for at det er romslig med reserver i banksystemet.

Når dagen starter, har bankene innskudd (reserver) av en viss størrelse. Gjennom dagen overfører bankenes kunder penger til hverandre. Med mindre kundene har konto i samme bank, innebærer det at ulike banker overfører penger til hverandre. Dette skjer via sentralbankens oppgjørssystem. Når bank A overfører penger til bank B, skjer det ved at bank As innskudd i sentralbanken reduseres, mens bank Bs innskudd øker med det aktuelle beløpet. Denne avregningen skjer flere ganger daglig. I flere sentralbanker har bankene fri adgang til rentefrie lån gjennom dagen (mot sikkerhet). Dersom en bank gjennom dagen må overføre mer til andre banker enn den har innestående på konto i sentralbanken, kan banken låne det nødvendige beløpet av sentralbanken (intradaglån). Ved dagens slutt har bankenes innskudd i sentralbanken endret seg i takt med summen av netto-transaksjonene som har gått gjennom oppgjørssystemet. Banker som ved dagens slutt har et underskudd av reserver og som følgelig har trukket intradaglån, må betale dette tilbake til sentralbanken. Det kan skje på to måter. Banken kan låne det nødvendige beløpet av andre banker i interbankmarkedet og bruke dette til å betale intradaglånet. Hvis så ikke skjer, må banken bruke sentralbankens stående lånefasilitet som har en høyere rente. Dette skjer automatisk hvis en bank er i underskuddsposisjon og ikke innfrir lånet innen utløpet av dagen. Jo større de totale innskuddene er i sentralbanken, desto mindre sannsynlighet er det for at bankene skal måtte låne reserver av andre banker og desto mindre er sannsynligheten for at banker skal måtte trekke dyre dagslån. Tanken med et gulvsystem er at avregningen mellom bankene i stor grad skal skje ved å justere bankenes innskuddskonti i sentralbanken. Det følger at jo høyere innskuddene er i sentralbanken, desto mindre behov har bankene for å omfordele reserver seg mellom, det vil si jo lavere blir aktiviteten i interbankmarkedet.

I et korridorsystem styrer sentralbanken mot at renten på helt kortsiktige lån mellom banker skal være midt mellom renten på sentralbankens stående fasiliteter for innskudd og utlån (korridoren). For å oppnå dette må sentralbanken sørge for å holde total mengde reserver (utover et eventuelt reservekrav) lik null. (Det betyr at sentralbanken må motvirke autonome endringer i totale reserver slik at mengden reserver er lik null. For eksempel, dersom staten har konto i sentralbanken og innbetalinger til statens konto reduserer mengden reserver i systemet, må sentralbanken tilføre så mye reserver at den totale mengden er lik null etter at innbetalingene til statens konto har funnet sted.) Avregningen mellom bankene skjer ved at bankene låner reserver av hverandre. Systemet er organisert på følgende måte:

• Ved dagens begynnelse har bankene null innestående på konto i sentralbanken.
• Gjennom dagen foretas transaksjoner mellom bankene. Som i et gulvsystem skjer det ved å justere bankenes innskudd i sentralbanken. Banker som skal overføre til andre banker, og som ikke har tilstrekkelig innestående på konto i sentralbanken, må låne intradag av sentralbanken. (Det betyr at sentralbanken må motvirke autonome endringer i totale reserver slik at mengden reserver er lik null. For eksempel, dersom staten har konto i sentralbanken og innbetalinger til statens konto reduserer mengden reserver i systemet, må sentralbanken tilføre så mye reserver at den totale mengden er lik null etter at innbetalingene til statens konto har funnet sted.)
• Ved dagens slutt må alle intradaglån betales tilbake til sentralbanken. Når disse er tilbakebetalt, har noen banker et underskudd av reserver, mens andre har et overskudd. Summen av overskuddene er lik summen av underskuddene siden de totale reservene er null.
• Banker med underskudd låner av banker med overskudd. Dersom en bank med underskudd ikke låner av andre banker, må den trekke D-lån til en rente som normalt er høyere enn markedsrenten, den renten bankene betaler når de omfordeler likviditet seg i mellom. Banker med overskudd vil søke å låne reserver ut til andre banker til markedsrenten, siden alternativet er å plassere overskuddsreservene til en lavere innskuddsrente i sentralbanken.
• Korridorsystemet gir derfor bankene et insentiv til å omfordele reserver seg i mellom. Det bidrar til økt aktivitet i interbankmarkedet.

Et sentralt aspekt ved reserver er at bankene selv ikke kan påvirke den totale mengden i systemet. (Total mengde reserver reduseres hvis bankene kjøper sedler og mynt eller trekker D-lån. Dette er imidlertid intet sentralt poeng for å forstå systemene for styring av bankenes reserver.)

Ved dagens slutt er bankene samlet sett alltid tvunget til å holde den mengde reserver som sentralbanken har tilført banksystemet, som innskudd i sentralbanken. En enkelt bank kan ønske å redusere innskuddet i sentralbanken og øke utlånene til husholdninger og bedrifter, eventuelt kjøpe ulike former for verdipapirer. Det fører til at denne bankens innskudd i sentralbanken reduseres, men samtidig øker andre bankers innskudd i sentralbanken tilsvarende. Fordelingen av bankenes innskudd i sentralbanken kan endres gjennom dagen, men den totale mengden reserver i banksystemet er den samme.

Litteratur:

• Liquidity management system: Floor or corridor? (Staff Memo 4/2010)
• Systemer for likviditetsstyring: Oppbygging og egenskaper (Staff Memo 5/2011)