Hvorfor har den norske staten gjeld?

I de fleste land er hovedformålet med statlig opplåning å finansiere et budsjettunderskudd. I Norge dekkes det oljekorrigerte budsjettunderskuddet av overføringer fra Statens pensjonsfond utland.

Staten låner i markedet i første rekke for å dekke netto utlån fra, og kapitalinnskudd til, statlige låneinstitusjoner. Disse inkluderer blant annet Statens lånekasse for utdanning, Husbanken, boliglånsordningen i Statens pensjonskasse og Eksportfinansiering Norge. Staten låner også for å dekke forfall av utestående gjeld. Målet er å dekke statens lånebehov til så lave kostnader som mulig. Staten har god kredittvurdering og kan derfor låne til lav rente. Videre legges det vekt på at opplåningen skal bidra til å opprettholde og utvikle velfungerende og effektive finansmarkeder i Norge.

Statens årlige lånebehov dekkes i hovedsak gjennom salg av langsiktige lån (statsobligasjoner) med fast rente. Statsobligasjonene har en løpetid på mer enn ett år. Staten låner også kortsiktig gjennom salg av statskasseveksler, som har løpetid på ett år eller kortere. Et velfungerende vekselmarked er en beredskap for staten i situasjoner der lånebehovet øker kraftig i løpet av kort tid. Opptak av både langsiktig og kortsiktig gjeld gjør at det tilbys statspapirer med ulike løpetider i markedet. Staten låner bare i norske kroner.

Velfungerende og effektive finansmarkeder

Risikofri rentekurve

Utstedelse av statslån kan bidra til mer velfungerende finansmarkeder fordi de danner grunnlag for en risikofri rentekurve i markedet. En regner ofte renten på statspapirer som risikofri fordi sannsynligheten for at en stat ikke møter sine betalingsforpliktelser er svært liten. Målet i Norge er å vedlikeholde en rentekurve med løpetid opp til 10 år. Mandatet gir anledning til å utstede lån med løpetid over 10 år. Den risikofrie rentekurven kan tjene som referanse for prising av andre finansielle instrumenter.

Et likvid marked

For å fremme likviditeten i statspapirmarkedet har Norges Bank på vegne av Finansdepartementet inngått primærhandleravtaler med fire banker (norske og nordiske) i obligasjons- og vekselmarkedet. Avtalene innebærer blant annet at primærhandlerne har enerett og plikt til å delta i auksjoner av norske statspapirer og at de forplikter seg til å stille kjøps- og salgskurser i annenhåndsmarkedet. Primærhandlerne har anledning til å gjøre gjenkjøpsavtaler (repoavtaler) med staten i statskasseveksler og statsobligasjoner.