Omtalen er basert på tekst av Årstein Svihus

Ingen andre fiskeslag er så tiljublet og myteomspunnet som torsken og silda. Dette kan en finne tydelige spor etter i diktningen hos blant annet Snorre, Petter Dass, Alexander Kielland, Bjørnstjerne Bjørnson, Jonas Lie, Knut Hamsun og Johan Boyer. En finner også andre markante uttrykk for torskens og sildas historiske betydning. Besøker en Bergen, blir en raskt introdusert for tørrfisk i sjøbodene eller i turistbrosjyrene. I enkelte fiskeristrøk henger det fortsatt ekte kongetorsker i kirken, svevende under kirketaket. Silda blir hyllet i form av kommunevåpen, skulpturer av ganejenter, fiskere og barn med sildehank. I språket vårt har vi dessuten gitt de viktigste silde- og torskebestanden norsk pass: En refererer fortsatt til «Norsk vårgytende sild» og «Norsk arktisk torsk».

Og det er ikke så rart, for det finnes neppe noen andre skapninger som har hatt like stor påvirkning på norsk samfunn og kultur enn nettopp silda og torsken - med torsken som giganten blant kjemper, og som fundament for samfunnsutvikling og økonomisk vekst langs kysten.

Navnet i seg selv forteller jo en del om torskens kulturhistorie. En regner med at navnet torsk opprinnelig kommer av «tørket fisk» eller «fisk som tørkes». Skreien, altså den gyteferdige torsken, har fått sitt beskrivende navn fordi den vandrer – som når vi sier «skrider frem». Begge benevnelsene forteller det mest grunnleggende ved torskens biologi og betydning i norsk historie: Den vandrer og blir så fisket og tørket.

De årvisse og rimelig stødige innsigene av gytende skrei dannet grunnlaget for et omfattende fiske mange steder langs kysten helt nord til Finnmark. Lofoten står her i en særstilling. Det er det største gyteområdet, samtidig som klimaet gir god tørk av fisken fra de første blir hengt opp på senvinteren, og fram til sommeren som kommer med fluer og mark. Tørking var billig, og den ferdige tørrfisken trengte verken kasser eller annen emballasje. I tidligere tider kunne den pakkes rett ned i jekta til Bergen, og så sendes videre ut i verden. Lofotfisket trakk til seg fiskere fra et stort omland innen rekkevidde for båter med årer og seil. Tørrfisk ble også produsert andre steder der det var stabilt skreiinnsig eller godt fiske av kysttorsk, slik som på Nord-Vestlandet. Klimaet ga ikke like god tørk her. Dermed ble tilvirking til klippfisk den foretrukne måten å foredle torsken på.

Silda var mer lunefull enn torsken. Noen ganger sto fjordene tett av sild et sted, andre ganger søkte den mot land et helt annet sted. Men som torsken var den lett tilgjengelig når den først kom inn til kysten og søkte seg inn i poller og trange fjordarmer. Det var heller ikke uvanlig at den årvisst kunne tas med garn eller nøter på samme stedet tiår etter tiår. Så kunne den plutselig forsvinne. Midt på 1500-tallet skapte silda «Klondyke-stemning» på den da norske Bohuslänkysten. Også der ble det en brå stopp lik sammenbruddet for sildefisket i Oslofjorden i det samme hundreåret. Til Vestlandet kom silda som en plutselig velsignelse i krigs- og kriseåret 1808, noe som ble starten på en sekstiårig sildeepoke. Innsigene kom først på Sør-Vestlandet, men forflyttet seg gradvis nordover. Sildas plutselige men sterke tilstedeværelse krevde at hele samfunn av fiskerne, tilvirkere og handelsmenn måtte kaste seg raskt rundt for å fiske sild med garn og nøter. Samtidig måtte tilvirkere, utstyrt med salt og tønner, stå klare når silda ble brakt til land. Fisket foregikk i vintermånedene fra januar eller februar til tidlig vår. Selv om arbeidet var mørkt, kaldt og farefullt, ble det likevel sett på som mulighetenes fiske. En regner med at det på 1860-tallet var like mange engasjert i sildefisket som det var industriarbeidere i hele landet. Senere kom nye høydepunkter i sildefisket. På 1950-tallet var igjen hele samfunn engasjert i fisket. Spenningen og jakten på silda ble nå også kringkastet over radioen, og ble på den måten et felleseie for hele befolkningen.

Silda og torsken har formet samfunnene rundt. De har også gitt grobunn for undring og mangfoldige forklaringer på livets mange fasetter, som i de periodene da torskefisket slo feil. Et eksempel finner en i flere av Petter Dass sine mørke og malende skildringer av krisetidene på 1600-tallet.

Fra siste del av 1800-tallet og fremover ble både torsken og sildas hemmeligheter gradvis avdekket av de fremvoksende marine vitenskaper. En søkte å finne svar på hvorfor fangstene varierte så mye. Gikk fangstene ned fordi det hadde blitt mindre fisk, eller hadde fisken bare flyttet seg andre steder? Hva betydde havstrømmer og temperatur? Fra en sped begynnelse på 1860-tallet ble disse og mange andre spørsmål forsøkt besvart av forskerne. Systematiske analyser av fiskeegg, vandringsmønster og alder ga flere og flere svar.

Formålet med forskningen var å forstå naturen bedre for å kunne utnytte den bedre. Dette ble satt på spissen etter andre verdskrig, da det oppsto en problematisk blanding av forskning, leteteknologi og økt fangstkapasitet. Riktignok advarte enkelte forskere mot utviklingen, og for torskens vedkommende ble det i samme periode gjort viktige oppdagelser om betingelsene for bærekraftig fiske. Men for silda holdt ikke kunnskapsutviklingen tritt med utviklingen av fangstleddet. Resultatet ble en dramatisk nedfisking av norsk vårgytende sild. Bestanden var på grensen til utryddelse før bremsene ble satt på. Det skulle ta om lag førti år før bestanden hentet seg inn igjen. Denne dyrekjøpte erfaringen førte til en allmenn bevissthetsendring. Om forskerne blir det gjerne sagt at de gikk fra å være jakthunder for fiskerne til å bli vakthunder for fiskene. Erkjennelsen om at havets ressurser har sin naturlige begrensing spredte seg også til fiskerne og resten av samfunnet. De som drev fiske av sild, torsk og mange andre fiskeslag måtte forholde seg til redskapsbegrensinger og en streng forvaltning med kvoter.. I dag vet en svært mye om både silda og torskens livsløp. Denne kunnskapen er helt avgjørende for dagens fiskeriforvaltning, der målet er å høste innenfor naturens tåleevne.

Sild og torsk har ikke lenger en like synlig plass i samfunnet, ettersom færre er engasjert i fiske eller foredling på land. Men fisket skaper fortsatt verdier som, rett forvaltet, utgjør en tilnærmet evig ressurs. Torsken er da også fortsatt en favoritt blant fiskeslagene for mange nordmenn, mens feiringen av silda skjer på utallige sildebord rundt om i landet. Norskfanget sild og torsk er dessuten et stort bidrag til verdens matfat. Sild og torsk er på denne måten ambassadører for både norsk kulturhistorie og moderne internasjonal forvaltning.