Forsidemotiv; redningsskøyte

Redningsskøytene - havets stormfugler

Omtalen er basert på tekst av Jo van der Eynden

Forlis og strandinger hørte til tidligere tiders tragedier. Etter hvert som betydningen av den internasjonale handelen økte, kom det også krav om å bygge ut en redningstjeneste langs kysten. Forbildet var England, Holland og andre europeiske sjøfartsnasjoner, som på 1800-tallet etablerte lokale redningsstasjoner og et, som oftest frivillig, beredskapsapparat for å ta hånd om skipbrudne og ilanddrevne fartøy på utsatte steder langs kysten.

I 1857 ble Statens Redningsvesen opprettet som en egen avdeling under Fyrdirektøren. Det ble etablert statlige redningsstasjoner på Lista og Jæren, to kyststrekninger som var åpne og uten skjærgård. For resten av norskekysten var ikke teknologien med landbaserte stasjoner hensiktsmessig. Riktignok ble det utplassert redningsutstyr på en del fyrstasjoner, men det var ikke tilstrekkelig. På grunn av de høye tallene for drukning, både i forbindelse med fiskeri og sjøfart, ble det på privat initiativ i 1891 stiftet et «Norsk Selskab til Skibbrudnes Redning».

Det viktigste bidraget til det nystiftede selskapet var å få gjennomslag for at Norge måtte ha en seilende redningstjeneste basert på fartøy som tålte de verste forhold, og med mannskap som kunne greie utfordringene når liv stod på spill. I 1892 lyste Redningsselskapet ut en konkurranse der oppdraget var å konstruere en egnet skøytetype, og bevilget penger til bygging av de første skøytene. Båtbyggeren og båtkonstruktøren Colin Archer var en av dommerne i konkurransen. Han engasjerte seg aktivt i spørsmål om sjøsikkerhet. Archer hadde hatt suksess med sine dekkede losskøyter til Færder-losene, og ville konstruere en redningsskøyte som kunne mestre de mest ekstreme værforholdene. Siden juryen ikke var fullt ut fornøyd med vinnerutkastet, fikk Archer i oppdrag å modifisere tegningene.

Byggingen av de tre første redningsskøytene ble satt i gang før resultatet av konkurransen og Archers bearbeiding av vinnerens tegninger forelå. Den første som ble bygd etter Archers modifiserte tegninger fikk seilnummeret RS 1, og ble døpt «Colin Archer» ved sjøsettingen i august 1893. Skøyta tilhører nå Norsk Maritimt Museum i Oslo, og seiler fremdeles.

I løpet av de påfølgende 30 årene ble det bygget i alt 35 redningsskøyter. 30 av disse var tegnet av Colin Archer, og deres sjøegenskaper og innsats på havet førte til at Archer-skøytene, også internasjonalt, fikk ry på seg for å være noen av de beste og sikreste seilfartøyene som fantes.

Redningsskøytenes viktigste kvalitet og fortrinn var deres seilegenskaper og sjødyktighet. Før radiokommunikasjonens tid besto den «seilende redningstjenesten» i hovedsak av å følge fiskeflåten ut på feltet, og bistå folk og fartøy etter behov. Ikke minst var det viktig å kunne slepe fiskefartøy trygt i havn når uværet slo til, særlig ved fralandsvind. Uten assistanse fra en redningsskøyte risikerte de små, åpne, råseilriggede fiskebåtene å blåse til havs.

Skøytenes overlegenhet i forhold til den mer primitive fiskeflåten, gjorde at behovet for motorisering av redningsskøytene ikke var en prioritert oppgave før den teknologiske utviklingen endret selve tjenesten. Fra 1920-tallet kom radiokommunikasjon i bruk i fiskeflåten. Det innebar at redningsskøytene i større grad kunne ligge i havn, og rykke ut når det trengtes.

De rene seilskøytene ble etter hvert avløst av motoriserte, hurtiggående fartøy som fortsatte å utmerke seg med gode sjøegenskaper og høy driftssikkerhet. Gjennom hele selskapets historie har en satset på landets ypperste kompetanse når det gjelder konstruksjon og bygging av redningsskøyter. I dag representerer organisasjonens fartøyhistorie en vesentlig del av Norges maritime kulturarv.

Marinelegen Oscar Tybring (1847-1895) blir regnet som Redningsselskapets far. Fra opprettelsen og fram til sin død arbeidet han iherdig som organisator, lobbyist og folkeopplyser. Selskapet utviklet seg raskt, både som profesjonell redningstjeneste og idealistisk folkebevegelse. Ikke minst henvendte Oscar Tybring seg til kystkvinnene, som visste hva det ville si å ha sine kjære på havet. De ble ryggraden i en organisasjonsbygging som besto i å verve medlemmer og opprette lokallag. Lokallagene drev opplysningsarbeid og samlet inn penger til å holde den operative tjenesten gående. Etter hvert kom staten inn som viktig bidragsyter til driften, men det er fortsatt slik at den frivillige innsatsen er av avgjørende betydning for at Norge kan ha en landsdekkende sjøredningstjeneste på høyt nivå.

I dag driver Redningsselskapet virksomhet fra mer enn 50 stasjoner spredt over hele landet. I overkant av 40 redningsskøyter er i beredskap døgnet rundt, året rundt. De siste tiårene er bistand til den store flåten av fritidsbåter blitt en viktig del av virksomheten, og selskapet har fått en svært variert flåte av moderne, raske og teknisk avanserte redningsskøyter i ulike størrelser, tilpasset farvannet og oppgavene. Årlig utføres mer enn 6 000 oppdrag. I løpet av Redningsselskapets historie er mer enn 6 000 mennesker reddet fra den visse død. Omkring 3 000 fartøy er berget fra totalhavari, og over 100 000 fartøy og nærmere en halv million mennesker har på forskjellige måter mottatt assistanse.

Baksidemotiv; oljeplattform

Petroleumsnæringen er svært viktig, både når det gjelder inntekter til statskassen, investeringer og andel av total verdiskaping i Norge. Utvinningen av olje og gass har vært en avgjørende bidragsyter til velstands- og velferdsutviklingen.

Det norske oljeeventyret startet for alvor med funnet av Ekofisk i 1969. Lille julaften 1969 informerte det amerikanske oljeselskapet Phillips norske myndigheter om et kjempefunn i den sørlige delen av Nordsjøen. Ekofisk skulle seinere vise seg å være et av de største oljefunnene som noen gang er gjort til havs. Produksjonen fra feltet startet 15. juni 1971. I årene etter ble det gjort en rekke andre store funn.

I 1970-årene var letevirksomheten konsentrert rundt områdene sør for Stadt (62. breddegrad). Sokkelen ble åpnet gradvis - kun et begrenset antall blokker ble utlyst i hver konsesjonsrunde. Områdene som virket mest lovende, ble undersøkt først. Det førte til funn i verdensklasse, og produksjonen fra den norske kontinentalsokkelen har vært dominert av store felt som Ekofisk, Statfjord, Oseberg, Gullfaks og Troll. Flere av disse feltene er fremdeles viktige for petroleumsvirksomheten i Norge. I 1979 ble det åpnet for petroleumsvirksomhet også nord for 62. breddegrad. Leteaktiviteten i deler av Norskehavet og Barentshavet startet tidlig på 1980-tallet, og letearealene ble gradvis utvidet. Produksjonen i Norskehavet startet i 1993, og i Barentshavet i 2007.

Statens pensjonsfond utland (SPU), populært kalt Oljefondet, ble opprettet i 1990. Fondets hovedoppgave er å spare statens petroleumsinntekter til fremtidige generasjoner. Midlene plasseres i utlandet. I 2018 har fondet en markedsverdi på mer enn 8 000 milliarder kroner.

Aktiviteten på norsk sokkel antas å forbli en sentral del av norsk økonomi i flere tiår framover. Det innebærer blant annet at økonomien fortsatt vil være sårbar for svingninger i prisene på olje og gass – forhold vi i liten grad kan påvirke. Prisfall har ved flere anledninger gitt landet økonomiske utfordringer. Samtidig har perioder med lav pris også ført mye positivt med seg: Ny teknologi, standardisering og effektivisering. Utvikling av verdensledende teknologi på norsk sokkel har gjort oljeserviceindustrien til en av Norges viktigste eksportnæringer. I toppåret 2013 eksporterte oljeservicenæringen varer og tjenester for over 200 milliarder kroner. Det er fire ganger mer enn i 2003, og har bidratt til vekst og framgang for en lang rekke kystsamfunn, framfor alt på Vest- og Sørlandet.

Teksten er hentet fra følgende nettsider:

• Store norske leksikon
• Norsk oljemuseum
• Regjeringen.no/Norsk oljehistorie på fem minutter
• Norwegian Energy Partners