Tema for 50-kroneseddelen: "Havet som binder oss sammen"
Navnet Norge, eller Norðrvegr, kan bety «landet mot nord» eller «veien mot nord». Det var skipsleden og ferdsel på sjøen som fra gammelt av bandt det langstrakte landet sammen, og skapte grunnlag for å samle det til ett rike. Ut over 1800- og 1900-tallet ble det bygget ut en omfattende infrastruktur med fyr- og merkevesen, som gjorde det tryggere å ferdes langs kysten. Skipsleden langs norskekysten kalles gjerne «Riksvei nr. 1».
Omtalen er basert på tekster av Per G. Norseng og Alan Hutchinson m.fl.
Selv om det er værhardt langs norskekysten, er kystleden velegnet for ferdsel over store avstander. Kysten er for det meste skjermet av en skjærgård som danner en indre led med gode naturhavner, der folk i uminnelige tider har kunnet søke nattehavn og ly for uvær, eller vente på god bør. Og med landkjenning hele veien, har det helt siden forhistorisk tid vært forholdsvis enkelt å navigere langs kysten. Mange steder har sjøfarende vært godt hjulpet av karakteristiske fjellformasjoner og andre naturlige eller menneskeskapte seilingsmerker.
Fra middelalderen ble Norges viktigste eksportvare, tørrfisk, fraktet med små skuter fra Nord-Norge til eksporthavnen Bergen. Mye annen transport mellom fiskeridistriktene og byene i vest og nord foregikk på samme måte, og bidro til at ulike landsdelene ble bundet sammen. Fra rundt 1500 var det gjerne den enkle bondebygde jekta som ble brukt. Den var bred og uten dekk, klinkbygd, og med én mast og ett råseil. Jektefarten fortsatte helt til begynnelsen av 1900-tallet. Da var jektene dels blitt erstattet av noe større dekkede skuter. De ble gjerne kalt jakter, og fikk etter hvert glattbygde skrog og motor.
Dampmaskinen gjorde det mulig med rutefart. På 1820-tallet ble den første norske ruten opprettet for å frakte post og passasjerer mellom Christiania og Kristiansand. Noe senere ble det etablert ruter mellom Trondheim og Nord-Norge, og mellom Trondheim og Kristiansand. I siste halvdel av 1800-tallet overtok dampskipene mer og mer av varetransporten, dels med rene frakteskuter, dels med ruteskip som tok både last og passasjerer.
Størst betydning fikk kystruten mellom Østlandet og Bergen, og Hurtigruta videre nordover. Samtidig ble det bygget ut et omfattende nett av lokalbåter som knyttet befolkningen i skjærgården og langs de mange dype fjordene tettere til byene.
De naturskapte, enkle seilingsmerkene ble etter hvert erstattet med tekniske innretninger. Pionerene i kystrutetrafikken seilte med kart, kompass, fartslogg og kronometer som hjelpemidler. Utviklingen av et fyr- og merkevesen gjorde skipstrafikken raskere, sikrere og mer pålitelig året rundt. Det bidro til at ferdsel til sjøs fortsatt har stor betydning for landet vårt, både for frakt av personer og varer. Den dag i dag binder havet oss sammen.