Finansminister Sigbjørn Johnsen (t.h.) og sentralbanksjef Hermod Skånland redegjør for fristillingen av kronen på en felles pressekonferanse 10. desember 1992. Foto: Rolf Øhman / SCANPIX. 

En pengepolitikk rettet inn mot stabile valutakurser har lang tradisjon i Norge. Helt siden 1816 har målet vært fast valutakurs, enten i forhold til sølv eller gull eller i forhold til andre lands valutaer. Flere europeiske valutaer, også den norske, ble utsatt for spekulative angrep gjennom 1992. Da svenske kroner ble gjort flytende i november, solgte Norges Bank valuta for 50 milliarder kroner i løpet av seks timer for å stabilisere kronekursen. Norges Bank satte renten opp til 25 prosent i perioden 23-27. november for å dempe presset mot kronen. Likevel kom nye bølger av spekulasjoner. Til slutt måtte den faste valutakursen for norske kroner oppgis. Det skjedde klokken 10 den 10. desember 1992. Vi gikk inn i et valutakursregime preget av «styrt flyt».

Den 6. mai 1994 ble det innført nye operative retningslinjer for utøvelsen av pengepolitikken. Pengepolitikken skulle innrettes mot å videreføre stabilitet i valutakursen i forhold til europeiske valutaer. Det skulle imidlertid ikke brukes like kraftige virkemidler som innen et fastkursregime, og det ble ikke fastsatt svingningsmarginer for kronen. Det ble en «styrt» flyt. Forskriften var en presisering og videreføring av den praksis som hadde blitt fulgt etter at kronen ble tillatt å flyte i desember 1992.