Dyster stemning under stortingsdebatten om statens tiltakspakke for bankvesenet 17. oktober 1991. I første rekke Kjell Storvik (visesentralbanksjef ), Hermod Skånland (sentralbanksjef ) og Ole Berrefjord (statssekretær). I annen rekke Per Ditlev-Simonsen (styreleder i Kreditkassen) og Tormod Hermansen (styreleder i Statens Banksikringsfond). Foto: Morten Holm / SCANPIX.

I 1988 ble Norge rammet av en omfattende bankkrise. Norsk økonomi hadde hatt sterk vekst i første halvdel av 1980-tallet drevet av gode internasjonale konjunkturer og høy oljepris. Dereguleringer av finansmarkedene hadde bidratt til veksten. Et bankvesen som lenge hadde levd i et regulert regime, klarte imidlertid ikke bankhåndverket. Kredittveksten blir for sterk. I 1986 falt oljeprisene og tilliten til kronen ble svekket. Finans- og pengepolitikken ble strammet inn. Flere store og små banker fikk problemer. Arbeidsløsheten steg til nye høyder, og i 1988 falt BNP-volumet med 0.3 prosent. 

Bankkrisen ble sterkt forverret i 1990 etter murens fall og den tyske gjenforeningen. Gjenforeningen krevde store økonomiske ressurser. Økte renter i Tyskland smittet over til ECU-området. Siden norske kroner var knyttet til ECU, fikk vi også høyere renter i Norge. Det den norske økonomien trengte, var lavere renter. Norges Bank ga likviditetsstøtte til flere banker for å opprettholde tilliten til det finansielle systemet. Den norske bankkrisen ble systemisk. Egenkapitalen i Den norske Creditbank, Kreditkassen og Fokus Bank, gikk tapt. Aksjene ble gjort verdiløse. Statens Banksikringsfond og Statens Bankinvesteringsfond skjøt inn den nødvendige egenkapital og overtok eierskapet. Bankkrisen gled over i 1993 da de internasjonale konjunkturene snudde. Den økonomiske veksten tok seg ganske raskt opp igjen midt på 1990-tallet, men har på 2000-tallet blitt betydelig redusert sammenlignet med tidligere.