I 1986 ble penge- og valutapolitikken lagt om. Norges Bank ble delegert fullmakt til å fatte beslutninger om endringer i styringsrenten med sikte på å stabilisere kronekursen. 

Fra 1988 ble Norge rammet av en omfattende bankkrise. Bankkrisen ble sterkt forverret i 1990 etter Berlinmurens fall. Den norske bankkrisen ble systemisk. Bankkrisen gled over i 1993 da de internasjonale konjunkturene snudde. Norges Banks rolle i forbindelse med finanskriser var blitt tydeliggjort og avgrenset til å gi likviditetsstøtte til krisebanker, mens egenkapital eventuelt måtte bevilges av Stortinget. Viktige tiltak ble gjennomført for å styrke robustheten i betalingssystemet.

De internasjonalt kjente økonomene Schnabel og Brunnermeier har studert finansbobler som har sprukket de siste 400 år. De har funnet frem til de 23 største krakkene. Norge har to begivenheter på denne listen, Kristianiakrakket i 1899 og bankkrisen 1988-93. 

Norges Bank fikk i denne perioden ansvaret for å forvalte Statens Pensjonsfond Utland (SPU) som i dagligtalen kalles Oljefondet.

Svein Gjedrem ble sentralbanksjef 4. januar 1999. Samme dag han tiltrådte, ga han intervju. Markedet tolket intervjuet som at Norges Bank ville styre etter et inflasjonsmål og flytende valutakurs. I et slikt regime ble rommet for Norges Banks skjønnsutøvelse i rentesettingen økt.

Finanskrisen høsten 2008 viste at alle elementene i pengevesenet, det vil si finansiell stabilitet, et velfungerende betalingssystem og prisstabilitet, må være på plass. Det er ikke nok å passe på prisstabiliteten. En sentralbank må være en institusjon med lang hukommelse, men som samtidig har evnen til å være lett på foten og takle nye oppgaver.