Finansråd Eivind Erichsen, finansminister Per Kleppe, leder av Norges Banks direksjon Knut Getz Wold og nestleder i direksjonen Hermod Skånland (bak) avbildet på Fornebu lufthavn etter internasjonale konsultasjoner om valutaspørsmål. Foto: Erik Thorberg / SCANPIX.

I perioden 1976-86 ble det foretatt 10 nedskrivninger av kronen. I den første perioden skjedde nedskrivingene innenfor det europeiske slangesamarbeidet. Norge trakk seg ut av dette samarbeidet i desember 1978 og innførte i stedet en valutakurvordning der kronens internasjonale verdi ble bestemt av en valutakurvindeks. Vektene i valutakurven reflekterte de ulike lands betydning for norsk økonomi. Svingningsmarginene ble ikke offentliggjort, men holdt seg i praksis innenfor +/- 2 til 3 prosent. 

Devalueringene som fulgte, skjedde rent teknisk gjennom endringer i vektene (august 1982), endringer i basiskursene (september 1982), endring fra å beregne kurvindeksen ved hjelp av en aritmetisk til en geometrisk indeks (juli 1984) og ved at kronen ble holdt innenfor den svakeste delen av svingningsmarginene (september 1984). I august 1985 ble svingningsmarginene på +/- 2 ¼ prosent offentliggjort, og det ble kommunisert at ordningen med at kursleiet skulle ligge i den svakeste fjerdedelen av svingningsmarginene (101,13, 102,25) ville bli videreført. Vinteren 1985-86 falt oljeprisene. Kronen ble i mai 1986 nedskrevet nok en gang. Pariteten for kurvindeksen ble da endret fra 100 til 112. Siden kronen allerede lå nær det svakeste ytterpunktet i intervallet, ble den effektive devalueringen noe mindre, rundt 9,5 prosent.

Dette skulle vise seg å bli den siste devalueringen. Den økonomiske politikken ble lagt om.