Bretton Woods-avtalen ble fremforhandlet på Mount Washington Hotel i Bretton Woods, New Hampshire i 1944. I 1971 brøt avtalen sammen.

Kjernen i Bretton Woods systemet var at dollaren skulle ha fast pris i forhold til gull og at andre valutaer skulle ha fast pris i forhold til dollar. USA førte imidlertid en vedvarende ekspansiv finanspolitikk over flere år.  Det ledet etter hvert til store vanskeligheter for Federal Reserve. Den 15. august 1971 annonserte president Richard Nixon at USA ga opp. Bretton Woods-avtalens fastkurssamarbeid brøt dermed sammen. Norges Bank lot kronekursen mot dollar flyte, mens kurssvingningene mellom norske kroner og andre valutaer ble forsøkt holdt innenfor moderate grenser. 

Internasjonalt forsøkte man å gjenopplive fastkurssystemet. Den 21. desember 1971 ble Smithsonian-avtalen inngått. Det ble vedtatt nye pariteter. Svingningsmarginene skulle ikke lenger være på +/- 1 prosent som i Bretton Woods systemet, men på +/- 2,25 prosent. En del vesteuropeiske land hadde operert med trangere svingningsmarginer og var skeptiske til så brede svingningsmarginer. Det ble derfor etablert et eget samarbeid innenfor det europeiske fellesmarked (EF), kalt "slangesamarbeidet", med trangere svingningsmarginer.

Norske myndigheter sluttet seg til EFs slangesamarbeid i mai 1972. De vedtok også å fortsette å delta i slangesamarbeidet selv om det norske folk stemte nei til EF-medlemskap senere den høsten.

Amerikansk økonomisk politikk forble for ekspansiv. Etter at dollaren først ble devaluert med nye 10 prosent i februar 1973, ble den gjort flytende måneden etter. Dermed brøt også Smithsonian-avtalen sammen. Det internasjonale fastkurssamarbeidet var over. Det europeiske slangesamarbeidet ble imidlertid videreført.