Historikeren Harald Espeli har pekt på at bankens ledelse under okkupasjonen måtte finne balansen mellom samarbeid og motstand mot den tyske okkupasjonsmakten og NS-regimet. Han fremholder at Norges Bank la seg på en meget aktiv samarbeidslinje i aprildagene 1940. 

Spørsmålet om ledelsen i Norges Bank i Oslo skulle bli sittende ble vurdert ved flere anledninger. Allerede i april 1940 ga finansminister i Administrasjonsrådet, Gunnar Jahn, uttrykk for at det var utelukket at direksjonen skulle fratre. Administrasjonsrådet gikk inn for samarbeid med tyskerne slik at pengevesenet i Norge fortsatt kunne fungere. Den 7. mai fikk direksjonen i Oslo pålegg fra Administrasjonsrådet om å videreføre bankens virksomhet i Norge.

Administrasjonsrådet ble avviklet da Reichskommissar Josef Terboven utnevnte sine kommissariske statsråder 25 september 1940. Ledelsen i Norges Bank valgte å forbli i stillingene. Dette ble også utfallet da spørsmålet ble vurdert senere. Direksjonens medlemmer ble sittende helt til 1945. 

Ved statsakten 1. februar 1942 fikk Norge en ny «regjering» med Quisling som leder. Omlag på samme tid fylte Rygg 70 år og vurderte da å gå av med pensjon. Han lot seg imidlertid overtale til å fortsette i stillingen. Denne beslutningen ble berørt av granskingskomiteen i innstillingen fra 1948. Historikeren Harald Espeli har pekt på at Ryggs legitimitet var viktig for Reichskommisariat, som ønsket at det var tillit til pengevesenet. 

I dette spørsmålet tok direktør for Arbeidsdirektoratet, Sverre Iversen, dissens i granskingskomiteen. Han la vekt på at hvis bankens styrende organer hadde trukket seg da Quisling dannet sin andre regjering 1. februar 1942, ville alle grener av samfunnslivet vært på samme linje mot voldsmakten. Iversen kritiserte slik sett banken for i for stor grad å ha bidratt til at hjulene ble holdt i gang (Lie et al., 2016, s. 288). 

Iversens syn må ses på bakgrunn av at frontene mot NS-regimet hardnet til i 1942. Det var bred motstand både på idretts-, kirke- og lærerfronten. Det ble også ytt motstand mot NS-myndighetenes forsøk på arbeidsmobilisering og ungdomsmobilisering. Idrettsboikotten startet allerede i november 1940 da den øverste ledelsen for det nyetablerte Norges idrettsforbund (NIF) ble avsatt. Høyesterett fratrådte sine stillinger 21. desember 1940.

Flertallet i granskingskomiteen kom til at direksjonens grunner til å bli sittende måtte godkjennes.