Til å begynne med skjedde finansieringen ved bruk av "Reichskreditkassenscheine" (RKKS), en valuta som tyskerne brukte som betalingsmiddel i land som ble okkupert. Men allerede fra juli 1940 kunne tyskerne betale for sine utgifter i Norge ved å skrive "grønne sjekker" pålydende norske kroner som mottakerne kunne innløse mot sedler eller godskrive en kronekonto i en norsk bank. Sjekkene ble sendt til Norges Bank og bokført på den såkalte okkupasjonskontoen. Ordningen innebar en blankofullmakt som gjorde det mulig for tyskerne å finansiere store deler av sine krigsutgifter i Norge ved hjelp av seddelpressen. 

De tyske utgiftene til import av varer til krigsprosjektene kunne også bli finansiert ved hjelp av varebytte med norske eksportvarer. Dette skjedde innenfor clearingavtalen mellom Norge og Tyskland.

I tillegg ble en ukjent, men betydelig del av okkupasjonsmaktens utgifter i Norge finansiert direkte over tyske krigsbudsjetter i Berlin gjennom Organisasjon Todt og Einsatzgruppe Wiking (Frøland, 2018).   

Under krigen ble omfattende bygge- og anleggsvirksomhet i Norge initiert og ledet av okkupasjonsmyndighetene. De ønsket blant annet å bygge jernbane til Kirkenes (Polarbanen). Bare deler av prosjektet ble gjennomført – det som i dag er jernbanen til Bodø. Jernbanen mellom Oslo og Stavanger kom i drift i 1944. Det ble vintersikker vei til Lakselv og store forbedringer av veien mellom Oslo og Trondheim. Sola flyplass ble utbygd. Strømnettet ble utvidet og det var planer om store investeringer i lettmetallindustri (aluminium).

Langs hele kysten ble Festung Norwegen bygget med bunkere, kanonstillinger og andre festningsanlegg. Det ble konstruert ubåthavner i Bergen og Trondheim. Tyskerne betalte de norske leverandørene i kroner over okkupasjonskontoen i Norges Bank.

Mange varer ble importert fra utlandet. Det er vanskelig å vite hvor stor denne importen var. Noe skjedde via havnene og ble registrert på ordinært vis, men mye ble losset i tysk regi uten å bli registrert i norsk statistikk.