Norges Banks hovedkontor på Bankplassen i Oslo under krigen. Ved var stablet rundt bygningen.

Styrende organer

Direksjonens faste medlemmer Nicolai Rygg og Sverre Thorkildsen satt i stillingene helt til frigjøringen våren 1945. Rygg ble gjeninsatt i stillingen som sentralbanksjef den 13. juli 1945. Representantskapets formann, godseier Borch, satt også gjennom alle krigsårene.

Oppgaver

Norges Bank fortsatte sin virksomhet som bankenes bank. Den akutte pengemangelen våren 1940 ble avhjulpet da bankene fikk kreditter i Norges Bank. 

Norges Bank fortsatte å være bank for staten. Men «staten» var nå de tyske okkupantene, i tråd med Haag-konvensjonen. Norges Bank ble dermed bank for tyskerne som fikk tilgang til seddelpressen. 

Norges Bank etablerte etter kort tid en ordning med sikte på å unngå dobbelt sett med sedler, både norske og tyske pengesedler. Det ble også satt i sirkulasjon skillemyntsedler, de ble kalt uslinger (1-krone) og quislinger (2-krone). En viktig oppgave var å bremse det tyske pengeforbruket. 

Etter valutakrisene på 1930-tallet var det mangel på valuta som kunne brukes i internasjonale betalingsoppgjør. For å avhjelpe dette problemet ble det opprettet bilaterale bytteavtaler som regulerte handelen mellom ulike land. På slutten av 1930-tallet var over 70 prosent av verdenshandelen berørt av slike clearingavtaler.

Norges Bank hadde hatt forvaltningen av bilaterale clearingavtaler i Norge siden 1933. I 1940 overtok Handelsdepartementet dette ansvaret og la forvaltningen av clearingavtalene til Norsk Clearinginstitutt. Norges Bank fortsatte imidlertid med forvaltningen av clearingavtalene med Sverige og Danmark. 

Som kontofører for staten ble Norges Bank også involvert i håndteringen av midlene til Likvidasjonsstyret som håndterte inndratte jødiske formuer. Etter avsluttet bobehandling skulle overskuddet overføres til en felleskonto i Norges Bank. 

Forholdet til okkupasjonsmakten

Norges Bank forholdt seg både til militære (Wehrmacht) og sivile okkupasjonsmyndigheter (Reichskommisariat). Sattler var Reichskommisariats mann i Norges Bank. Rygg måtte finne ut hvordan han skulle forholde seg til disse myndighetene på egenhånd. Med eksilregjeringen i London var det særlig mot slutten av krigen hyppig kontakt via Hjemmefront og Stockholm.

Rygg måtte også gjennom hele okkupasjonen forholde seg til «regjeringen» og «finansministeren» og andre embedsmenn i Akersgata (Sandberg, Prytz, von Hirsch).

De omfattende planene for Festung Norwegen ble finansiert gjennom okkupasjonskontoen og clearingordningen. I tillegg kom betydelige ressurser fra Operation Todt og Einsatzgruppe Wiking Norwegen, som gjennomførte omfattende investeringer i festningsanlegg, havner, veier, flyplasser og jernbane.