Skattemyndighetene hadde mangelfull oversikt over husholdningenes finansformue i mellomkrigstiden. Det var beydelig underrapportering av bankinnskudd og beholdninger av verdipapirer. Det var gode muligheter til å unndra renteinntekter fra beskatning (Rygg, 1950, s. 592). I januar 1936 ble det vedtatt å innføre skatt til kommunene på bankinnskudd. Skatten utgjorde 25 prosent av renteavkastningen, dog minst 4 promille av innestående ved utgangen av året. Siden skatten på innskyternes vegne skulle betales av banken, ble det vanskelig å unndra skatt.

Motstanden mot loven var stor, og mange trakk sine innskudd ut av banken. En tilsvarende skatt på kupongrenten på obligasjoner ble drøftet, men en slik skatt ble aldri innført (Eitrheim et al., 2016, s. 369). Avkastningen ved sparing i obligasjoner hadde ligget betydelig over avkastningen på bankinnskudd allerede på 1920-tallet. Skattesystemet bidro nå til å øke forskjellen i disfavør av banksparing.  

Loven ble justert flere ganger. Stortinget sløyfet i 1937 minstekravet på 4 promille med virkning for inntektsåret 1936. Minstesatsen på 4 promille ble imidlertid gjeninnført for inntektsåret 1937, men ble senere redusert til 3 promille fra og med 1938. Et vedvarende problem var mulighetene til å omgå loven ved at innskyterne i stedet plasserte sine verdier i ihendehaverpapirer som lett kunne holdes unna skattemyndighetene. Loven ble først opphevet i 1955.