Norge sto høsten 1931 overfor en truende bankkrise. Landets to største forretningsbanker, Den norske Creditbank og Bergens Privatbank, annonserte omtrent på samme tid store tapsavsetninger. De henvendte seg til Norges Bank for å få nødvendig likviditetsstøtte. Norges Bank og Finansdepartementet ble enige om at de to bankene skulle søke regjeringen om et betalingsmoratorium. Regjeringen innvilget dette. Situasjonen for de to storbankene ble slått stort opp i Aftenposten 15.desember 1931. Siden den midlertidige adminstrasjonsloven fra 1920-tallet hadde utløpt allerede i 1928, kunne ikke de to bankene settes under administrasjon uten at en slik ordning ble lovfestet på nytt. I stedet valgte man å vinne tid ved å innføre et betalingsmoratorium som ville gjøre det mulig å få gjort en skikkelig vurdering av soliditeten til de to bankene.

Staten ønsket at begge bankene ble videreført, men gjorde det samtidig klart at det var uaktuelt å støtte bankene med egenkapital. Begge bankene klarte imidlertid raskt å skaffe dette på egen hånd. Norges Bank vurderte det slik at begge bankene hadde den nødvendige soliditet og garanterte bankene likviditet etter at moratoriet ble opphevet. Stortinget sluttet seg til planen, og moratoriet ble opphevet 15. mars 1932. Aksjonærene måtte tåle betydelige tap, mens bankenes innskytere ble holdt skadesløse. Begge bankene ble underlagt streng kontroll fra Norges Bank. Utkast til årsregnskap måtte forelegges, og det kunne ikke utbetales utbytte uten sentralbankens godkjennelse (Petersen, 2012, s. 14).