I det store bildet var internasjonal handel i kraftig ulage på 1930-tallet. Verdenshandelen ble i løpet av få år redusert med mer enn 50 prosent. Sterlingblokken kom bedre ut enn land som holdt fast ved gullstandarden. Oppgjør i fritt tilgjengelig valuta ble erstattet av et rigid system av tosidige varebytteavtaler (bilaterale clearingavtaler). På slutten av 1930-tallet hadde clearingavtalene fått stort omfang i Europa. Det ble innført valutakontroll og offentlig administrerte lisensordninger for import og eksport i mange land. 

Importørene betalte i egen valuta til sitt lands sentralbank. Eksportørene fikk utbetaling i sitt lands valuta fra sin sentralbank. Oppgjøret var sentralisert, og alle betalinger gikk via clearingkontiene i sentralbanken. Det ble ikke sendt fysiske betalingsmidler mellom landene. Ordningen krevde et omfattende byråkrati og stilte krav om balanse i handelen. Transitthandel med varer produsert i tredjeland ble vanskelig å gjennomføre fordi det var varens opprinnelsesland som ble bestemmende for betalingsoppgjøret. Mens fri valuta hadde kjøpekraft over alt, hadde clearingvaluta, et tilgodehavende på clearingkontoen, bare kjøpekraft i det landet clearingavtalen gjaldt.