Børskrakket i New York i 1929 resulterte i en en global finanskrise og høy og vedvarende arbeidsledighet i USA og mange andre land. Den internasjonale krisen slo inn over Norge fra høsten 1930. I 1931 forsterket finanskrisen seg ytterligere i Europa. Banker i Østerrike og Tyskland hadde vært avhengige av amerikanske lån som nå ikke ble fornyet. Likviditetskrisen førte til at begge land suspenderte gullinnløsningen i juni 1931. Det internasjonale betalingssystemet brøt sammen. Tyskland innførte de første bilaterale clearingavtalene i 1932 med sikte på å få frigitt tilgodehavender i land som hadde innført valutakontroll. 

Storbritannia suspenderte gullstandarden 20. september 1931, raskt etterfulgt av alle land i Norden. Norges Banks diskonto ble hevet fra 4 prosent til 8 prosent fra 28. september. Norge sto høsten 1931 overfor en truende bankkrise. 

De kommende årene høstet Norge fordeler av en svakere krone. Valutakursene stabiliserte seg etter at Norge våren 1933 knyttet seg til sterlingomårådet med en fast pundkurs på 19.90 kroner. Diskontoen ble redusert, fra 8 prosent i oktober 1931 til 3.5 prosent fra mai 1933. Etterspørselen tok seg opp, og det ble slutt på deflasjonen som hadde preget 1920-tallet. Hjemmeindustrien opplevde oppsving, delvis hjulpet av en svakere kronekurs som gjorde import dyrere, men også av økende tollsatser som symbol på den gryende proteksjonismen i internasjonal handel. Mange nye industribedrifter ble etablert. Det var vekst i boligbyggingen. I Norge bedret utenriksøkonomien seg også som følge av gode tider i skipsfarten. Norge hadde eksportoverskudd i perioden 1932-1939. Selv om tiltroen til banksystemet hadde bedret seg etter kriseårene, var 1930-tallet en periode med relativ tilbakegang for spare- og forretningsbankene. Bankinnskuddene målt som andel av BNP ble betydelig redusert.    

I siste halvdel av 1930-årene opplevde mange land i Europa oppgangskonjunktur. Mye av dette oppsvinget skyldtes den militære opprustningen. Oppgangskonjunkturen førte til at seddelbehovet økte. Stortinget økte ved to anledninger, i 1936 og 1939, Norges Banks mulighet for seddelutstedelse. 

Det norske arbeidsmarkedet hadde vært preget av omfattende arbeidskonflikter gjennom 1920-årene. Situasjonen i 1931 tilspisset seg under de omfattende arbeidskonfliktene dette året. Det er anslått at 7.6 millioner arbeidsdager gikk tapt (Hodne og Grytten, 2002, s. 129). Samarbeidsklimaet ble etter hvert bedre da konjunkturene snudde og arbeidsledigheten ble redusert. I 1935 ble hovedavtalen inngått mellom Landsorganisasjonen (LO) og Norges Arbeidsgiverforening (NAF), og i 1936 fikk vi idrettsforliket mellom Norges Landsforbund for Idrett og Arbeidernes Idrettsforbund. 

I slutten av august 1939 svekket pundet seg kraftig som følge av krigstrusselen. De nordiske sentralbankene gikk da inn for å knytte sine respektive valutaer til amerikanske dollar. Etter drøftelser med Finansdepartementet ble det 29. august innført fast dollarkurs på 4.40 kroner. Norge innførte med dette en gullvalutastandard i lys av at amerikanske dollar hadde fast gullverdi.