Bakgrunnen var at større inngang av kapital ga en raskere styrking av kronen enn hva som ble vurdert ønskelig. Dette førte til problemer for konkurranseutsatt næringsliv. Bakgrunnen for kapitalinngangen var at det i utlandet ble vurdert som sannsynlig at kronen skulle komme tilbake til kursen før krigen, og at man så muligheter for å tjene på den forventede kursoppgangen. Det ble gitt tilslutning til etablering av valutakonsortiet i en hemmelig sesjon i Stortinget i juni 1926.

Konsortiet kjøpte opp valuta og solgte kroner i markedet for å dempe appresieringen. Kjøpene skjedde mot dollar og pund. Siden konsortiet finansierte valutakjøpene med lån i Norges Bank, ble økningen i reserver ført i Norges Banks balanse som økning i innenlands kreditt. Full rapport om hvilke beløp som var involvert, ble gitt i Norges Banks beretning for 1927, etter at operasjonene var avsluttet i mars 1928.

Konsortiets kjøp av valuta bidro til å stabilisere kronekursen  de første månedene, men da appresieringspresset tiltok utover høsten 1926 var ikke dette nok til å forhindre kraftig styrking av kronekursen gjennom vinteren. Konsortiet solgte etter hvert av sine beholdninger. Valutakurstapene ble delt mellom staten (2/3) og Norges Bank (1/3). Mot slutten av 1927 var bankens og konsortiets samlede internasjonale reserver om lag i samme størrelsesorden som da konsortiet ble etablert.