En pamflett utgitt av Arbeiderpartiet etter regjeringen Hornsruds fall. Johan Ludwig Mowinckel stilte seg til tjeneste for «pengemakten». 

Etter at bankkrisen var løst, ble hovedfokuset fra 1925 å bringe kronens verdi tilbake til den gamle gullverdien. Paripolitikken nådde sitt mål 1. mai 1928. Gullinnløsningsplikten ble gjeninnført. Men kostnadene hadde blitt store. Arbeidsledigheten var skyhøy, og mange hadde måttet gå fra gård og grunn ved tvangsauksjoner. Internasjonalt snakkes det gjerne om de «harde trettiåra». I Norge var "trettiåra" ille, men tyveårene var nok verre.  

Den siste fasen av paripolitikken ble dramatisk. Etter Arbeiderpartiets valgseier høsten 1927 ble det nytt press på kronen og bankene. Norges Bank ønsket i denne situasjonen å opprette en ny organisasjon kalt «Innskuddssentralen». Den skulle motta frivillige innskudd fra bankene og Norges Bank. Midlene skulle kanaliseres til banker i likviditetskrise. Nicolai Rygg ba i januar 1928 den påtroppende statsminister, Christopher Hornsrud, om å støtte forslaget. Et slikt løfte ville ikke Hornsrud gi. Rygg ønsket også at den nye regjeringen skulle ta opp et utenlandsk statslån for å forsvare paripolitikken. For å støtte kronekursen satte Norges Bank 2. februar 1928 opp renten uten å informere regjeringen. Hornsrudregjeringen ville ikke gå med på tiltakene Nicolai Rygg mente var nødvendige for å gjenvinne kontroll. Rygg argumenterte overfor opposisjonslederen Mowinckel med at regjeringen Mowinckel var en fare for stabiliteten i landets økonomi. Mowinckel fikk i Stortinget flertall for sitt mistillitsforslag. Den nye regjeringen skaffet et valutalån. Norges Bank fikk regjeringens støtte til å arrangere en støtteaksjon for Den norske Creditbank. Det ble mulig å føre kronen tilbake til pari kurs.

Paripolitikken og Ryggs håndtering ble, særlig i ettertid, ansett som skadelig.