Centralbanken for Norge var sen med å ta realitetene innover seg. De startet bygging av et nytt, flott hovedkontor i 1921. To år senere ble banken satt under administrasjon. Foto: Anders Beer Wilse/Oslo museum

Da Nicolai Rygg tiltrådte som formann i Norges Banks direksjon i 1920, arvet han en økonomi i ulage og et bankvesen i krise. Arbeidet med bankkrisen preget hans arbeidsdager fra 1920 til 1925. Nesten 70 banker kom under offentlig administrasjon under nedgangstidene på 1920-tallet. Norge hadde under første verdenskrig hatt store inntekter fra handelsflåten og fiskeeksport. Kombinert med rikelig tilgang på penger og kreditt, hadde dette ført til overinvesteringer og finansielle bobler. Mot slutten av krigen og de første årene etterpå, kom det et internasjonalt konjunkturtilbakeslag. Verdien av norske kroner mot gull falt, og det ble høy inflasjon.

Allerede i 1920 var det flere banker som ba om hjelp fra Norges Bank. Både banken og Finansdepartementet bidro med soliditets- og likviditetsstøtte, men mange banker opplevde likevel store problemer. For at Norges Bank skulle støtte bankene, måtte pengepolitikken være ekspansiv med lave renter og rik tilgang på penger. Ønsket om å bringe kronens verdi tilbake til den gullverdi den hadde hatt før krigen, innebar det motsatte. En slik politikk, paripolitikk, ville ha krevd høye renter og inndragning av kreditt. Sentralbanken valgte å støtte bankene, og paripolitikken ble utsatt til etter at den verste bankkrisen var overstått og krisebankene hadde blitt håndtert.

Flere land opplevde finanskriser på 1920-tallet. Norge var sammen med Storbritannia blant de land som ble hardest rammet.