Etter utbruddet av første verdenskrig 28. juli 1914 stilte folk seg i kø utenfor Norges Banks lokaler for å få sedler innløst i gull. Fra og med 5. august ble plikten til gullinnløsning opphevet inntil videre.   

Også i de fleste andre vesteuropeiske land ble gullinnløsningen suspendert. Ved utbruddet av første verdenskrig i august 1914 oppstod det køer utenfor Norges Bank med folk som ville veksle sedler inn i gull. Ved tidligere kriger har trykking av penger vært en viktig finansieringskilde for staten. Det var frykt for at dette vil gjenta seg. Regjeringen opphevet Norges Banks plikt til å innløse sedler i gull. Det ble også nedlagt forbud mot utførsel av gull og sølv fra Norge. De fleste vest-europeiske land opphevet også gullinnløsningsplikten.

Som nøytralt land med stor handelsflåte og eksport av fisk hadde Norge økonomiske fordeler av verdenskrigen. Men inntektene ble svært ujevnt fordelt. Folk flest opplevde «dyrtid» og mangel på nødvendige varer. I sluttfasen av krigen, og de nærmeste årene etterpå, sviktet eksportinntektene. Arbeidsledigheten økte voldsomt. Det ble stor uro i arbeidsmarkedet med landsomfattende streiker. I likhet med europeiske valutaer falt kronens verdi mot gull, og det ble høy inflasjon.

Mangel på skillemynt førte til at det ble satt i sirkulasjon skillemyntsedler, de ble omtalt som bolsjeviker (1-krone) og rødegardister (2-krone). Skillemyntsedlene ble trukket inn i løpet av 1920-tallet.

Pengepolitikken ble under krigen stilt på nye, krevende prøver som den ikke besto. Norges Bank, under sin aldrende leder Bomhoff, tok ikke initiativ til å regulere fremveksten av de nye spekulative bankene, eller til å stoppe pengeskapingen som oppsto i bankene selv. En strammere pengepolitikk, særlig fra 1916, kunne også ha bidratt til at 1920-årene hadde blitt mindre stormfulle.