Bildet viser 1-, 2- og 4-skillinger preget før 1767. Disse ble tatt ut av sirkulasjon ved myntsaneringen. Foto: Norges Bank / Nils T. Aasheim.

De første årene etter at Norges Bank var etablert, hadde sedlene fortrengt mynt som betalingsmiddel. Skulle man betale for en vare som kostet en speciedaler, var det bedre å gi fra seg en seddel enn en mynt som hadde en metallverdi. Utover på 1830-tallet steg sedlenes sølvverdi. Et nytt problem hadde imidlertid oppstått. Mens land lenger syd på kontinentet hadde ryddet opp i sine myntsystemer, ble store mengder slitte, gamle sølvmynter av ulik valør sendt til Norge hvor de fremdeles kunne brukes. Norges Bank-loven av 1816 hadde godtatt også undervektige sølvmynter som innfrielse av sølvskatten. Anton Martin Schweigaard spissformulerte det slik at all verdens skillemynt var sikret lovbestemt asyl her i riket.

Etter råd fra Schweigaard vedtok Stortinget i 1839 en lov som skulle forhindre at de etter hvert gode sedlene ble fortrengt av dårlig mynt. De dårlige myntene ble solgt i Europa. Norges Bank plasserte overskuddet fra salget i tre private banker i Hamburg og Altona. Dette ble starten på forvaltningen av Norges Banks valutareserver i utlandet. Riktignok ble størsteparten av bankens sølvreserver fremdeles oppbevart i hvelvet i Trondheim uten avkastning, men etter hvert ble en betydelig del av reservene plassert som innskudd i utenlandske finanshus hvor de ga gode renteinntekter og var tilgjengelige i forbindelse med Norges handel med utlandet.