En speciedalerseddel fikk lovfestet samme verdi som en speciedaler sølvmynt den 23. april 1842. 

Utviklingen snudde etter at det overordentlige Stortinget 15. november 1822 vedtok at sølvinnveksling skulle starte fra 1. januar 1823, men til betydelig svakere kurs enn pålydende. Norsk økonomi kom ganske raskt over den verste krisen. I årene som fulgte, fikk speciedalersedlene gradvis økt sin verdi i forhold til sølv. Først i 1842 ble den lovede pariverdien nådd. Det «lange løftet» ble innfridd. Loven av 23. april 1842 forpliktet Norges Bank til å innfri sedler mot sølvmynt til pari kurs.

Året 1842 innledet en periode på over 70 år med stabilitet, først under sølvstandard frem til 1874 og deretter under gullstandard frem til første verdenskrigs utbrudd.

Politikken om å føre speciedaleren helt tilbake til pari kurs var omdiskutert. Den fremste kritiker var professor Anton Martin Schweigaard som i 1832 argumenterte sterkt for at speciedaleren skulle bli stabilisert på det nivå den da hadde mot sølv, ca. 75% av den lovede verdien. Schweigaards første debattinnlegg var et tilsvar til en avhandling av jernverkseier Jacob Aall, som var kritisk til at man ennå ikke hadde oppnådd den stabilitet i pengevesenet som var lovet ved Norges Banks etablering.