De første tiårene ble det meste av Norges Banks utlån gitt som pantelån. Blant de første låntakerne var flere av bankens tillitsvalgte. Etter hvert som andre banker vokste frem, ble det lettere å få driftskreditt i de private sparebankene. Norges Banks utlånsportefølje ble etter hvert dreiet mot kortsiktige lån. Det kunne skje ved at banken overtok lån som var gitt mellom privatpersoner. Når slike lån ble gitt, ble det utstedt et gjeldsbrev, kalt «veksel». Hvis långiver trengte kontanter før forfallet av vekselen, kunne han overdra vekselen til Norges Bank og få sedler i bytte. Vi sier at Norges Bank diskonterte vekselen. Hvis en långiver gikk til Norges Bank med en veksel pålydende 100 speciedaler, ville han få utbetalt mindre enn 100 speciedaler. Norges Bank fikk da en kursgevinst som kunne hentes ut ved forfallet av vekselen. Kursgevinsten ble beregnet ut fra den offisielle diskontorenten. I oktober 1818 var denne 8 prosent. Diskontorenten var Norges Banks signalrente. 

Norges Banks pantelånsportefølje ble bygget ned etter at Hypotekbanken ble etablert i 1851. Først midt på 1860-tallet utgjorde kortsiktige diskonteringslån mer enn halvparten av Norges Banks samlede utlån (se figur).