Eidsvollsbygningen. I 1814 hovedbygningen på Eidsvoll Verk eid av Carsten Anker. Kilde: Eidsvollsbygningen - Eidsvoll 1814

Norge ble gitt til Sverige ved Kielfreden i januar 1814. Den danske stattholderen i Norge, prins Christian Fredrik, aksepterte ikke avtalen. Hans første ulydighet mot stormaktenes diktat var å trykke 3 millioner riksbankdaler. Sedlene, som omtales som prinsesedler, ble brukt til å dekke hans og statens utgifter. 

Grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll drøftet etableringen av en seddelbank for Norge. De ble enige om at Stortinget skulle føre oppsyn med pengevesenet. De historiske erfaringene hadde lært Eidsvollsmennene at pengevesenet ikke kunne overlates til Kongen. Stortinget kom imidlertid sammen bare hvert tredje år. Stortinget måtte derfor delegere til «noen» å passe på pengevesenet på daglig basis. «Noen» skulle bli Norges Bank. Eidsvollsmennene utsatte bankspørsmålet. De vedtok i stedet at Riksbankens avdeling i Christiania skulle være Den Midlertidige Riksbank inntil Stortinget fikk vedtatt en løsning på bankspørsmålet. Riksbankdaler fortsatte som pengeenhet.

Det ble gitt adgang til å finansiere statsutgifter med 14 millioner riksbankdaler det første året ved hjelp av seddelpressen. Riksforsamlingen garanterte for verdien av sedlene. Denne garantien, «Eidsvollsgarantien», innebar riktignok en nedskriving av sedlene med nesten 47 prosent, men selv dette løftet var det mange representanter som mente var et løfte det ikke var mulig å holde. Etter hvert kom det ønsker om ytterligere seddelfinansiering, men finansminister grev Wedel Jarlsberg motsatte seg dette.