Paveskatt
Peterspenger og andre kirkeskatter
Nidaros erkebispedømme ble opprettet i år 1152. All voksne, kvinner og menn, med en viss formue skulle betale en årlig avgift til paven. Skatten ble omtalt som romaskatt eller peterspenger. Avgiften var lik for alle (koppskatt), en penning i året, og den skulle betales i sølv. Romaskatten var trolig den første monetære skatten i Norge.
Nicolaus Brekespear bidro til å opprette et eget norsk erkebispesete i Nidaros i 1152. I perioden 1154–1159 var han pave under navnet Hadrian 4.
I tillegg til peterspenger ble det innkrevd flere skatter fra geistlig hold. Disse dreide seg om korstogtiende (finansiering av korstog for et gitt antall år), servitier (engangsskatt i forbindelse med utnevnelser av erkebiskoper og biskoper) og annater (engangsskatt i forbindelse med geistlige utnevnelser på lavere nivå, for eksempel sogneprester).
Paveskattene var en drivkraft for monetarisering i samfunnet, særlig på bygdene. Vi kan lære mye om bruken av mynt i Norge i middelalderen ved å studere pavelige regnskaper. Normalt ble skattene sendt til Roma, men i perioden paven hadde sete i Avignon i Sør-Frankrike, mellom 1309 og 1377, ble skattene sendt dit.
Penningene som var i omløp i Norge, viste stor variasjon i størrelse og sølvinnhold. Hvis det ble akseptert at enhver penning kunne brukes til å betale peterspenger, kunne en jo bare telle opp like mange penninger som det fantes formuende individer. Vi snakker da om at peterspengene ble betalt med «talte» penninger. Det kunne være de fysiske penningene med stadig mindre sølvinnhold som ble brukt til å betale skatten. Alle som skulle betale skatten var naturlig nok tilhengere av et slikt synspunkt. Paven og Vatikanet mente det motsatte. Pave Nikolaus III klaget i brev av 31. januar 1279 til erkebiskop Jon Raude om at de norske myntene ikke engang kunne brukes til innveksling i sølv. Vatikanets synspunkt var at det skulle brukes «veide» penninger ved betalingen slik at sølvinnholdet ble «riktig».
At skattebetalerne helst ville betale i talte penninger, illustreres av det bevarte regnskapet fra innsamling av peterspenger i Bergen bispedømme fra årene 1294-1300. Regnskapet viser at majoriteten som betalte peterspenger i Bergen, benyttet seg av de dårligste myntene som var i omløp.
Kongemakten i Norge støttet i stor grad folks oppfatning at det var de talte penningene man skulle betale. Det skyldtes nok at selv om kongen hadde en hird, var han også avhengig av folkets støtte. Dessuten innså Kongen at det var begrenset hvor mye folk kunne betale i skatt. Han ville ikke ha en likebehandling med paven. Paven kunne få de dårlige myntene, selv ønsket han at folk betalte skattene han skulle ha med gode mynter.
Litteratur
Dyrhaug, S. og S. H. Gullbekk (2023), "Peterspenger - en skatt for folk flest", Collegium Medievale, Vol. 36, Tverrfaglig tidsskrift for middelalderforskning.
Gullbekk, S. H. (2009), Pengevesenets fremvekst og fall i Norge i middelalderen, Museum Tusculanums Forlag, Københavns Universitet.
Skaare, K. (1995), Norges Mynthistorie Bind 1. Oslo: Universitetsforlaget.
1290
Hvordan ble peterspengene betalt?