I Gulatingsloven stod det at bøter skulle betales i «eyri vegenn silfrs. æða þat talt er slegit er þa or eyri» (et veid øre sølv eller så mye talt mynt som det ble slått av en øre (Gullbekk, 2019)). Vektenheten øre tilsvarte 1/8 mark eller 26,79 gram.[1]

Olav Tryggvasons mynt fra år 995 inneholdt 0,9 gram brent sølv.[2] De som mottok en mynt, visste hvor mye sølv de fikk. De neste århundrene fant det sted betydelige  myntforringelser. Myntforringelsene kunne skje ved

• lavere sølvinnhold
• redusert vekt
• en kombinasjon av disse

Med usikkerhet om sølvverdien i hver mynt var det ikke nok å telle myntene, man måtte i praksis beregne sølvmengden i myntene ved å veie dem. Det var lett å se størrelsen på myntene, men ikke like enkelt å kontrollere sølvinnholdet. I myntfunn er det funnet mynt med skrapemerker. Det ble gjort for å sjekke kvaliteten.

Harald Hardråde reduserte sølvinnholdet i myntene med to tredeler. Disse myntene fikk navnet Haraldslåtten. Senere konger fortsatte med myntforringelser og det ble vanlig å sammenligne myntene som sirkulerte med de som gjaldt under Haraldslåtten (såkalt forngild  mynt). På denne måten ble Haraldslåtten en målestokk på myntkvalitet. Tre mark forngild mynt hadde samme sølvinnhold som en mark brent sølv. 

Bunnivået i myntforringelsen ble trolig nådd rundt år 1200 da myntene veide ned mot 0,05 gram og bare hadde halvparten av sølvinnholdet sammenlignet med brent sølv (Gullbekk, 2009). Disse myntene ble kalt brakteater. For å oppnå en mark brent sølv (214,32 gram), trengte man da hele 7500 brakteater. To hundre år tidligere trengte man bare 240 av Olav Tryggvasons penninger for å få denne sølvmengden.

Kongens hird og andre leiesoldater risikerte liv og lemmer. De var ikke interessert i talt mynt - den myntsort som til enhver tid var gangbar. De ville ha betaling i brent sølv eller veid mynt. I Magnus Lagabøtes landslov står det også at bøter skulle betales i veid mynt. Kongens skatter ble også krevd inn i veid mynt. 

Forskjellen mellom veid og talt mynt var ikke begreper som bare hadde relevans i middelalderen. I den kaotiske tiden etter 1814 med hyperinflasjon og fallende seddelverdier, sørget staten for at dens tollinntekter måtte betales med så store mengder sedler at det tilsvarte den riktige sølvmengden.

[1] Det finnes et komplett pergamentmanuskript av den eldre Gulatingsloven fra siste halvdel av 1200-tallet. Dette manuskriptet blir kalt Rantzau-boken, etter Christian Rantzau, stattholder i Norge 1731-1739, som donerte det til Det Kongelige Bibliotek i København i 1731. Biblioteket i København har digitalisert manuskriptet, og det er publisert på hjemmesiden til Fylkesarkivet i Vestland. Bildet er hentet herfra (side 10). 

[2] Middelalderens metode for å få sølv ut av malmen, var brenning. Det som kom ut av prosessen, ble kalt «brent sølv». Finheten lå rundt 90 prosent. Senere ble det utviklet metoder som gav høyere finhetsgrad. Det britiske sterling sølvet hadde for eksempel en finhetsgrad på 92,5 prosent.