Kartet viser stor utbredelse av myntfunn i Norge på Eirik Magnussons tid (1280-1299). Kilde: Gullbekk og Sættem (2019, s. 165)

Når ble det vanlig å bruke mynt som betalingsmiddel i Norge? Svaret på dette spørsmålet er: «Det tok tid.» Mynter ble benyttet i Norge alt i vikingtiden. I begynnelsen dreide det seg om utenlandsk mynt. Den første norske kongen som lot prege mynt i Norge, var Olav Tryggvason (995-1000).

Utenlandsk mynt dominerte helt fram til Harald Hardråde (1046-1066) etablerte et nasjonalt myntvesen. Olav Kyrre (1067-1093) gjennomførte en myntfornyelse av det norske myntsystemet da han overtok kongemakten. De utenlandske myntene forsvant. De neste 200 årene var det mynt utstedt av norske konger som var dominerende i myntomløpet. På slutten av 1200-tallet endret dette seg igjen. 

I internasjonal handel ble engelsk sterling og fransk gros tournois alment aksepterte betalingsmidler fordi de ble ansett som «god» mynt. Dette gjaldt også for den norske handelen med utlandet. Sølvinnholdet i sterlingene var stabilt, og kvaliteten på myntene var god. 

Den engelske sterlingen fikk rundt 1300 status som gyldig mynt i Norge. Sterlingen hadde høy verdi i forhold til de norske myntene som var i omløp. Det gikk tre mark norsk mynt på en mark sterling. Når det ble gjennomført handel med store verdier, som ved kjøp og salg av eiendom, ble ofte sterlinger brukt som betalingsmiddel.    

Penger var på denne tiden mer enn mynt. Det ble også brukt varepenger som kyr og smør, gjerne i «standardiserte» enheter. For eksempel var en standard ku («kyrlag») regnet som en middels god ku som svarte til seks sauer. 

Etter hvert ble mynt mer vanlig enn varepenger, rett og slett fordi det var sett som mer praktisk. Utviklingen gikk imidlertid ikke entydig i retning av monetarisering. Store deler av 1100-tallet var det sølvmangel i Europa. Dette fikk også konsekvenser for Norge. Da bremset monetariseringen noe opp. Monetariseringen kom tidligere til byene enn til bygdene.

Historikerne mener at Norge i høymiddelalderen (1050-1350) ble gradvis utviklet til å bli en stat med sentrale institusjoner som leidang, sysselmenn og hird, som ikke bare fulgte kongen på hans reiser, men ble et fast administrasjonsapparat for den sentraliserte makten. I 1152 fikk også kirken en fastere organisering.

Bruk av mynt hang også sammen med utviklingen av staten og institusjoner. Det skulle betales skatt både til pave og konge. Når varer skulle omsettes og fraktes til markedene over lang avstand, var det lettere å frakte mynt enn varepenger som korn og kyr.

Kilder for å finne ut av spørsmålet om monetariseringen av Norge finnes i pavens regnskaper i Roma, i myntfunn i Norge og i dokumenter som viser kjøp og salg av eiendom. Det er ikke bare et spørsmål om å kjenne til hvor mange mynter som ble utmyntet i Norge, det er også viktig å finne ut noe om myntenes omløpshastighet for å kunne fastslå om de faktisk ble brukt i handel og til å betale skatter og bøter.

Numismatikere som Gullbekk og Sættem mener at monetariseringen av Norge hadde kommet langt i løpet av andre halvdel av 1200-tallet, da Håkon Håkonsson, Magnus Lagabøte og Eirik Magnusson var konger (se kart). Som barnekonge høstet Eirik Magnusson fruktene av myntreformen som faren, Magnus Lagabøte, gjennomførte like før sin død i 1279. Eirik Magnusson gjennomførte etter hvert kraftige myntfornyelser som resulterte i betydelige inntekter. Myntforringelsene var ikke over.

Selv om myntsirkulasjonen hadde økt, var fortsatt varepenger i bruk. Historikeren Kåre Lunden skriver om en kvittering fra Voss som viser at kongeskatt i 1311 og 1348 ble betalt i levende fe, slakt, huder, skinn, smør, salt, korn og litt høns. Han viser også til et eksempel fra Nord-Hordaland så sent som i 1516-1517 hvor skatten ble betalt med 52 bukkeskinn, 85 geiteskinn, 164 saueskinn, 210 kalveskinn, 7 tønner og 6 lauper med smør, 2 huder og 22 tønner med havrekorn. Ingenting ble betalt i mynt. Byskattene derimot ble på 1500-tallet betalt i klingende mynt.