Myntforringelser
De første penningene med norsk myntherre ble slått under Olav Tryggvason (995-1000) og Olav Haraldsson (1015-1028). Under Harald Hardråde (1045-1066) fikk mynt større utbredelse i samfunnet. Etter hvert skjedde også de første myntforringelsene. Sølvinnholdet i penningene ble under Harald Hardråde redusert til bare en tredel av hva de hadde inneholdt tidligere. Myntene som ble slått med mindre sølvinnhold, er kjent under betegnelsen Haraldslåtten. Denne utviklingen fortsatte de neste hundreårene. Da skjedde imidlertid forringelsen ved at myntene ble gjort mindre og tynnere.
Triqvetra mynt slått i Harald Hardrådes regjeringstid. Foto: Norges Bank / Nils S. Aasheim
Penningene som ble slått under Olav Tryggvason (995-1000) og Olav Haraldsson (1015-1028) inneholdt rundt 90 prosent sølv. Harald Hardråde (1045-1066) etablerte et nasjonalt myntvesen. I hans regjeringstid fikk mynt større utbredelse i samfunnet. Samtidig skjedde også de første myntforringelsene. Sølvinnholdet i penningene ble i løpet av 1050-tallet redusert til en tredel, rundt 30 prosent sølv, i det som er kjent som Haraldslåtten (Gullbekk, 2009, s. 30).
Under Magnus Berrføtt (1093-1103) fortsatte myntforringelsene. Nå skjedde imidlertid dette ved at størrelsen på myntene ble redusert til halvparten av tidligere størrelse.
Myntforringelsene fortsatte under borgerkrigene på 1100-tallet (Ramberg, 2017). Sverre Sigurdsson (1177-1202) fikk slått mynter som veide så lite som 0.05 gram, de minste myntene i europeisk middelalder. Myntene var så tynne at de bare kunne ha preg på en side. Slike mynter ble kalt brakteater etter det latinske ordet bractea (tynt blad av metall).
Under Sverre Sigurdsson (1177-1202) ble det slått brakteater med vekt ned mot 0.06 gram, de minste myntene i middelalderens Europa. Foto: Norges Bank / Nils S. Aasheim
På 1200-tallet ble det slått penningmynt som fikk betegnelser som henspilte på kvaliteten på penningene. Nigri Coronati ("svartkroner") var penninger med lite sølv og mye kobber, derav navnet. Albi Rosati ("hvitroser") hadde større sølvinnhold som gjorde dem lyse ("hvite").
Til venstre Nigri Coronati ("svartkrone") med lite sølv og mye kobber, til høyre Albi Rosati ("hvitrose") med større sølvinhold. Foto: Norges Bank / Nils S. Aasheim
Litteratur
Gullbekk, S. H. (2009), Pengevesenets fremvekst og fall i Norge i middelalderen, Museum Tusculanums Forlag, Københavns Universitet.
Ramberg, L. E. (2017), Mynt er hva mynt gjør. En analyse av norske mynter fra 1100-tallet: produksjon, sirkulasjon og bruk, Stockholm Studies in Archaeology 73, Universitetet i Stockholm.
Skaare, K. (1995), Norges Mynthistorie Bind 1. Oslo: Universitetsforlaget.