Oppløsningen av Kalmarunionen i 1523 ble etterfulgt av en urolig periode og borgerkrig 1833-1836 (grevefeiden). Dette førte til mer omfattende myntforringelse i Danmark-Norge sammenlignet med i Nord-Tyskland, og det oppstod derfor store forskjeller i verdien av henholdsvis lybsk og dansk-norsk mynt. Mens antall skilling per daler i Tyskland økte fra 24 i 1519 til 31 i 1538 hadde antallet i Danmark-Norge økt fra 24 skilling i 1514 til 48 skilling i 1541. Daler ble slått første gang i Danmark i 1537 og i 1544 ble riksdaler satt i spissen for myntvesenet i Danmark-Norge. Den første daler av norsk type, som har pregeåret 1546, ble preget ved Gimsøy kloster av sølv fra Gullnes kobberverk i Seljord. 

Christian IIIs myntforordning i 1541/1544 slo fast at daleren i Danmark-Norge gikk for 3 mark à 16 skilling. I Tyskland stabiliserte myntverdien seg slik at det fra 1560 gikk 32 skilling på daleren, fordelt på 2 mark à 16 skilling. I Fredrik IIs myntforordning i Danmark-Norge i 1571 het det at 1 riksdaler ble delt i 64 skilling, fordelt på 4 mark à 16 skilling. Forholdet mellom lybsk og dansk-norsk mynt lå etter dette stabilt på nivået 1:2. Hver dansk-norsk daler tilsvarte 2 mark (32 skilling) lybsk mynt eller 4 mark (64 skilling) dansk mynt. Småmynt i Danmark-Norge hadde lavt sølvinnhold og ble bare regnet for å ha halvparten av verdien til tilsvarende lybsk småmynt.   

Myntforringelsen skjøt fart i den første halvdelen av regjeringstiden til Christian IV (1588-1648). Kongen utnyttet inntektsmuligheten som myntherre til å få inntekter i form av myntingsavgifter. Det begynte allerede under formyndertiden fra 1588 frem til Christian IV ble erklært myndig og overtok kongemakten i 1596. Enkedronning Sofia var formynder i hertugdømmene mens riksrådet var formynder i kongerikene. Enkedronningen sørget for å opprette et nytt myntverksted som gav betydelige inntekter fra utmynting. God mynt ble smeltet om til dårlig slik at enkedronningen fikk inn myntavgifter. Bortsett fra i forbindelse med kroningen i 1596 og bryllupet i 1597 ble det ikke preget riksdaler species. Myntforringelsen skjøt fart fra århundreskiftet, fra 66 skillinger per riksdaler i 1602 til 100 skillinger per riksdaler i 1624, etter omfattende import av småmynt med lavt sølvinnhold fra utlandet.

Situasjonen i det europeiske markedet for sølvmynter var svært uoversiktlig gjennom 1500-tallet og første del 1600-tallet. Myntforringelser spredte seg fra land til land og kunne starte et "race to the bottom". I flere land var det derfor betydelige myntforringelser i denne perioden. Den mest kjente er kanskje knyttet til Henrik VIII i England (regjeringstid 1509-1547). Men som vi har sett det fant også sted betydelige myntforringelser på det europeiske kontinentet, i Danmark-Norge og i Sverige. I de tyske områdene ble for årene tidlig på 1620-tallet omtalt som "Kipper und Wipperzeit". Uttrykket gjenspeiler at mynt ble veid på skålvekt (wippen) og sortert. God mynt med høyere vekt fikk vekten til å tippe over (kippen) slik at disse kunne identifiseres og legges til side. Etter hvert kunne dette føre til at mynt som var i sirkulasjon bare bestod av dårlig mynt (Greshams lov).

God mynt som ble tatt ut av sirkulasjon på denne måten kunne gi grunnlag for inntekter til myntherren, for eksempel hvis sølvet ble brukt til myntfornyelse der mynt med høyt sølvinnhold ble smeltet om til nye mynter slått med mindre sølv. Slike tiltak fant ofte sted når kongen trengte inntekter raskt, gjerne i forbindelse med krig. På lenger sikt var det kostnader og ulemper også for myntherren siden myntforringelser kunne rokke ved tilliten til kongens mynt. Sølvmynter kunne også forsvinne helt ut av sirkulasjon og bli erstattet av kobbermynt. Det var også vanlig at denne formen for undergraving av myntverdien førte til inflasjon når handelsstanden satte opp prisene uttrykt i enheter av de myntene som fortsatt sirkulerte.

Etableringen av bankene i Amsterdam i 1609 og Hamburg i 1619 bidro til å gjøre dette problemet mindre. Sølvpengemarkedet i Hamburg ble etter hvert det sentrale sølvpengemarkedet i Europa og Hamburgbanken ble den sentrale oppgjørsbanken. Banken mottok innskudd i sølv (depositotjenester) og flyttet sølvinnskudd mellom ulike kundekonti (girotjenester). Avregningsenheten Hamburger banco tilsvarte en fast mengde sølv, og verdien var derfor utelukkende avhengig av endringer i sølvprisen. Det ble ikke foretatt utmynting av Hamburger banco og det ble senere heller ikke utstedt sedler. Verdien kunne dermed ikke bli redusert av inflasjon drevet av myntforringelser.

Siden banken mottok sølvinnskudd fra mange land og bare aksepterte sølvmynter med tilstrekkelig høy finhetsgrad, kunne Hamburger banco spille rollen som referansevaluta for verdien av andre lands mynter.  Det var velkjent at finhetsgraden for myntene som sirkulerte i handelen varierte og at det var stor usikkerhet knyttet til kvaliteten på de enkelte myntene. Disse forskjellene gav seg nå utslag i markedsverdien på ulike lands mynter når disse ble verdsatt på børsen og fikk sin verdi uttrykt i forhold til referansevalutaen Hamburger banco.

Institusjoner som Hamburgbanken og valutabørsene bidro på denne måten til å gjøre informasjon om ulike lands pengeverdier allment kjent. Slik informasjon kan betraktes som et fellesgode som fjernet usikkerhet om verdien av mynt som ble benyttet i betalingsoppgjør. Grunnlaget for handel ble dermed forbedret både nasjonalt og internasjonalt. Etter hvert som papirpenger ble mer og mer utbredt på 1700-tallet, ble Hamburger banco også en viktig referanse for sedlenes sølvverdi. Flere land opphevet etter hvert innløsningsplikten for sedler mot sølv, og innførte papirmyntstandard. Kursnoteringer i hamburger banco viste hvordan seddelverdien utviklet seg i forhold til pari sølvverdi.