Forngild penning
Lovtekst og avtaler tok utgangspunkt i Harald Hardrådes mynt – forngild penning
I middelalderen sirkulerte det mange mynter samtidig, og det var en kontinuerlig myntforringelse. Det var behov for en norm for pengeverdi når avtaler skulle skrives og skatter og bøter kreves inn.
Penninger utstedt under Harald Hardråde (1045-1066). Foto: Norges Bank / Nils S. Aasheim
Etter hvert som sølvinnholdet i penningen gradvis ble utvannet, ble det behov for en norm. I lover og i avtaler som er kjent fra 1300-tallet er verdiene regnet i forngild penning, det vil si i penningverdi som gjaldt tidligere (=forngild). Harald Hardrådes penning etter Haraldslåtten ble brukt som norm. Sølvinnholdet i Haraldslåtten var en tredel av sølvinnholdet i en mark brent sølv. Det ble gjort avtaler i forngild penning eller i forngild mark.
Hvis sølvinnholdet i mynten som var i omløp på et gitt tidspunkt (gangbar mynt), var det halve sammenlignet med forngild mark, måtte det betales to mark gangbar mynt for en mark forngild mynt.
Litteratur
Gullbekk, S. H. (2009), Pengevesenets fremvekst og fall i Norge i middelalderen, Museum Tusculanums Forlag, Københavns Universitet.
Gullbekk, S. H. og A. Sættem (2019), Norske myntfunn 1050-1319. Penger, kommunikasjon og fromhetskultur, Oslo: Dreyers forlag