Harald Hardråde (1045-1066) etablerte et nasjonalt myntvesen. Illustrasjon av Wilhelm Wetlesen for Harald Hardrådes saga, Heimskringla, J.M. Stenersen & Co, 1899: «Harald og Svein sat ein kveld og svalla og drakk.»

De eldste myntene funnet i Norge er fra romertiden. Vikingtiden brakte mynt til Norge fra både Øst-Romerriket og Vest-Romerriket. Den vanligste pengeenheten i Nord-Europa var penning. Den første penningen med norsk preg er trolig fra rundt år 995-998 og er slått i Olav Tryggvasons navn (995-1000).

Myntpreging var kongenes privilegium. Utenlandske mynter forsvant ut av omløp. Kongens behov for å finansiere krig førte ofte med seg myntforringelse som viste seg gjennom at penningenes sølvinnhold, størrelse og vekt ble redusert. Det var vanlig ved kongeskifte at den nye kongen skaffet seg inntekter gjennom tvungen myntfornyelse hvor alle innbyggere måtte levere inn gammel mynt til omsmelting. 

Svartedauden (1349) og Kalmarunionen (1397) satte en stopper for norsk myntproduksjon. I Kalmarunionen ble utenlandsk mynt igjen vanligere i Norge. Etter reformasjonen (1537) ble det selvstendige Norge redusert til en dansk provins. Danske konger stod for all myntutgivelse. Nye pengeenheter som daler, mark og skillinger erstattet penningene. Myntforringelsene skjøt også fart i denne urolige perioden i det 16. århundret. Dalerens skillingtall økte for eksempel fra 24 til det nådde et maksimum på 100.

Norsk handel med utlandet ble organisert gjennom et nettverk av utenlandske korrespondenter. Hamburg Bank ble opprettet i Fristaden Hamburg i 1619. Banken aksepterte bare sølvinnskudd av høy kvalitet. Regneenheten Hamburger banco ble en viktig referanse for verdsetting av de mange ulike myntene som var i omløp i Europa. Med Christian IVs myntordning av 4. mai 1625 stanset økningen i dalerens skillingstall, som heretter ble holdt uendret på 96 skilling per riksdaler. Norsk myntproduksjon kom i gang igjen i Christiania i 1628 og på Kongsberg fra 1686. 

Den første dansk-norske seddelbanken ble opprettet i 1736. Danmark-Norge gikk fra å være en myntunion til å bli en seddelunion. Ambisjonen var å garantere for sedlenes verdi i sølv, men denne ble ikke oppfylt. Kongens behov for å finansiere krig og kriser, fikk forrang. Det endte med statsbankerotten i 1813.