I Norge har vi to typer penger: Sentralbankpenger og bankpenger. I praksis er det liten forskjell, fordi de kan veksles mot hverandre til samme verdi. Men det er likevel noe som skiller dem.

Hvordan skapes sentralbankpenger?

Som sentralbank har Norges Bank enerett til å utstede norske kroner. Det innebærer at det kun er Norges Bank som kan produsere norske sedler og mynter. Det innebærer også at Norges Bank kan utstede elektroniske sentralbankpenger i form av sentralbankreserver (som er bankenes innskudd på konto i sentralbanken).

Tidligere var verdien av penger knyttet opp mot en bestemt mengde av en vare – gjerne et edelt metall som gull eller sølv. Dette gjorde at tilgangen på sølv eller gull begrenset hvor mye penger en sentralbank kunne skape. Slik er det ikke lenger.

I dag er det lover og regler som begrenser hvor mye penger sentralbanken kan skape. En av de viktigste reglene er at regjeringen har gitt sentralbanken ansvar for at verdien av norske kroner holder seg rimelig stabil over tid.

Dette ansvaret omfatter ikke bare de pengene sentralbanken skaper selv. Brorparten av pengene i norsk økonomi er nemlig ikke sentralbankpenger, men penger skapt av private banker.

Hvordan skapes bankpenger?

En privat bank har tillatelse fra myndighetene til å utstede lån og motta innskudd. Når en bank og en bankkunde inngår en låneavtale, skaper banken nye penger ved at lånekunden får et nytt innskudd på sin konto.

I retur får banken et gjeldsbrev som forplikter kunden til å betale lånebeløpet (pluss renter) tilbake over tid. Innskuddet og gjeldsbrevet motsvarer hverandre. I takt med at bankkunden bruker sine bankinnskudd til å nedbetale lånet, slettes de bankpengene som ble skapt da lånet ble utstedt.

I utgangspunktet er det kundenes etterspørsel etter lån, og hvor mye lån bankene innvilger, som avgjør hvor mye penger som skapes. Det gjør at pengemengden kan variere fleksibelt i henhold til det økonomien samlet sett etterspør.

Gjennom innskuddsgaranti, krav til bankene og sentralbankens rolle som bankenes bank sikrer myndighetene at alle bankpenger er like mye verdt og at bankkunder alltid kan veksle mellom bankpenger og sentralbankpenger. Dette gjør at også bankpengene omfattes av den allmenne tilliten til pengenes verdi som trengs for at penger skal fungere.

Kan vi lage uendelig mye penger?

Når penger bare er tall på en konto, er det få praktiske begrensninger på hvor mye penger vi kan lage og oppbevare. Men det betyr ikke at det er fritt frem.

Det er særlig tre viktige grunner til at vi ikke kan lage uendelig mye penger:

1. Penger har en pris: Når en bankkunde inngår en låneavtale med en bank, må kunden betale rente på lånet. Jo høyere lånerenten er, desto dyrere er det å skape penger ved å ta opp lån. Bankene bestemmer selv hvilken lånerente de tilbyr sine kunder. Men som bankenes bank fastsetter sentralbanken renten bankene får på sine sentralbankreserver, kalt styringsrenten. Styringsrenten er styrende for rentenivået i hele økonomien, og påvirker dermed hvor mye bankenes kunder er villige til å låne.
2. Bankene må oppfylle kapitalkrav: Når en bank og en bankkunde inngår en låneavtale, er det alltid en risiko for at kunden ikke vil klare å betale lånet tilbake. Dersom utlånstap i bankene blir store at bankene får problemer med å innfri sine forpliktelser og utføre sine oppgaver, kan det skape en finansiell krise med negative ringvirkninger for hele økonomien. Derfor har myndighetene satt krav om at bankene må finansieres med penger (også kalt kapital) fra andre enn kundene sine, slik som for eksempel bankens eiere. Mengden kapital fra disse andre kildene må være stor nok til at bankene kan innfri sine forpliktelser selv om de opplever betydelige tap. Tilgangen på kapital fra andre kilder begrenser dermed mengden utlån en bank kan gi.
3. Bankene må oppfylle likviditetskrav: En viktig egenskap med penger er at de er lette å overføre oss imellom. Det innebærer at penger ofte sendes fra en bank til en annen. For å sikre at alle banker har mulighet til å gjennomføre de overføringene de blir bedt om, stiller myndighetene krav om at de må ha en viss andel likvide eiendeler. Eksempler på likvide eiendeler er lett omsettelige verdipapirer (dvs. de kan selges raskt) eller innskudd i sentralbanken.