De overordnede målsettingene for den økonomiske politikken i Norges i etterkrigstiden har vært å sikre full sysselsetting, stabil vekst og en sosialt rettferdig fordeling av godene. Disse målene har vært forsøkt nådd gjennom stabiliseringstiltak for å påvirke aktivitetsnivået i økonomien, allokeringstiltak for å styre ressursutnyttelsen og fordelingstiltak for å påvirke inntekts- og formuefordelingen.

I denne oppgaven analyseres kredittpolitikken som redskap i denne samfunnsøkonomiske styringen fra 1965 til 1980, og linjene trekkes videre til 1987 i en epilog. Kredittpolitikk slik begrepet brukes her, omfattet de offentlige tiltakene for å påvirke kredittytingen fra private finansinstitusjoner til husholdninger, næringsliv og kommuner.