Både Norge og Sverige har de siste årene vært gjennom den største inflasjonsbølgen på over 30 år. Sentralbankene svarte med å heve styringsrentene, og i 2023 begynte inflasjonen i begge land å falle igjen. Siden rentetoppen ble nådd har vi skilt lag. Svenskene begynte å kutte styringsrenten i mai i fjor, og har allerede kommet et godt stykke ned fra rentetoppen, mens den norske renten har holdt seg oppe.

I motsetning til Norge har den underliggende inflasjonen i Sverige kommet ned til målet på 2%[1]. Dette er delvis en følge av hvilket mål man bruker på den underliggende prisveksten. Forskjellene er små, men den underliggende prisveksten er faktisk høyere i Sverige, målt med norsk metode. Svensk realøkonomi har derimot opplevd en vesentlig større oppbremsing. Det skyldes for det første et stort handlingsrom i norsk finanspolitikk, i tillegg til et høyere forbruk her hjemme. 

Figur 1: Ulikt forløp i styringsrentene

Januar 2010 – januar 2025  

Kilder: Norges Bank og Riksbanken  

Den underliggende inflasjonen, angitt med de målene Riksbanken og Norges Bank primært følger, var i desember på henholdsvis 2,0 prosent i Sverige og 2,7 prosent i Norge. Mye av forskjellen i den underliggende inflasjonen skyldes ulike metoder for å måle prisveksten på enkeltvarer og -tjenester. En viktig bidragsyter til forskjellen i prisveksten er bokostnaden for de husholdningene som bor i egen bolig, som har om lag 14 prosent vekt i den norske konsumkurven, og 9 prosent av den svenske. Veksten i disse kostnadene beregnes på ulike måter i de to landene. I Norge benyttes leieekvivalensprinsippet, og prisveksten på husleie for de som eier sin egen bolig vil da følge utviklingen til tilsvarende boliger i leiemarkedet, som for tiden er høy. I Sverige derimot, benyttes brukerprisprinsippet, hvor prisveksten i stor grad følger en kapitalkostnadsindeks. I tillegg holdes rentekostnaden fast i indeksen Riksbanken legger til grunn. Veksten i kapitalkostnadsindeksen er lav og bidrar til å trekke ned den underliggende prisveksten i Sverige. Prisveksten på leide boliger i KPI har derimot hatt en relativt lik utvikling i Norge og Sverige. Dersom man måler den underliggende inflasjonen i Sverige ved å benytte norsk metode for bolig i KPI, inkludert norske vekter, er prisveksten faktisk noe høyere i Sverige enn i Norge.

 Figur 2: Små forskjeller i den underliggende inflasjonen  

 Januar 2018 – desember 2024  

Kilder: LSEG Datastream, SSB og Norges Bank

Lav prisvekst på administrativt fastsatte priser har bidratt til å dempe inflasjonen i Norge. For eksempel falt prisveksten mye i august på grunn av store kutt i barnehageprisene. I Sverige har situasjonen vært motsatt, og det har den siste tiden vært høy prisvekst på undergrupper med høyt innslag av administrativt fastsatte priser. Historisk har prisveksten på disse undergruppene vært relativt stabil, og på samme nivå i Norge og Sverige. Til tross for at disse undergruppene har lav vekt i KPI, har svingningene i prisene vært såpass store at de gir et betydelig utslag i den underliggende inflasjonen. Selv om svensk inflasjon har blitt holdt oppe av høy vekst på administrativt fastsatte priser er den underliggende prisveksten i Sverige på inflasjonsmålet.

Figur 3: Stort sprik i veksten på administrativt fastsatte priser
Januar 2010 – desember 2024

Kilder: LSEG Datastream, SSB og Norges Bank

Ser vi derimot på utviklingen i realøkonomien, finner vi større forskjeller. Over de siste to årene har norsk økonomi hatt en vekst på over 2 prosent, mens Sveriges BNP har stått på stedet hvil. Aktiviteten i svensk økonomi er ifølge Riksbanken et stykke under et normalnivå, og har resultert i et tydelig negativt produksjonsgap. I tillegg til at veksten målt ved BNP er lav, er det flere andre tegn til at realøkonomien utvikler seg svakere i Sverige, enn i Norge.

Figur 4: Ulike utgangspunkt for pengepolitikken
Venstre figur: 1. kvartal 2018 – 4. kvartal 2024. Høyre figur: januar 2018 - desember 2024

Kilder: Norges Bank, Riksbanken, SSB og SCB

Den norske finanspolitikken har de siste årene hatt et stort handlingsrom. Historisk høye inntekter fra petroleumsnæringen, svekket kronekurs og god avkastning i finansmarkedene har gitt en betydelig verdiøkning i statens pensjonsfond utland (SPU). Det har ført til at antall kroner og øre fra SPU som kan benyttes over statsbudsjettet, uten å bryte handlingsregelen, øker. Faktisk har nivået på pengebruken over statsbudsjettet som andel av trend-BNP økt fra 7,8 prosent i 2019 til 10,7 prosent i 2024, samtidig som uttaket fra fondet er godt under 3 prosent. Den betydelige veksten i offentlig etterspørsel har vært det største bidraget til BNP-veksten i Norge de siste par årene.

Svensk finanspolitikk har vært mer restriktiv, både i perioden etter at prisveksten skjøt fart, men også i en lengere periode før 2022. Det er flere grunner til at Sverige har en mer tilbakeholden finanspolitikk. Den mest åpenbare er mangelen på store petroleumsinntekter. Underskuddet på det svenske statsbudsjettet må i sin helhet lånefinansieres. I tillegg har Sverige selvpålagte reguleringer for den offentlige pengebruken som innebærer at det svenske statsbudsjettet skal budsjettere med et overskudd over en konjunktursyklus. For 2024 var underskuddet i Norge (strukturelt oljekorrigert underskudd) 430 milliarder NOK, mens det var et tilsvarende overskudd på 16,7 milliarder SEK i Sverige.

Figur 5: Mer restriktiv finanspolitikk i Sverige
Strukturelt underskudd som andel av trend-BNP. 2010-2024

Kilder: Finansdepartementet og Konjunkturinstitutet

Den andre viktige bidragsyteren til forskjellen i aktivitet på tvers av landegrensene er det private konsumet. Blant OECD-landene er det få land som har hatt en svakere utvikling i konsumet enn Sverige de siste årene. Norge derimot er blant landene med høyest vekst siden 2022.  

Figur 6: Høyere etterspørsel i Norge
1. kvartal 2019 - 3. kvartal 2024

Kilder: SSB og SCB

Hvorfor har veksten i det private konsumet vært så mye lavere i Sverige? En viktig årsak er historisk svak reallønnsvekst. Dette skyldes at det har vært lavere nominell lønnsvekst, i tillegg til høyere prisvekst i Sverige enn i Norge. Forskjellen i lønnsvekst skyldes blant annet ulike rammer for lønnsforhandlingene. I utgangspunktet er modellen for lønnsforhandlinger i Sverige ganske lik den norske. Svenskene kaller til og med sin modell «den svenska modellen», tilsvarende vår «norske modell». Begge land har sentrale oppgjør der industrien forhandler først, og der lønnskravene blant annet skal hensynta lønnsomheten i industrien, slik at konkurransekraften overfor utlandet blir bevart.

En viktig forskjell mellom norsk og svensk lønnsdannelse er at avtalene i det svenske lønnsoppgjøret som regel er flerårige. Det gjør at lønnsrammen ikke kan endres påfølgende år dersom den økonomiske situasjonen endrer seg. Hvilke inflasjonsanslag som benyttes i forhandlingene er også ulikt. I Norge er det Teknisk beregningsutvalg (TBU) sitt anslag som blir lagt til grunn for forhandlingene mellom partene, mens i Sverige har de ingen egne mål på inflasjonsforventningene, men baserer seg på Riksbanken sine prognoser og inflasjonsmål på 2%. Til tross for den høye inflasjonen i 2022 tok den svenske arbeidstakersiden utgangspunkt i en prisvekst som ikke avvek for langt fra inflasjonsmålet. Utfallet av lønnsforhandlingene i 2022 ble derfor en avtale som medførte et betydelig fall i reallønningene.

Figur 7: Svakere utvikling i reallønnen i Sverige
Indeks: 2019 = 100. 2010 – 2024

Kilder: SSB, Meldingsinstitutet og SCB. Norges Banks anslag for lønnsvekst i 2024. 

Norske husholdninger har også brukt rikelig av sine oppsparte midler fra pandemien til forbruk. Viljen til å opprettholde nivået på konsumet har vært høy, sammenlignet med de fleste andre land (les mer om ulike lands sparing under pandemien her). Sverige hadde i utgangspunktet en relativt mindre oppbygging av sparepenger gjennom pandemien, blant annet som følge av mindre omfattende koronarestriksjoner. I tillegg har spareraten blant svenske husholdninger holdt seg oppe også etter pandemien.  

Svensk arbeidsledighet, målt ved arbeidskraftundersøkelsen, er vesentlig høyere enn den norske, men har også vært det over en lengre tidsperiode. Om vi ønsker å si noe om hvordan den økonomiske situasjonen reflekteres i tall for arbeidsmarkedet for de to landene, er det derfor nyttig å se på det historiske avviket fra et normalår. Utviklingen over tid viser at ledigheten begynte å øke i både Norge og Sverige i årene etter pandemien, men at ledigheten har økt relativt mer i Sverige. Et lignende bilde får vi om vi i stedet bruker tall på registrerte ledige, heller enn tall fra arbeidskraftundersøkelsen. At arbeidsmarkedet har opplevd en relativt større svekkelse i Sverige, rimer godt med utviklingen i realøkonomien for øvrig.

Figur 8: Sterkere arbeidsmarked i Norge
Januar 2018 – desember 2024

Kilder: SSB og SCB

Sverige og Norge har vært gjennom en lignende inflasjonsoppgang over de siste to årene. Nå har prisveksten kommet langt ned fra toppen begge steder, og mer i Sverige. Forskjellene er likevel små, og valg av målemetode på enkeltgrupper som husleie kan avgjøre hvilket land som har høyest underliggende inflasjon. Den store forskjellen ligger i realøkonomien. I kjølvannet av den høye prisveksten var det en vesentlig oppbremsing i den svenske økonomien, blant annet som følge av et stort fall i svenske reallønninger og en innstrammende svensk finanspolitikk. Samtidig har aktiviteten i norsk økonomi holdt seg på et normalnivå. En sterk offentlig etterspørsel og en høy vilje til å tære på oppsparte midler i Norge har gjort forskjellene på tvers av landegrensen enda mer markante. Disse forskjellene kan være noe av forklaringen på at pengepolitikken ser annerledes ut i Norge enn i Sverige.

Fotnote

 [1] Inflasjonsmålet for sentralbankene er målt ved KPI i Norge og KPIF i Sverige. Vi velger i dette blogginnlegget å fokusere på den underliggende inflasjonen (målt ved KPI-JAE og KPIF-XE) fordi energiprisene bidrar til svingninger i KPI fra måned til måned.