De fleste land har sin egen måleenhet for hva ting koster – en såkalt «unit of account». Siden alle handler blir mye enklere med en felles måleenhet, er det lurt at alle som bor i et økonomisk område – typisk et land – bruker samme måleenhet. Det kan sammenlignes med at alle snakker samme språk. Dersom vi alle skulle utstede penger i våre egne måleenheter, ville det gå med mye tid til å vurdere hva mine penger skulle være verdt i forhold til dine. Siden nytten av en måleenhet blir større desto flere som bruker den, kan vi si at penger i en felles måleenhet er et slags naturlig monopol. Fellesskapet, representert ved staten, definerer måleenheten og regulerer de institusjonene som har tillatelse til å skape pengene.  

Du må normalt ha penger i et lands måleenhet for å kunne kjøpe det som selges der. Ikke bare varer og tjenester, men også eiendom og verdipapirer som aksjer og obligasjoner. Hvis du jobber i landet får du lønn, og må betale skatt, i landets penger.

I Norge er den felles måleenheten kroner, i USA er den dollar, og så videre. I EU har 20 av medlemslandene blitt enige om å ha en felles måleenhet – euro.

En valutakurs er prisen på et lands måleenhet i forhold til et annet lands måleenhet. Dollarkursen viser for eksempel hvor mange kroner du må betale for å få en dollar. For tre år siden var det litt over 8, nå er det omtrent 11. I samme tidsrom har prisen på en annen valuta, svenske kroner, endret seg mindre og svingt rundt 1 norsk krone. «Kronekursen» er med andre ord ikke noe entydig begrep. Vi må si hva vi måler mot.

Figur 1. Prisen i norske kroner (NOK) på en amerikansk dollar (USD) og en svensk krone (SEK). 4. Januar 2021 – 5. november 2024

Har selve nivået på valutakurser noe å si? Kan vi si at et pund, som koster rundt 14 kroner, er sterkere enn en dollar som koster 11? Selv om 14 utvilsomt er mer enn 11, har ikke disse nivåene noen økonomisk betydning i seg selv. Det er fordi valutakursene henger sammen med hva ting koster i de respektive landene. Et tankeeksperiment kan hjelpe til med å illustrere poenget: Anta at myndighetene her hjemme en dag bestemte at vi skulle stryke en null i vår måleenhet, norske kroner. Alle priser og lønninger og verdien av alle bankinnskudd, verdien av all gjeld og alle verdipapirer og annen formue skulle deles på 10. Da ville gjennomsnittlig årslønn i Norge være 68 tusen kroner, ikke 680 tusen som nå, og en liter melk ville kostet 2 kroner i stedet for 20. 

Hva ville da skjedd i valutamarkedet? Det er vanskelig å si helt eksakt, men høyst sannsynlig ville prisen på en dollar falt fra 11 kroner ned mot 1,1 krone, og pundkursen ville falt fra 14 mot 1,4. Hvorfor? Hvis valutakursene forble uendret kunne utlendinger kjøpe Equinor-aksjer, laks, hytter og alt mulig annet norsk til 1/10 av gammel pris. Et så stort «salg» på norske ting ville gi mye høyere etterspørsel etter kroner og dermed økt pris på kroner mot andre valutaer. Banker og andre som stiller priser i valutamarkedet ville forutse en slik utvikling og raskt endre prisene slik at kronen ville bli 10 ganger så mye verdt mot alle andre valutaer. Dermed ville ikke myndighetenes reform gjort oss verken rikere eller fattigere, selv om alle andre valutaer nå kostet færre kroner enn før. Det som betyr noe er den relative kjøpekraften til ulike lands valutaer, også kalt realvalutakursene.  

Valutakurser handler altså om relativ kjøpekraft på tvers av land. For eksempel hvor mange kilo laks vi i Norge må selge for å kunne kjøpe en Tesla. Det bestemmes av prisen på laks, målt i kroner, prisen på Tesla målt i dollar og valutakursen mellom kroner og dollar. 

La oss i et nytt tankeeksperiment anta at utlendingers etterspørsel etter Teslaer øker. Det slår ikke nødvendigvis rett ut i Tesla-prisen målt i dollar, siden det kan være mulig å produsere flere biler til samme pris eller fordi Tesla vil unngå å endre sine priser hele tiden. Men det slår ut i valutamarkedet ved at flere etterspør dollar for å betale for bilene. I motsetning til prisene på varer og tjenester, reagerer valutakursene kontinuerlig på endringer i tilbud og etterspørsel. Så lenge den globale etterspørselen etter laks (eller andre ting som selges i Norge) ikke øker like mye som etterspørselen etter Teslaer, må vi betale flere kroner for en dollar enn før, selv om ingenting har endret seg i Norge. Resultatet er at Teslaer blir dyrere for oss.

Men kursen på kroner mot dollar bestemmes naturligvis ikke bare av relativ etterspørsel etter enkeltvarer i Norge og USA. Vi kan tenke oss en diger kurv med alt utlendinger kan kjøpe fra USA (Teslaer, Iphoner, Netflix-abonnementer, turer til New York, hus i Florida, amerikanske aksjer og obligasjoner osv.) mot en diger kurv med alt utlendinger kan kjøpe fra Norge (laks, aluminium, teknologi for oljeutvinning, reiser til Lofoten, hytter i Trysil, norske aksjer og obligasjoner osv.). Som eksemplene illustrerer, består begge kurvene av høyst ulike kategorier, som konsumvarer, investeringsvarer, tjenester, eiendom, verdipapirer, osv. Omfanget av disse kurvene innebærer at valutakurser påvirkes av svært mange forhold, både her hjemme og i resten av verden. Og siden kurvene også inneholder verdipapirer og andre spareprodukter, påvirkes etterspørselen også av hva folk tror om fremtiden. Forventninger om den relative fremtidige avkastningen på å spare i to lands valutaer har noe å si for valutakursen. I tillegg betyr det noe hvordan investorene vurderer usikkerheten om avkastningen. Ny informasjon om relativ avkastning og risiko slår umiddelbart ut i valutakurser, slik at de blir vanskelige å predikere.  

Men hvilken rolle spiller pengepolitikken for valutakursene?

Anta at etterspørselen etter mange av produktene i den amerikanske kurven stiger samtidig. Da må det enten produseres mer i USA, eller prisene på amerikanske ting må stige. Siden den amerikanske sentralbanken skal hindre at prisveksten blir for høy, kan den reagere på en slik endring med å øke styringsrenten.  

Så lenge renten øker mer enn prisveksten, motiveres amerikanere til å utsette forbruk, siden det både blir dyrere å låne og mer lønnsomt å spare. Hvis amerikanerne sparer mer, bidrar det til å dempe presset på prisene målt i dollar. Samtidig øker renteavkastningen av å spare i USA relativt til i andre land. Det kan gi økt etterspørsel etter dollar og sterkere dollarkurs. Sterkere dollar bidrar ytterligere til å dempe etterspørselen etter amerikanske ting, både fordi de blir dyrere for utlendinger, og fordi andre lands ting blir billigere for amerikanere.       

Andre lands styringsrenter har samme virkning på deres valutaer. Hvis noe skjer i Norge (og bare her) som gjør at styringsrenten forventes å bli høyere fremover, vil markedsrentene her hjemme stige relativt til markedsrentene ute. Høyere relativ avkastning på sparing i kroner gjør det isolert sett mer lønnsomt å plassere penger her. Det kan gi økt etterspørsel etter kroner på bekostning av andre valutaer.     

Utslaget i kronekursen etter Norges Banks renteøkning i desember 2023 kan illustrere en slik effekt. Rentehevingen var ikke fullt ut ventet på forhånd, og ga raskt en klart sterkere krone mot andre valutaer, se figur 2.

Figur 2. Kronekursen rundt Norges Banks rentemøte 14. desember 2023 (rød prikk). Norske kroner mot euro og amerikanske dollar, 1. desember 2023 – 2. april 2024.

Andre ganger kan virkningen av styringsrenten på valutakursene være vanskeligere å få øye på. Det kan være hvis rentebeslutningen var ventet på forhånd, eller hvis noen av de andre forholdene som påvirker valutakursene endret seg samtidig. Landenes «kurver av ting utlendinger kan kjøpe» inneholder jo mye mer enn spareprodukter som påvirkes direkte av styringsrenten. I noen modeller for valutakurser samles alt dette andre i en sekkepost som kalles «risikopremien». Man kan forsøke å beregne hva som påvirker denne risikopremien, men det er omtrent umulig å fange opp alt.

Kronestyrkingen etter den overraskende renteøkningen i desember i fjor ble etter hvert reversert, da kronen svekket seg igjen utover vinteren. Men det kan ikke uten videre tolkes som at høyere renteforskjell bare har midlertidig effekt på kronekursen. Det kan ha vært andre forhold (alias endringer i risikopremien) som bidro til å svekke kronen igjen. Forutsatt at renteøkningen ikke påvirket disse andre forholdene, ville kronen ha svekket seg uansett, men vært enda svakere om styringsrenten ikke hadde blitt satt opp.

Tidligere sentralbanksjef i England, Mervyn King, kalte det å anslå valutakurser for «a mug’s game». I denne sammenhengen betyr ikke «mug» «kopp», men «a person who is stupid and easily deceived». Kings poeng var at det ikke er mulig å forutsi hvordan valutakurser vil utvikle seg fremover. Når man tar innover seg hvor mye som påvirker dem, kan man skjønne hvorfor han mente det.