Betalingssystemet, sentralbankreserver og sedler og mynt

Vi starter med at myndighetene oppretter en sentralbank uten eiendeler, egenkapital og gjeld. På samme måte som publikum trenger kontopenger for å betale for kjøp av tjenester og varer, trenger de private bankene sentralbankpenger (sentralbankreserver) for å gjøre opp betalinger mellom hverandre. Ulike former for penger er skrevet om i en tidligere blogg. Vår sentralbank starter derfor med å etablere et oppgjørssystem og private banker får innskuddskonti og lånekonti i sentralbanken.

Alle betalinger i valutaen til sentralbanken gjøres i siste instans opp i sentralbanken. Dersom en bank ikke har nok sentralbankreserver på innskuddskonto til å gjøre opp for seg, må den enten låne sentralbankreserver fra en annen bank eller fra sentralbanken. Grunnlaget for at sentralbanken kan påvirke rentene til husholdninger og foretak er gjennom at den bestemmer rentene på sentralbankreserver. Lånene sentralbanken gir er normalt med kort løpetid og mot god sikkerhet for å beskytte mot tap. Risikoen på vår sentralbankens balanse er dermed svært liten.

Sentralbanken har enerett til å produsere og utstede sedler og mynt, men det er gjennom bankene at sedler og mynt distribueres til publikum. Sedler og mynt dukker opp på gjeldssiden på sentralbankens balanse. La oss se på hvorfor.  Anta at publikum ønsker 100 i sedler og mynt. Bankene må da «kjøpe» 100 i sedler og mynt fra sentralbanken. De betaler ved å trekke på sine innskudd. Fordi bankene i utgangspunktet ikke har noe innestående på sin konto, er de nødt til å låne 100 fra sentralbanken for å kunne kjøpe kontantene. Lån fra sentralbanken «skaper» innskudd, mens publikums etterspørsel etter kontanter «destruerer» innskudd. Det er vist i figur 1.

Kanskje ønsker publikum å holde mindre sedler og mynt. De går da til den private banken sin og leverer inn disse kontantene. Da vil bankene levere sedler og mynt tilbake til sentralbanken, mot tilsvarende økning i deres innskudd. Sentralbanken betaler ikke renter på sedler og mynt. Motposten på eiendelsiden genererer imidlertid avkastning. I vår fiktive sentralbank er det utlån til banker, som forrentes nær styringsrenten. Ofte omtales denne inntekten justert for produksjonskostnadene som seignorage.

Figur 1. Sentralbankens balanse. Økning i seddel og mynt

Valutareserver, eiendeler i egen valuta og egenkapital

Mange sentralbanker har eiendeler i utenlandsk valuta, såkalte valutareserver, som benyttes som ledd i gjennomføringen av pengepolitikken, av hensynet til finansiell stabilitet eller for å møte internasjonale forpliktelser. Som ledd i gjennomføringen av pengepolitikken menes at det gir mulighet til å kjøpe egen valuta med formål om å styrke kursen, mens beredskap i finansiell stabilitet kan være å gi lån i valuta til innenlandske banker.

Sentralbanken kan også ha eiendeler i egen valuta. Etter finanskrisen har for eksempel mange sentralbanker gjennomført kvantitative lettelser (QE, «quantitative easing»), se nærmere omtale i en tidligere blogg. Sentralbanken kjøper da eiendeler i egen valuta fra privat sektor, for eksempel statsobligasjoner i annenhåndsmarkedet. Målet med QE har vært å stabilisere markedene i perioder med uro og bidra til å nå inflasjonsmålet ved å redusere langsiktige renter når styringsrenten ikke kan settes lavere. Bruk av dette virkemidlet må sees i lys av at inflasjonen og inflasjonsforventningene i årene etter finanskrisen og frem til pandemien lå under sentralbankenes mål. Inflasjonen har som vi vet vært klart over målet i senere år og flere sentralbanker har startet med å bygge ned porteføljen sin av eiendeler i egen valuta. 

Finansieringen av valutareserver eller innenlandske eiendeler er imidlertid ofte den samme. Si at vår fiktive sentralbank ønsker 100 i valutareserver og 100 i innenlandske eiendeler. Sentralbanken kan betale ved å øke innskuddene i sentralbanken, det vil si å betale med å skape nye sentralbankreserver. Bankene vil først nedbetale lånet sitt i sentralbanken på 100, mens innskuddene vil øke med det resterende, som er 100. Det er vist i figur 2a. I mange sentralbanker med betydelige QE-porteføljer har nettopp bankenes innskudd økt kraftig.  Hvorvidt disse dukker opp som sentralbankreserver, bundne innskudd eller sertifikater på gjeldssiden på balansen avhenger av likviditetsstyringssystemet.

Nå har vår fiktive sentralbank gjennomført kjøp av både utenlandske og innenlandske verdipapirer som kan svinge i verdi. Risikoen på balansen har økt, og den er nå utsatt for valuta, rente- og kursrisiko.  Økt risikotaking er forbundet med forventet høyere avkastning, men avkastningen vil svinge mer fra år til år. Det påvirker behovet for egenkapital. Hva som er optimal egenkapital for en sentralbank, er en større diskusjon. Argumenter som typisk trekkes frem for at egenkapitalbehovet er begrenset, er at sentralbanken kan «skape» penger, med det mener vi sentralbankreserver, og derfor alltid gjøre opp for seg i egen valuta, samt at den kan støtte seg på overføringer fra eieren, som normalt er staten. På den andre siden kan sentralbankens uavhengighet svekkes dersom den må belage seg på overføringer fra staten.

Vi antar at staten ønsker å skyte inn 10 i egenkapital, finansiert med skatteinntekter. Staten flytter dermed over 10 i innskudd til egenkapital i sentralbanken. Med det «destrueres» 10 i innskudd på sentralbankens balanse, som erstattes med egenkapital.  Det vil gjelde uavhengig av om staten har sin innskuddskonto i sentralbanken eller i banksystemet. For bankenes del vil den eneste forskjellen i dette eksemplet være om de får redusert sine innskudd når skatt betales (statens konto i sentralbanken) eller når staten flytter over innskudd til egenkapital (statens konto i banksystemet). I figur 2b har vi lagt til grunn at staten har sin konto i sentralbanken, tilsvarende som den norske stat har. Egenkapitalen vil over tid også avhenge av samlet overskudd og hvor mye som overføres til staten i utbytte.

Figur 2. Sentralbankens balanse

a. Kjøp av eiendeler i egen og annen valuta

b. Overføring av egenkapital fra staten

Nå har vi bygd opp balansen til vår fiktive sentralbank. Sammenligner vi med Norges Banks balanse på ulike tidspunkter, kjenner vi igjen de viktigste postene, men ser størrelsesforholdet mellom postene har variert over tid, se figur 3a og 3b.

Eiendelssiden består i dag i all hovedsak av valutareserver. På begynnelsen av 90-tallet var også utlån til bankene en stor post. Det skyldes at Norges Bank i 1986 kjøpte kroner og solgte valuta for å prøve å holde kronekursen fast. Kjøp av kroner reduserer bankenes innskudd, mens salg av valuta reduserer valutareservene. Siden kjøpene var såpass store, måtte bankene låne sentralbankreserver. Dersom vi går videre til 2010, ser vi at utlån til banker også dette året var en betydelig post på aktivasiden. Årsaken var at Norges Banks vilkår for lån og innskudd gjorde det relativt billig for bankene å låne mer sentralbankreserver enn de trengte til å dekke oppgjørsbehovet. I 2011 la Norges Bank om til et kvotebasert likviditetsstyringssystem som begrenser bankenes etterspørsel etter å låne sentralbankreserver.

Det har også skjedd endringer på passivasiden. Sedler og mynt utgjør en stadig mindre andel av balansen.  Redusert bruk av kontanter for å gjennomføre betalinger har ført til dette. Bankenes innskudd var relativt store i 2010. Det må som nevnt sees i sammenheng med vilkårene for lån og innskudd. Staten har sin konto i norske kroner i Norges Bank, i tillegg eier også staten sentralbanken. Midler staten har i sentralbanken, gitt ved summen av egenkapitalen og innskudd, var nokså lik i 1990 og 2023. Men vi ser at fordelingen mellom innskudd og egenkapital var forskjellig. I 1990 var det relativt sett klart mer innskudd og mindre egenkapital enn i 2023. Årsaken er at retningslinjene for overføring av utbytte til staten ble endret i 2002 ved at egenkapitalandelen nå kunne utgjøre inntil 5 prosent av norske verdipapirer og 40 prosent av netto valutareserver. Fordi eiendelssiden i dag i all hovedsak er i valuta og Norges Bank over tid har gått med solide overskudd, ser vi at egenkapitalandelen i 2023 lå nær 40 prosent. Tidligere, det vil si fra 1986, kunne egenkapitalandelen maksimalt utgjøre rundt 20 prosent.  Sentralbanksjefen holdte også nylig en tale om hvordan Norges Banks balanse kan se ut fremover.

Forhåpentligvis har det nå blitt litt lettere å forstå balansen til sentralbanken. Og skjønner man det helt, er man trolig en av få. Som Andrew Bailey, sentralbanksjef i Bank of England, nylig sa i en tale «I am not sure how large a room would need to be to fit in all the people who really understands the central bank’s balance sheet.” 

Figur 3. Sammensetning av Norges Banks balanse på utvalgte tidspunkter

a. Eiendeler (aktiva)

b. Gjeld og egenkapital (passiva)