Mot slutten av september i år hadde ifølge FNs høykommisær for flyktninger så mye som 4,1 millioner ukrainere søkt om beskyttelse i europeiske land. Polen er det største mottakerlandet – om lag en tredjedel av ukrainerne har søkt tilflukt der - men målt som andel av befolkningen har tilstrømningen til Tsjekkia vært enda større, se figur 1. Også de baltiske landene har mottatt relativt mange ukrainere. Til sammenligning ligger flyktningetallet i Norge klart under gjennomsnittet for EU, se figur 1.

På kort sikt legger den store tilstrømningen av flyktninger press på lokale myndigheter og private velferdsinitiativ, men etter hvert kan flyktningene også bidra til å øke arbeidstilbudet i landene der de oppholder seg. Hvor viktige bidragene vil bli, avhenger av en lang rekke forhold, og det er usikkerhet rundt mange av dem. Det gjør det krevende å komme med konkrete prognoser, men det kan likevel være nyttig å se nærmere på noen av forholdene som vil være avgjørende, og det er det jeg skal bruke resten av denne bloggen til.

For det første er det fortsatt usikkert hvor stor den samlede flyktningestrømmen vil bli. Tilstrømningen har avtatt klart siden krigens første dager, og det meldes også om at en del ukrainere har reist tilbake, men det kan ikke utelukkes at det totale antallet blir vesentlig høyere enn det er i dag. Ifølge FN befinner om lag 7 millioner ukrainere som har blitt drevet fra sine hjem seg fortsatt innenfor landets grenser, og flere kan velge å forlate Ukraina hvis den militære konflikten varer lenge.

Et beslektet spørsmål er hvor lenge ukrainerne vil bli værende. De som er drevet på flukt, har trolig et sterkt ønske om å reise hjem igjen, men selv om Ukraina skulle lykkes med å slå tilbake det russiske angrepet, kan ødeleggelsene som en følge av krigen føre til at mange ikke har så mye å vende tilbake til. Samtidig vil mange av de som kommer i jobb i de nye landene, kunne oppleve en klar bedring i den økonomiske levestandarden. I 2019 var kjøpekraftskorrigert BNP per innbygger i Ukraina på under en tredjedel av det gjennomsnittlige nivået i EU, og under halvparten av nivået i Hellas, EUs nest fattigste land, se figur 2. Økonomisk sett vil det derfor kunne være gunstig for ukrainerne å bli værende, og i så fall vil kanskje flere ønske å bosette seg i vesteuropeiske land, slik at fordelingen mellom landene blir noe jevnere enn den er i dag.

Foreløpig er de ukrainske flyktningene innvilget midlertidig beskyttelse i ett år i EU, men det er sannsynlig at oppholdstillatelsene vil bli forlenget. Politikken fremover kan også bli påvirket av at mange europeiske land opplever betydelig mangel på arbeidskraft. I EU-landene samlet er det nå langt flere ledige stillinger enn noen gang tidligere samtidig som både arbeidsledigheten og andelen av befolkningen som står utenfor arbeidsstyrken er rekordlav, se figur 3. I den grad ukrainerne kan fylle noen av de ledige stillingene, kan det derfor også være i mottakerlandenes interesse at de blir. Samtidig har befolkningen fra 15 til 64 år i EU-landene vært fallende i flere år. Prognoser laget av Eurostat i 2019 ga utsikter til videre nedgang, og utsiktene var særlig negative i flere av de landene som har mottatt flest flyktninger i det siste, se figur 4.

Dette leder videre til det siste spørsmålet jeg skal drøfte her – hvilke forutsetninger de ukrainske flyktningene har for å komme i jobb. Ukrainas forbud mot at menn mellom 18 og 60 år får forlate landet bidrar til at kvinner og barn utgjør det store flertallet av de som til nå har flyktet. Yrkesdeltakelsen blant kvinner er generelt lavere enn blant menn, men selv om ukrainske kvinner er mindre tilbøyelige enn skandinaviske kvinner til å være i jobb, er ikke andelen spesielt lav i en europeisk sammenligning. I 2019 var over 60 prosent av de ukrainske kvinnene i jobb i hjemlandet, en klart høyere andel enn i land som Italia og Hellas, se figur 5. Spørreundersøkelser gjennomført av FN indikerer ellers at et klart flertall av de voksne flyktningene fra Ukraina har utdannelse på høyskole eller universitetsnivå.

Samtidig viser erfaringene fra tidligere flyktningebølger at en del har vanskelig for å få fotfeste i arbeidsmarkedene i sine nye hjemland. Tall fra den gode, registerbaserte sysselsettingsstatistikken vi har i Norge illustrerer dette. For mannlige flyktninger har det siden 2001 i gjennomsnitt tatt 3 til 4 år før halvparten er i jobb, og blant kvinner er under halvparten i jobb selv etter 6-7 år. Særlig blant kvinnelige flyktninger er sysselsettingsraten også på sikt klart lavere enn for de som innvandrer på grunn av jobb, se figur 6.

Dette må ses i lys av at det store flertallet av flyktningene som har kommet til Norge de siste par tiårene, i den perioden statistikken dekker, har vært fra asiatiske og afrikanske land. De fleste har gått gjennom lengre introduksjonsprogram og kanskje også tatt utdanning før de har begynt å søke arbeid. Til sammenligning har de bosniske innvandrerne i Norge, som i hovedsak kom til Norge tidlig på 1990-tallet under borgerkrigen i hjemlandet, gjennomgående hatt høy sysselsetting.

De norske tallene gir visse holdepunkter for at konjunktursituasjonen har en del å si. Det ser blant annet ut til at flyktningene som kom til Norge i årene før finanskrisen i 2008 – da den økonomiske veksten her hjemme var svært sterk – har kommet raskere i jobb enn i andre perioder. Dette underbygger at de stramme arbeidsmarkedene i Europa kan styrke ukrainernes jobbmuligheter. Det trekker i samme retning at ukrainerne i første rekke har søkt beskyttelse i land som ligger relativt nær hjemlandet. Kulturforskjellene vil gjennomgående være mindre enn for andre flyktninger som har kommet til Europa.  

Men selv om ukrainerne trolig har bedre forutsetninger for å komme i jobb enn andre flyktninger, er den samlede usikkerheten såpass stor at jeg ikke vil gi noen prognose på hvor mange som vil bli sysselsatt her. Noen enkle regneeksempler med utgangspunkt i de faktiske tallene kan likevel være informative. Hvis vi går ut fra at halvparten av de flyktningene som til nå har søkt beskyttelse er voksne, og at 60 prosent av disse etter hvert kommer i jobb, vil det isolert sett øke sysselsettingen i EU samlet med 0,5 prosent. Det vil være et vesentlig bidrag, men ikke nok til å veie opp for et ventet fall i befolkningen i arbeidsfør alder på mer enn 3 prosent i løpet av dette tiåret. Fordi flyktningene er ujevnt fordelt mellom land, blir imidlertid de mulige utslagene i sysselsettingen også svært forskjellige. Med tilsvarende antakelser som over blir økningen i sysselsettingen i Polen og Tsjekkia på godt over 2 prosent, på 0,5 prosent i Tyskland, på 0,2 prosent i Norge og på 0,1 prosent i Frankrike.   

Bankplassen er en fagblogg av ansatte i Norges Bank. Synspunktene som uttrykkes her representerer forfatternes syn og kan ikke nødvendigvis tillegges Norges Bank. Har du spørsmål eller innspill, kontakt oss gjerne på bankplassen@norges-bank.no.