En økonom vil si at penger oppfyller enkelte grunnfunksjoner. Penger skal fungere som et allment betalingsmiddel, et verdioppbevaringsmiddel og en alminnelig regneenhet. Gjenstander eller krav som oppfyller disse funksjonene, fungerer som penger. Sedler og mynter utstedt av sentralbanken er penger, og likedan vanlige bankinnskudd (kontopenger). Om hvordan penger – og da «penger» som en økonomisk størrelse – skapes – se et tidligere blogginnlegg her.

Hva er en krone?

En juridisk tilnærming er analysert grundig i en nylig utgivelse i Norges Banks skriftserie nr. 54 (Statlig pengeteori? – Pengebegrep, pengekrav og statsmyndighet). Hovedspørsmålet her er hva som følger av rettsreglene om penger, ikke å se etter gjenstander eller krav som oppfyller bestemte funksjoner. Siden vi er i Norge kan vi spørre: Hva er norske kroner? Og her har vi en helt konkret lovbestemmelse, nemlig sentralbankloven § 4 første ledd:

“Den norske pengeenhet er en krone. Kronen deles i hundre øre.”

En krone er altså den norske pengeenheten. Utsagnet viser til et grunnleggende fenomen: Pengeenheten er en nominell og ideell størrelse, som finnes fordi lovgiver har vedtatt det. Rettslig er det egentlig ikke så mye mer å si om pengeenheten. Den er ikke knyttet opp mot realverdier, f.eks. sølv eller gull slik det var i gamle dager. Den er heller ikke bundet til indekser eller andre økonomiske størrelser. Riktignok kan myndighetene forsøke å holde verdien av pengeenheten stabil ved å knytte den til et inflasjonsmål eller andre valutaer. Det er det lang tradisjon for både her og i andre land. Men det er et annet spørsmål. Pengeenheten vil være den samme uansett hvor mye verdien endrer seg.

Dette virker foruroligende. Ligger det virkelig ikke realverdier til grunn for en norsk krone? Det gjør ikke det. Pengeenheten finnes fordi lovgiver har bestemt det, og den er uavhengig av realøkonomien. Fenomenet kalles gjerne nominalisme.

Men for at publikum vil motta oppgjør som lyder på pengeenheten, må de ha tillit til at verdien av den er noenlunde stabil. Og myndighetene har en pengepolitikk for å skape slik tillit. I Norge skal «målet for pengepolitikken … være en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2 pst.», (§ 3 i forskrift om pengepolitikken). Slik tillit bygger i siste hånd på at finnes en fungerende statsmakt bak pengeenheten. Forholdene i f.eks. Venezuela eller Zimbabwe viser hva som skjer med pengeverdien når det ikke finnes tillit. Men det er et resultat av økonomiske og sosiologiske forhold, ikke rettsregler.

Pengeenheten er grunnelementet i penger

Grunnelementet i penger er pengeenheten. Det illustrerer noen viktige forhold.

Betalingsmidler er noe annet enn pengeenheten. Betalingsmidler er det vi bruker for å innfri pengekrav med, og kan være fysiske gjenstander som sedler og mynter, eller krav mot bestemte institusjoner som banker (typisk bankinnskudd). En seddel eller et bankinnskudd lyder på norske kroner, men er i seg selv bare betalingsmidler. Penger som betalingsmidler forutsetter dermed eksistensen av en pengeenhet. Penger er altså et to-delt begrep.

Dette gir svar på et spørsmål som er hyppig diskutert i våre dager, nemlig om såkalte kryptovalutaer, f.eks. Bitcoin, kan regnes som penger. Noen forsøker å besvare det spørsmålet med å se på om kryptovalutaene oppfyller de grunnleggende pengefunksjonene. Rettslig sett er det feil å stille spørsmålet slik. Spørsmålet er om kryptovalutaer lyder på en pengeenhet. Svaret er nei.

En kryptovaluta er en ideell enhet, og kommer til uttrykk i et betalingsmiddel. En viss parallell til forholdet mellom norske kroner og betalingsmidler er det altså. Men den ideelle enheten i f.eks. Bitcoin er privat definert i en digital regnskapsbok, og har ikke status som alminnelig pengeenhet.

Teoretisk kan det ikke utelukkes at kryptovalutaer kan oppnå slik status. Betalinger som lyder på kryptovalutaer kan bli så vanlige at slike enheter anses som pengeenheter også i rettslig forstand. Slik status må i så fall følge av såkalt sedvanerett. Det er så lite sannsynlig at muligheten er nettopp teoretisk. Enda mindre sannsynlig er det at slik status fastsettes i lov.

En annen sak er at personer kan velge å angi forpliktelser i Bitcoin eller andre kryptovalutaer, og bruke den digitale løsningen for å gjennomføre betalingen. Men at dét går an, skyldes ikke at kryptovalutaer er penger. Det skyldes at vi har avtalefrihet.

Noen betalingsmidler er penger

Når vi snakker om «penger», er det ofte enkelte betalingsmidler vi tenker på, typisk sedler og mynter, samt bankinnskudd som når vi betaler med kontooverføringer på nettbank, bankkort, Vipps eller lignende. Hvilke betalingsmidler er penger?

Vi kan spørre om det noen vits i å bruke tid på spørsmålet. Det som det er viktig, er hvilke betalingsmidler som må brukes, og hva som må gjøres for at en pengeforpliktelse skal innfris. Dette er ofte regulert i avtale, lov eller forskrift, eller vedtak av offentlig myndighet. Om vi skal si at forpliktelsen må gjøres opp med «penger» eller andre betalingsmidler spiller ingen rolle.

Dette er riktig. Hvilket betalingsmiddel som må brukes avhenger av en tolking av forpliktelsen. To personer som inngår en avtale kan velge å kalle hva de vil for «penger», og navnet på betalingsmiddelet betyr egentlig ikke så mye. Men som oftest lyder en pengeforpliktelse bare på et pengebeløp uten at det sies mer om betalingsmiddel eller oppgjørsmåte. En forpliktelse som kun lyder på et pengebeløp skal betales i penger. Og da er vi tilbake til spørsmålet: Hva er penger?

Også her må vi holde oss til lovreglene. For det første følger det av finansavtaleloven § 12 bokstav d) at «pengesedler og mynter samt innskudd og kreditt på konto og elektroniske penger [såkalte e-penger som f.eks. Pay-Pal]» skal regnes som betalingsmidler. For praktiske formål gir bestemmelsen uttrykk for hva lovgiver anser som betalingsmidler.

For det andre står det i sentralbankloven § 14:

“Bankens sedler og mynter er tvungent betalingsmiddel​ i Norge.”

Kontanter er altså ikke bare betalingsmidler, de er dessuten tvungent betalingsmiddel. Norges Banks sedler og mynter er videre de eneste tvungne betalingsmidlene i Norge. Loven er derfor ikke til å misforstå: Kontanter er penger.

Det overrasker ingen. Men finnes det også andre betalingsmidler som er penger? Nå begynner det å bli vanskelig, i hvert fall for en jurist. Finansavtaleloven § 12 bokstav d) sier at «innskudd og kreditt på konto» skal regnes som betalingsmidler, og det samme gjelder e-penger. Men loven sier ikke at de skal regnes som penger. Skal de det?

Penger og kreditt

Kontanter er for det første tvungent betalingsmiddel. Det betyr at debitor kan kreve å betale med kontanter, og at en kreditor kan kreve å få sedler og mynter. Men partene kan avtale en annen betalingsmåte (såkalt deklaratorisk lov). Dessuten er betalingsmåten ved pengeforpliktelser til og fra offentlige myndigheter ofte regulert i lov eller forskrift.

For det andre er oppgjør med kontanter endelig i den forstand at de ikke gir deg krav på innløsning i andre typer betalingsmidler eller realaktiva. Innskudd på bankkonto er et pengekrav på banken, og innskyteren kan kreve å få ut beløpet. Innskyteren kan overføre dem til en annen bank, og får i så fall et nytt krav mot annen bank. Eller beløpet kan tas ut i kontanter, som kan brukes på mange måter. Men kontanter gir deg ikke krav på særskilte aktiva. Det er vanlig å si at kontanter er fordringer på sentralbanken, og i regnskapet til sentralbanken er utstedte sedler og mynter ført opp som forpliktelser. Men for innehaveren representerer ikke en seddel eller mynt en fordring. Det eneste du kan kreve fra Norges Bank er å få byttet seddelen eller mynten i andre sedler og mynter.

Når du mottar betaling med kontanter gir du altså ikke kreditt. Det gjør du hvis du mottar betaling med bankinnskudd. Da får du en fordring mot en navngitt bank, og du har gitt betaleren kreditt. Du risikerer at banken blir insolvent i tiden mellom betalingen og tidspunktet du får pengene inn på konto. Dessuten risikerer du at din egen bank blir insolvent etter at pengene er på konto. Det innskuddet du har i banken er jo et lån du har gitt.

Kontopenger er i motsetning til kontanter kreditt. Og som vi nettopp så, er kontanter penger. Da blir det tilsynelatende klart hva som er penger: Det er bare kontanter utstedt av sentralbanken. Andre betalingsmidler innebærer kredittytelser, og kreditt er et begrep som er underlagt andre rettsregler. Da er det lett å tenke at penger bare er tvungent betalingsmiddel utstedt av sentralbanken, pålydende offisiell pengeenhet, og slik har mange jurister tenkt.

At penger og kreditt er to forskjellige begreper virker nok klargjørende for tanken, men stemmer ikke med lovgivningen. Lovgivningen viser at også bankinnskudd er penger, selv om det også er kreditt.

Kontopenger er også penger

Det er flere regler som pålegger partene i et betalingsoppgjør å bruke eller akseptere bankinnskudd som oppgjør:

• Betalingsmottaker kan gi anvisning på overføring av bankinnskudd, selv om betalingsmåten ikke er avtalt (finansavtaleloven § 38 andre ledd).
• Betalingsmottaker kan kreve kontanter, men likevel har betaler innfridd sin forpliktelse når betalingsmottaker har fått beløpet på konto (finansavtaleloven § 39 første ledd tredje setning).
• Ved vanlig varehandel er det forbudt med kontant betaling for vederlag over 40.000 kroner (hvitvaskingsloven § 5 første ledd).
• Hvis næringsdrivende vil ha skattefradrag for kostnader i alminnelig inntekt, må betaling i praksis ha skjedd med kontopenger. Skattefradrag for kostnader ved kontant betaling gjelder bare beløp under 10.000 kroner (skatteloven § 6-51 første ledd). Tilsvarende gjelder fradrag for inngående merverdiavgift (merverdiavgiftsloven § 8-8 første ledd).
• Betaling av skatter og avgifter skal som hovedregel skje med kontopenger, jf. skattebetalingsloven § 9-1 første ledd.
• Offentlige utbetalinger fra Arbeids- og velferdsetaten, f.eks. folketrygdytelser, skal som hovedregel skje med kontopenger (FOR-1999-04-23-534).

Lovgiver har pålagt en så omfattende bruk av kontopenger at kontanter i realiteten bare har praktisk betydning i forbrukerforhold. Bankinnskudd er derfor også penger. Men såkalte e-penger – som vi foran så er nevnt som betalingsmidler i finansavtaleloven § 12 bokstav d) – er det ikke. Lovgiver har nemlig ikke pålagt bruk av e-penger.

I våre dager er det mye diskusjon om sentralbanken bør utstede såkalte digitale sentralbankpenger (DSP). DSP kan utformes på mange måter, men hvis de blir utformet slik at de kan brukes til betalinger på en lignende måte som kontanter, vil DSP utvilsomt også anses som penger. DSP vil jo lyde på norske kroner.

Det juridiske svaret på hva penger er, er derfor ikke så forskjellig fra økonomene sitt svar. Kontanter og kontopenger som lyder på den offisielle pengeenheten er penger. Men andre betalingsmidler er det ikke.