På slutten av 1980-tallet inntraff en bankkrise i Norge, den første på 60 år her til lands. Denne oppgaven har til hensikt å undersøke løsningene som ble valgt for den norske bankkrisen fra 1988 til 1993, med vekt på de dramatiske årene fra 1991 til 1993. Statlig intervensjon sto sentralt i løsningen, og i løpet av få år var de største forretningsbankene nasjonalisert. Da næringen vaklet på kanten av stupet var det til slutt den eneste løsningen for å unngå konkurs i de tre bankene. Denne oppgaven skal se på hva myndighetene gjorde for å rydde opp, med vekt på aktørene i Finansdepartementet, samspillet med Statens banksikringsfond, Norges Bank og finansnæringen. Løsningen på den norske bankkrisen plasserte seg i en tradisjon av statlig intervensjon i norsk næringsliv, og det var i Finansdepartement det aller meste av krisearbeidet skjedde. De to andre myndighetsorganene i norsk finansnæring, Norges Bank og Kredittilsynet satt på sidelinjen. Det at håndteringen av bankkrisen kom fra innsiden av Finansdepartementet var viktig for den formen de fant. Etter noen år med deregulering og liberalisering, kom løsningen fra en politisk tradisjon med en sterk tro på muligheten for å koordinere politikken gjennom løpende styring og inngrep i næringslivet. Oppgavens utsyn er fra innsiden av Finansdepartement og Statens banksikringsfond.