Forord:

Inflasjonsmål som styringsmål for pengepolitikken ble først innført på New Zealand i 1990. Siden har over 30 land innført inflasjonsmål. I Norge ble inflasjonsmål som operasjonelt mål for pengepolitikken mandatfestet i 2001. 

Erfaringene med inflasjonsstyring internasjonalt og i Norge har gjennomgående vært gode. Rammeverket har sørget for et troverdig nominelt anker, samtidig som det har gitt pengepolitikken tilstrekkelig fleksibilitet til å respondere hensiktsmessig på ulike økonomiske forstyrrelser. Når man snakker om inflasjonsstyring, mener man i praksis fleksibel inflasjonsstyring. Det har vært en utvikling både her hjemme og internasjonalt mot større grad av fleksibilitet enn da målene ble innført. En fleksibel praktisering av inflasjonsstyringen har vært vesentlig for å kunne foreta en god avveiing i møtet med de forstyrrelsene som har inntruffet.

Selv om inflasjonsmålsstyring har fungert godt, er det viktig både å følge med i den faglige utviklingen internasjonalt og forske på hva som er et hensiktsmessig pengepolitisk rammeverk for en liten, råvarebasert økonomi som den norske. Det er bakgrunnen for at Norges Bank i 2013 satte i gang forskningsprosjektet ReFIT – Review of Flexible Inflation Targeting. Denne rapporten inneholder en omtale av forskningen som er gjort i ReFIT og en drøfting av faglitteratur innenfor de temaene som ReFIT har fokusert på.

Selv om ReFIT-prosjektet nå formelt er avsluttet, kommer Norges Bank til å forske videre på flere av spørsmålene som tas opp i denne rapporten. Når omgivelsene skifter, må vi være i stand til å omstille oss og tenke nytt. Det er derfor viktig at vi i pengepolitikken lærer av det vi har bak oss, følger med på de erfaringene som gjøres internasjonalt og tar innover oss ny innsikt fra forskningen.

Øystein Olsen