Hovedstyrets vurdering

I denne rapporten vurderer Norges Bank sårbarhet og risiko i det norske finansielle systemet og peker på tiltak som kan bidra til finansiell stabilitet. Hovedstyret drøftet innholdet i rapporten på møtene 18. september og 23. oktober.

Sårbarheten i det norske finansielle systemet er ikke vesentlig endret siden forrige rapport, som ble publisert i oktober i fjor. Husholdningenes gjeldsbelastning er høy, og bolig- og næringseiendomsprisene er høye etter å ha vokst kraftig i lengre tid. De to siste årene har imidlertid veksten i gjeld og boligpriser vært mer moderat enn tidligere, og boligprisene har vokst langsommere enn disponibel inntekt. Det siste året har også veksten i næringseiendomsprisene avtatt, og husholdningenes gjeldsvekst er nå nær veksten i disponibel inntekt. Norske banker har opprettholdt lønnsomheten og soliditeten og har fortsatt god tilgang på finansiering.

Usikkerheten i verdensøkonomien utgjør en risiko for finansiell stabilitet i Norge. Hendelser i internasjonal økonomi og finansmarkeder kan smitte til Norge, og virkningene i Norge kan bli forsterket av sårbarheter i det norske finansielle systemet. To kanaler for slik smitte er norsk eksport og bankenes finansiering fra utlandet. Handelskonflikten mellom USA og Kina gir fremdeles usikkerhet, og Storbritannias forhold til EU er fortsatt uavklart. Usikkerhet om vekstutsikter internasjonalt har det siste året ført til et bredt fall i rentene. Vedvarende lave renter kan gi opphav til høy risikotaking og finansielle ubalanser. Så langt har usikkerheten internasjonalt ikke ført til alvorlige konsekvenser for den norske økonomien, og norske banker har i liten grad blitt påvirket, men dette kan endre seg raskt.

Samlet vurderer vi utsiktene for finansiell stabilitet som lite endret siden forrige rapport.

Norske myndigheter har gjennomført en rekke tiltak for å dempe sårbarheten i det finansielle systemet. Krav til bankenes utlånspraksis begrenser opptak av høy gjeld i sårbare husholdninger. Boliglånsforskriften som ble innført første gang i 2015, ble strammet inn i 2017 og har fungert etter hensikten. Norges Bank mener at utviklingen i gjeldsvekst og i boligmarkedet ikke tilsier vesentlige endringer i kravene og støttet i sin høringsuttalelse 14. oktober en videreføring av boliglånsforskriften. Vi ser også tegn til at tiltakene rettet mot forbrukslånsmarkedet har virket begrensende på veksten i forbrukslån. I tillegg har registrene over usikret gjeld, som ble innført 1. juli, gitt bankene bedre grunnlag for kredittvurdering. Registrene bør også inneholde informasjon om pantesikret gjeld slik at banker og lånesøkere enkelt kan få et helhetlig bilde av gjeldssituasjonen.

Bankenes evne til å tåle tap ved økonomiske tilbakeslag er viktig for stabiliteten i det finansielle systemet. Kravene til bankenes kapital og likviditet er blitt betydelig strengere etter finanskrisen. Stresstesten i denne rapporten viser at kapitalbufferne i de største norske bankene samlet er tilstrekkelige til å bære tapene ved et tenkt kraftig tilbakeslag i norsk økonomi. I en slik situasjon kan bankene likevel komme til å stramme inn på utlånene. Det kan forsterke en nedgang i økonomien. For å motvirke et brått utlånsfall kan myndighetene sette ned kravet til motsyklisk kapitalbuffer og la bankene tære på øvrige buffere. Bankene bør i så fall gis tilstrekkelig tid til å bygge kapitalbufferne opp igjen.

I forbindelse med innføringen av de resterende delene av EUs kapitaldekningsregelverk vil mange bankers rapporterte kapitaldekning øke, uten at det reflekterer en bedring av soliditeten. Norges Bank mener kapitalnivået i norske banker ikke bør reduseres i dagens situasjon. Den strukturelle systemrisikoen er høy, spesielt som følge av høy gjeldsbelastning i husholdningene. Siden systemrisikobufferen ble innført i 2013 har bankene økt sine eksponeringer mot eiendomsmarkedet, og sammenkoblingen gjennom eierskap av hverandres obligasjoner med fortrinnsrett har også økt. Som et tiltak mot dette, støttet Norges Bank i sin høringsuttalelse 30. september forslaget om økt systemrisikobuffer. Tiltaket bidrar til at bankene opprettholder tapståleevnen.

Hensynet til finansiell stabilitet i det enkelte land bør være førende for regulering, enten utlånerne er innenlandske eller utenlandske banker. Utenlandske banker har høy markedsandel i Norge. Det er derfor viktig at andre land anerkjenner norsk regulering, og omvendt.

Digital sårbarhet kan gi økt risiko for operasjonelle problemer. Cyberangrep blir stadig mer utbredte og mer sofistikerte. I tillegg er det finansielle systemet avhengig av noen sentrale IKT-leverandører. Det øker faren for at et cyberangrep kan utgjøre en trussel mot finansiell stabilitet. Finanstilsynet og Norges Bank har invitert næringen og andre relevante myndigheter til dialog for å vurdere om den europeiske sentralbankens rammeverk for testing av cybersikkerhet i finansiell sektor (TIBER-EU) vil være egnet i Norge. Norges Bank har i sitt høringssvar til lov om IKT-sikkerhet pekt på at det bør utredes nærmere hvordan sentrale IKT-leverandører og datasentre best kan underlegges tilsyn.

Klimaendringer og samfunnets tilpasning til dem påvirker alle deler av økonomien, og innebærer risiko for finansiell stabilitet. Endringer i klimaregulering, ny teknologi og endrede preferanser hos investorer og forbrukere kan innebære overgangsrisiko for norsk økonomi i årene som kommer. Olje- og gassnæringens betydning for Norge forsterker dette. Klimaendringer er en global utfordring som hovedsakelig må håndteres av politiske myndigheter med andre virkemidler enn dem sentralbanker rår over. Klimarisiko må håndteres på samme måte som andre risikoer som finansiell sektor står overfor. Virkemidlene for å styrke bankenes tåleevne, som kapitalkrav og tilsynsoppfølging, er derfor i utgangspunktet de samme som for håndtering av annen risiko. Innenfor sine mandater kan sentralbanker og finanstilsyn fremme finansiell stabilitet ved å bidra til at finansiell sektor inkluderer klimarisiko i risikovurderingene og kommuniserer relevant informasjon, samt ved å påse at all risiko har forsvarlig kapitaldekning.

1 Utsiktene for finansiell stabilitet

De viktigste sårbarhetene i det norske finansielle systemet er høy gjeld i husholdningene, høye boligpriser og høye næringseiendomspriser. Sårbarheten i det norske finansielle systemet er ikke vesentlig endret siden forrige rapport. Norske banker har opprettholdt lønnsomheten og soliditeten og har fortsatt god tilgang på finansiering. Usikkerheten i verdensøkonomien utgjør en risiko for finansiell stabilitet i Norge. Usikkerhet om vekstutsikter internasjonalt har det siste året ført til et bredt fall i rentene. Vedvarende lave renter kan gi opphav til høy risikotaking og finansielle ubalanser. Samlet vurderer vi utsiktene for finansiell stabilitet som lite endret siden forrige rapport.

Siden finanskrisen har norske myndigheter innført en rekke tiltak for å dempe sårbarhetene i det finansielle systemet. Viktigst er strengere krav til kapital og likviditet i bankene. Krav til bankenes utlånspraksis begrenser opptaket av høy gjeld i sårbare husholdninger.

1.1 Faren for forstyrrelser fra utlandet

Internasjonal uro kan smitte

Det finansielle systemet opererer i stor grad på tvers av landegrensene. Internasjonal uro og usikkerhet kan derfor smitte til det norske finansielle systemet, både fra det globale finanssystemet og via realøkonomien. Små, åpne økonomier som den norske kan være spesielt utsatt. IMF arbeider med å avdekke sårbarheter i finansiell sektor og gi råd om tiltak for å redusere faren for smitte av finansiell uro mellom land, se «IMF evaluerer det norske finansielle systemet».

Store norske banker henter mye finansiering i utlandet. Samtidig står utenlandske banker for om lag en fjerdedel av utlånene i Norge. Finansiell uro internasjonalt kan øke norske bankers finansieringskostnader og redusere kredittilbudet fra utenlandske banker i Norge. Begge deler kan dempe kredittilgangen til husholdninger og foretak. Store foretak som finansierer seg i det internasjonale obligasjonsmarkedet, kan også rammes direkte. Norske banker har i liten grad vært berørt av uro internasjonalt siden forrige rapport.

Det europeiske markedet er spesielt viktig for norsk økonomi. Situasjonen i europeiske banker er viktig for den økonomiske utviklingen i Europa og kan påvirke finansieringsmarkedene til norske banker. Europeiske banker har samlet sett bedret kapitaldekningen og likviditetsdekningen betydelig de siste årene, se figur 1.1, men det er store forskjeller mellom land. Det ser ut til at oppbyggingen av tapståleevne har stoppet opp, og uvektet kjernekapitaldekning er i gjennomsnitt lavere i europeiske banker enn i norske.1

Figur 1.1 Kapital- og likviditetsdekning i EUs banksystem

Vektet gjennomsnitt. Prosent. 1. kv. 2015 – 2. kv. 2019

Kilde: Den europeiske banktilsynsmyndigheten (EBA)

En stor andel av oppgjørene til norske finansforetak skjer i utenlandske interbanksystemer, og britiske sentrale motparter clearer derivater for store beløp. Storbritannias uttreden av EU kan medføre utfordringer for disse transaksjonene. Midlertidige tiltak gjør det mulig for norske foretak å delta i britiske sentrale motparter selv om Storbritannia skulle gå ut av EU uten en avtale.

Svakere vekstutsikter og lavere renter ute

Usikkerhet knyttet til handelskonfliktene og Storbritannias utmelding fra EU har dempet vekstutsiktene for våre handelspartnere, se Pengepolitisk rapport 3/19. Så langt er det få tegn til at usikkerheten om utviklingen internasjonalt har dempet veksten i norsk eksport. Bedriftene i Norges Banks regionale nettverk meldte i august om fortsatt god vekst i eksporten på tross av økt usikkerhet og uro rundt Brexit.

Internasjonale markeder priset lenge inn en normalisering av pengepolitikken og høyere renter internasjonalt. Usikkerhet om vekstutsiktene globalt har bidratt til at risikofrie langsiktige renter har falt kraftig det siste året og nå er på svært lave nivåer i enkelte land, se figur 1.2. Tiltak fra sentralbankene har også bidratt til lavere renter. Om lag 30 prosent av utestående statsobligasjoner i industrilandene handles nå til negativ rente.2 Foretak og husholdninger kan oppnå negativ rente på nye langsiktige lån i flere land.

Figur 1.2 Renter på tiårs statsobligasjoner i utvalgte land

Prosent. 1. januar 2012 – 30. oktober 2019

Kilde: Bloomberg

Etter den globale finanskrisen i 2008 har lave renter bidratt til høyere gjeld i ikke-finansiell sektor. Foretak har økt gjelden med nesten 20 prosent av globalt BNP siden 2008. Denne gjelden vil bli mer risikoutsatt om foretakenes gjeldsbetjeningsevne svekkes i takt med svakere vekstutsikter. Offentlig gjeld har også økt mye globalt, mens husholdningenes gjeld er lite endret. Siden 2016 har samlet gjeld som andel av globalt BNP flatet ut, både for offentlig sektor og ikke-finansielle foretak.

Lav avkastning på plasseringer med lav risiko har i lengre tid bidratt til økte priser på verdipapirer og eiendom. Aksjekursene internasjonalt er på om lag samme nivå som for ett år siden, se figur 1.3. Lavere vekstutsikter har trolig bidratt til å trekke aksjekursene ned, mens lavere renter har bidratt til å trekke dem opp. Det har vært høy vekst i boligprisene internasjonalt siden finanskrisen, se figur 1.4.

Figur 1.3 Aksjekursindekser i utvalgte land

Indeks. 1. januar 2008 = 100. 1. januar 2008 – 30. oktober 2019

Kilde: Bloomberg

Figur 1.4 Boligpriser i utvalgte land

Indeks. 1. kv. 2008 = 100. 1. kv. 2008 – 2. kv. 2019

Kilde: Den internasjonale oppgjørsbanken (BIS)

Lave renter over lengre tid kan svekke utsiktene for finansiell stabilitet, fordi det bidrar til økt gjeldsoppbygging og sterk vekst i formuespriser.

1.2 Sårbarheter i det norske finansielle systemet

De viktigste sårbarhetene i det norske finansielle systemet er høy gjeld i husholdningene, høye boligpriser og høye næringseiendomspriser, se «De viktigste sårbarhetene i det norske finansielle systemet». Sårbarheten i det norske finansielle systemet er ikke vesentlig endret siden forrige rapport.

De siste tre årene har det vært god vekst i norsk økonomi. Oppgang internasjonalt, lave renter, bedret kostnadsmessig konkurranseevne, mye som følge av en svakere krone, og høyere oljepris har bidratt til å løfte aktiviteten.

Stabile netto renteinntekter og lave utlånstap har bidratt til at de store norske bankene har opprettholdt lønnsomheten det siste året. Alle norske banker oppfyller kapitalkravene. På sikt kan faren for økte tap i oljerelaterte foretak og sterkere konkurranse fra utenlandske banker og andre aktører utgjøre en risiko for lønnsomheten.

De viktigste sårbarhetene i det norske finansielle systemet

Tabellen over viser Norges Banks vurdering av de viktigste sårbarhetene i det norske finansielle systemet. Sårbarheter kan være tidsvarierende eller skyldes mer permanente, strukturelle forhold i det finansielle systemet. Sårbarheter kan være opphav til eller forsterke finansiell uro og økonomiske tilbakeslag når økonomien blir utsatt for store forstyrrelser. Samspillet mellom forstyrrelser og sårbarheter kan skape finansielle kriser som svekker veksten i økonomien. Forstyrrelser som utløser finansielle kriser, kan være vanskelige å forutse og påvirke for myndighetene. En liten åpen økonomi som den norske vil ofte rammes av forstyrrelser fra utlandet.

Vurderingen av sårbarhet er basert på historiske erfaringer med hva som har forårsaket tilbakeslag og finansiell uro, samt vurderinger av nye trekk ved det finansielle systemet. Hva som vurderes som de mest fremtredende sårbarhetene, kan endres over tid.

Dersom en sårbarhet klassifiseres som oransje eller rød, vil Norges Bank vurdere å gi råd om tiltak. Det kan være tiltak rettet mot å dempe sårbarheten direkte eller tiltak som øker motstandskraften i det finansielle systemet. Myndighetene har allerede iverksatt en rekke tiltak, se tabell 1.1.

Med utgangspunkt i den høye gjelden i husholdningene og de høye boligprisene har Det europeiske systemrisikorådet (ESRB) utstedt en advarsel til Norge.1 De påpeker at sårbarhetene er en kilde til systemrisiko for det finansielle systemet.

1 Se «Warning of the European Systemic Risk Board of 27 June 2019 on medium term vulnerabilites in the residential real estate sector of Norway» (ESRB/2019/14).

Gjelden i husholdningene er høy

Sårbarheten knyttet til husholdningenes gjeld er høy og om lag uendret siden forrige rapport. Den høye gjelden i husholdningene vil forsterke negative utfall av brå og markerte endringer i renter, boligpriser eller husholdningenes inntekter. De fleste husholdningene har enten rom til å utsette avdrag, tære på finansielle buffere eller stramme inn på konsumet dersom de utsettes for forstyrrelser. Faren for at mange husholdninger strammer inn på konsumet samtidig, utgjør en systemrisiko. Det kan redusere foretakenes inntjening og evne til å betjene gjeld, og i neste omgang gi økte tap på bankenes lån til foretak.

Husholdningenes gjeld har lenge vokst raskere enn inntektene. Det har bidratt til stadig høyere gjeldsbelastning, se figur 1.5. Gjeldsbelastningen viser nå tegn til å flate ut. Gjeldsveksten har de siste par årene kommet noe ned samtidig som veksten i husholdningenes disponible inntekter har økt. Det økte rentenivået og fortsatt moderat boligprisvekst vil dempe gjeldsveksten videre, se Pengepolitisk rapport 3/19.

Figur 1.5 Husholdningenes gjeldsbelastning1 og firekvartalersvekst i gjeld og disponibel inntekt2

Prosent. 1. kv. 1989 – 2. kv. 20193

1) Gjeldsbelastning er gjeld som andel av disponibel inntekt.

2) Disponibel inntekt er inntekt etter skatt og renteutgifter. Korrigert for brudd i serien. Firekvartalersvekst i glidende sum siste fire kvartaler.

3) Anslag for vekst i husholdningenes disponible inntekt for 2. kv. 2019.

Kilder: Statistisk sentralbyrå og Norges Bank

De siste tilgjengelige dataene på individnivå viser en økning i andelen husholdninger med høy gjeldsgrad (gjeld over fem ganger bruttoinntekt) og lav betjeningsevne (årlig margin under én månedsinntekt) fra 2016 til 2017, se figur 1.6. Særlig blant førstegangskjøpere var det en stor andel som tok på seg gjeld tilsvarende en gjeldsgrad over fem i 2017, se «Flere husholdninger med høy gjeldsgrad». Også husholdninger som ikke var aktive i boligmarkedet, økte gjeldsgraden. Flere av disse hadde et fall i inntekten. Andelen husholdninger med dårlig pantesikkerhet (netto gjeld høyere enn boligens markedsverdi) var om lag uendret. Tallene tyder på at antallet sårbare husholdninger økte fra 2016 til 2017. Siden da har vi sett en mer moderat vekst i kreditt- og boligpriser som kan tyde på at oppbyggingen av sårbarhet bremser opp.

Figur 1.6 Gjeld holdt av risikoutsatte husholdninger1

Andel av samlet gjeld i husholdningene. Prosent. 1987 – 2017

1) Husholdninger som er i brudd med kritisk verdi på gjeldsgrad (gjeld over fem ganger bruttoinntekt) og betjeningsevne (årlig inntekt etter skatt, renteutgifter og alminnelige forbruksutgifter under én månedsinntekt), og fra 2010 også i brudd med kritisk verdi på pantesikkerhet (netto gjeld høyere enn boligens markedsverdi).

Kilder: SIFO, Statistisk sentralbyrå og Norges Bank

Rentebelastningen, det vil si andelen av inntekten som går til å betjene renter på lån, er lav i et historisk perspektiv på grunn av lave utlånsrenter, se figur 1.7. Etter rentehevingene det siste året har rentebelastningen økt litt. Den høye gjeldsbelastningen gjør at renteøkninger nå gir større utslag i husholdningenes rentebelastning enn tidligere. Gjeldsbetjeningsgraden, det vil si andelen av inntekten som går til å betjene renter og normale avdrag på lån, er allerede høy og på samme nivå som før finanskrisen i 2008 og bankkrisen på begynnelsen av 1990-tallet. Gjeldsbetjeningsgraden signaliserer høy risiko i temperaturkartet, se «Utviklingen i temperaturkartet».

Figur 1.7 Husholdningenes gjeldsbetjeningsgrad1 og rentebelastning2

Prosent. 1. kv. 1983 – 2. kv. 2019

1) Gjeldsbetjeningsgrad er renteutgifter og anslått avdrag på gjeld, som andel av inntekt etter skatt.

2) Rentebelastning er renteutgifter som andel av inntekt etter skatt.

Kilder: Statistisk sentralbyrå og Norges Bank

Forbruksgjeld utgjør bare 3–4 prosent av husholdningenes samlede gjeld. Høye renter på slike lån bidrar til at rentebelastningen er høy for husholdninger med store forbrukslån. Misligholdet av forbrukslån er høyt og økende, se figur 1.8. Mer restriktiv utlånspraksis og redusert boligprisvekst kan føre til økt mislighold blant de som har behov for å refinansiere forbruksgjeld som forfaller. Informasjon fra de nye gjeldsregistrene viser at mange har litt forbruksgjeld, mens relativt få har store lån, se «Gjeldsregisteret viser at forbrukslån er ujevnt fordelt». Veksten i forbrukslån til norske husholdninger var lenge høy og tiltakende, men har avtatt siden toppen i 2016.3 Lavere vekst henger blant annet sammen med at myndighetene har innført flere tiltak for å regulere forbrukslån de siste årene.4 Forbrukslånsforskriften og gjeldsregistrene kan dempe veksten ytterligere.

Figur 1.8 Årlig vekst i forbrukslån og mislighold1 av forbrukslån2

Prosent. Ved utgangen av året. 2008 – 20193

1) Brutto misligholdte forbrukslån (90 dager) som andel av brutto forbrukslån. Inkluderer også finansforetakenes utlån i utlandet.

2) Basert på Finanstilsynets utvalg av finansforetak som tilbyr forbrukslån. Solgte misligholdte lån faller ut av utvalget.

3) Per 30. juni 2019.

Kilde: Finanstilsynet

Gjeldsregistrene gir oversikt over enkeltpersoners usikrede gjeld. Norges Bank anbefaler at registrene utvides til også å inneholde informasjon om pantesikret gjeld. Det vil gi et mer helhetlig bilde av lånesøkeres gjeldssituasjon.

Utviklingen i temperaturkartet

Norges Banks temperaturkart1 er et av flere hjelpemidler for å vurdere systemrisikoen i det norske finansielle systemet. Temperaturkartet inneholder et bredt sett av indikatorer for oppbygging av systemrisiko. Indikatorene dekker tre hovedområder: risikovilje og aktivapriser, sårbarheter i ikke-finansiell sektor (husholdninger og foretak) og sårbarheter i finansiell sektor. Kartet søker i første rekke å måle endring i sykliske eller tidsvarierende sårbarheter, og i mindre grad sårbarheter knyttet til strukturen i det finansielle systemet eller økonomien for øvrig.

Utviklingen i indikatorene vises med en fargekode hvor grønn (rød) farge innebærer lave (høye) nivåer av sårbarhet. Kartet signaliserer særlig sårbarhet i tre deler av det finansielle systemet:

• Næringseiendomsprisene steg kraftig i flere år. Det fører til at gapet mellom den faktiske prisutviklingen og trenden har vært og fortsatt er positivt og relativt høyt.2
• Gjeldsbetjeningsgraden (renteutgifter og anslått avdrag på gjeld som andel av inntekt etter skatt) i husholdningene er høy.
• Eiendeler og utlån knyttet til andre finansforetak enn banker og kredittforetak3 har hatt høy vekst. Verdipapirfondenes forvaltningskapital har vokst de siste årene blant annet på grunn av økte nytegninger av forsikringsforetak og pensjonskasser. Særlig livsforsikringsselskap har hatt sterk vekst i utlån, men nivåene er fremdeles lave. Vi vurderer derfor ikke sårbarheten som høy.

Sammensatte indikatorer i temperaturkartet 1. kv. 1980 – 2. kv. 2019

1 For en detaljert beskrivelse av temperaturkartet og de enkelte indikatorene, se Arbatli, E.C. og R.M. Johansen (2017) «A Heatmap for Monitoring Systemic Risk in Norway». Staff Memo 10/2017. Norges Bank

2 For en illustrasjon av gapene, se Norges Banks nettsider for Indikatorer for finansielle ubalanser.

3 Finansforetak utenom banker og kredittforetak omfatter pengemarkedsfond, andre verdipapirfond, finansieringsselskaper, statlige låneinstitutter, forsikringsforetak og pensjonskasser.

Moderat boligprisvekst reduserer sårbarheten i boligmarkedet

Høye boligpriser er en viktig sårbarhet i det norske finansielle systemet. Store og brå fall i boligprisene kan utløse innstramminger i husholdningenes konsum og gi økte tap på bankenes utlån. Markedet for obligasjoner med fortrinnsrett (OMF) kan også bli svekket. Det kan skape forstyrrelser i bankenes finansiering, se kapittel 2 Bankenes lønnsomhet, soliditet og finansiering.

Boligprisene har steget kraftig over lengre tid og er nominelt på historisk høye nivåer. De to siste årene har veksten vært moderat, og boligprisene relativt til husholdningenes disponible inntekt har avtatt, se figur 1.9. Avdempingen i boligmarkedet har redusert risikoen for en brå og mer markert nedgang i prisene lenger frem i tid, og sårbarheten har gått noe ned siden forrige rapport.

Figur 1.9 Boligpriser i forhold til disponibel inntekt1

Indeks. 4. kv. 1998 = 100. 1. kv. 1983 – 2. kv. 2019

1) Disponibel inntekt er inntekt etter skatt og renteutgifter. Korrigert for brudd i serien.

Kilder: Eiendom Norge, Eiendomsverdi, Finn.no, Norges Eiendomsmeglerforbund (NEF), Statistisk sentralbyrå og Norges Bank

Den moderate boligprisveksten den siste tiden kan blant annet ses i sammenheng med økt boligbygging.5 Det ble fullført rekordmange nye boliger i 2018, og vi venter en ny topp i antall fullførte boliger i år, se figur 1.10. Økte renter og skjerping av boliglånsforskriften har trolig også bidratt til å dempe boligprisveksten.

Figur 1.10 Igangsettinger, fullførte boliger og årlig husholdningsendring

Antall i tusen. 2005 – 20201

1) Anslag for 2019 og 2020.

Kilder: Statistisk sentralbyrå og Norges Bank

Fremover venter vi fortsatt moderat vekst i boligprisene, se Pengepolitisk rapport 3/19. Økte renter og mange fullførte nye boliger trekker veksten ned. Utsikter til fortsatt høy etterspørsel etter boliger i sentrale strøk, økt sysselsetting og høyere lønnsvekst trekker i motsatt retning. En mer moderat boligprisvekst kan bidra til å dempe oppbyggingen av husholdningenes gjeld fremover.

Prisene på næringseiendom er høye

Sårbarheten knyttet til høye priser på næringseiendom er om lag uendret siden forrige rapport. De senere årene har prisveksten på næringseiendom i Oslo vært høy, og eiendomsforetakenes gjeld har steget. Det har bidratt til økt sårbarhet i bankene. De norske bankene har stor eksponering mot næringseiendom, se kapittel 3 Stresstest. Selv om tapene historisk har vært lave i normale tider, er næringseiendom den næringen som har påført bankene størst tap i kriser.

Veksten i beregnede reelle salgspriser for de mest attraktive kontorlokalene i Oslo har vært svært høy over flere år, se figur 1.11. Det siste året har veksten vært mer moderat. Salgsprisene beregnes ved hjelp av leiepriser og et beregnet avkastningskrav (yield).

Figur 1.11 Realpriser på næringseiendom1

Indeks. 1998 = 100. 1. kv. 1983 – 2. kv. 2019

1) Beregnede reelle salgspriser per kvadratmeter på de mest attraktive kontorlokalene i Oslo. Deflatert med BNP-deflatoren for Fastlands-Norge. Gjennomsnittlig salgspris siste fire kvartaler.

Kilder: CBRE, Dagens Næringsliv, OPAK, Statistisk sentralbyrå og Norges Bank

Isolert sett styrker vekst i leieprisene gjeldsbetjeningsevnen til næringseiendomsforetakene. Leieprisene for de mest attraktive kontorlokalene i Oslo sentrum har hatt sterk vekst de siste par årene, se figur 1.12. I øvrige deler av Oslo har det vært vekst i gjennomsnittlige leiepriser, men veksten har vært lavere enn for de mest attraktive kontorlokalene. Norges Bank har utviklet en leieprisindeks for kontorer i Oslo som tar hensyn til at leien avhenger av lokalenes kvaliteter, se «Ny leieprisindeks for næringseiendom i Oslo». Den kvalitetsjusterte indeksen bekrefter at leieprisene for de mest attraktive kontorlokalene har hatt en kraftigere vekst de siste årene enn hva som kan anses representativt for Oslo. Ifølge Entras konsensusrapport venter markedsaktørene at leieprisene i Oslo vil fortsette å stige, men med lavere veksttakt enn i år.

Figur 1.12 Leiepriser for kontorlokaler i Oslo

Kroner per kvm per år. Firekvartalers glidende snitt. 4. kv. 2008 – 3. kv. 2019

1) Markedsleie ifølge CBRE t.o.m. 2. kv. 2019.

2) Beregnet som gjennomsnittlig leiepris i signerte kontrakter, ved dato for signering av kontraktene.

Kilder: Arealstatistikk og CBRE

I tråd med fallende rentenivå falt investorenes avkastningskrav for næringseiendom i Oslo i mange år, se figur 1.13. De siste årene har avkastningskravet vært relativt stabilt. Markedsaktørene ventet på begynnelsen av året at avkastningskravet gradvis ville tilta i takt med økningen i lange renter. Da lange renter ute og hjemme i stedet falt, svekket også forventningene til avkastningskravet seg noe. Fremover venter aktørene at avkastningskravet vil holde seg om lag uendret.

Figur 1.13 Direkteavkastningskrav for de mest attraktive kontorlokalene i Oslo og lange renter

Prosent. 1. kv. 2006 – 3. kv. 20191

1) Direkteavkastningskrav t.o.m. 2. kv. 2019.

Kilder: CBRE og Refinitiv

Samlet tilsier markedsaktørenes forventninger til leieprisvekst og avkastningskrav at salgsprisene vil øke litt videre i år og neste år, men med en mer moderat veksttakt, se Pengepolitisk rapport 3/19.

Andre viktige sårbarheter

Digitalisering gir nye sårbarheter

Norge ligger langt fremme i bruk av digitale finansielle tjenester. Det gjør det finansielle systemet sårbart for både utilsiktede operasjonelle hendelser og cyberangrep. Sistnevnte blir stadig mer utbredte og mer sofistikerte. Dersom det finansielle systemet ikke har kapasitet til å absorbere forstyrrelser, gjenopprette feil og fortsatt sørge for at viktige økonomiske funksjoner i samfunnet fungerer, kan det gi samfunnsøkonomiske kostnader som kan svekke tilliten til det finansielle systemet.

Eksempler fra ikke-finansiell sektor illustrerer at digital sårbarhet kan gi opphav til store tap. Det har så langt ikke vært omfattende forstyrrelser i det norske finansielle systemet, og datagrunnlaget for å anslå kostnader ved ondsinnede angrep og operasjonelle hendelser er derfor begrenset. Det gjør det også krevende å vurdere både nivå på og endringer i digital sårbarhet.

Stor grad av utkontraktering har ført til at drift og utvikling av IKT i det finansielle systemet er samlet hos noen få aktører. Det innebærer en konsentrasjonsrisiko som vanskelig kan håndteres av den enkelte systemeier. Svikt hos sentrale IKT-leverandører kan ramme viktige deler av betalingssystemet og andre sentrale samfunnsfunksjoner.

Klimarisiko treffer også det finansielle systemet

Klimaendringer og samfunnets tilpasning til dem kan påvirke alle deler av økonomien og innebærer risiko for finansiell stabilitet. Klimarisiko er knyttet til både fysiske følger av klimaendringer og konsekvenser av overgangen til lavere utslipp av klimagasser. I Norge vil olje- og gassnæringen være den mest aktuelle kilden til overgangsrelatert kredittrisiko. Norske banker har de siste årene redusert eksponeringen mot oljenæringen, men oljevirksomheten er fremdeles viktig, se kapittel 4 Klimarisiko.

Store tap for bankene samlet sett vil trolig først komme dersom en strukturell nedgang innen oljerelatert virksomhet får betydelige ringvirkninger for andre deler av økonomien. I tillegg kan andre næringer som i dag har lav eller ingen prising av utslipp, være utsatt hvis utslippsprising eller -krav innføres eller økes. Bankene er særlig sårbare dersom slike ringvirkninger påvirker utlån med pant i eiendom, som utgjør den største delen av bankenes utlån.

1.3 Tiltak mot sårbarhet

Etter finanskrisen har det vært betydelig internasjonalt samarbeid for å gjøre det finansielle systemet mer robust. Mange tiltak er innført i Norge, se tabell 1.1, og flere er under utarbeidelse eller endring.

Bankene

Forslag om økt systemrisikobuffer

Enkelte deler av EUs kapitalregelverk (CRR/CRD IV) er ennå ikke innført i Norge, men er nå besluttet innlemmet i EØS-avtalen og norsk rett. Regelverket vil trolig tre i kraft i løpet av året. Da vil norske og europeiske regler bli likere. Endringene gjør at bankene kan rapportere høyere kapitaldekning uten at soliditeten styrkes. I juni sendte Finansdepartementet forslag til tilpasninger i kravene på høring. Forslaget innebærer blant annet en økning i systemrisikobufferen fra 3 til 4,5 prosent. Norges Bank har i sitt høringssvar6 støttet økningen, se kapittel 2 Bankenes lønnsomhet, soliditet og finansiering.

Krisetiltaksplaner blir utarbeidet

1. januar i år trådte et nytt regelverk om krisehåndtering av banker i Norge, i tråd med EUs regelverk, i kraft. Krisehåndteringsreglene skal sørge for et solid rammeverk for håndtering av banker i krise. Finanstilsynet tar sikte på å fastsette krisetiltaksplaner for de ni viktigste norske bankene ved utgangen av året. I krisetiltaksplanen for den enkelte bank vil det stilles minstekrav til hvor mye konvertibel gjeld banken må ha. Dette kravet blir kalt MREL (Minimum Requirements for Own Funds and Eligible Liabilities), se kapittel 2 Bankenes lønnsomhet, soliditet og finansiering.

Husholdningene

Forslag om innstramminger i boliglånsforskriften

Boliglånsforskriften7, som inneholder krav til nye utlån med pant i bolig, skal dempe risikoen for at gjelden øker vesentlig i særlig utsatte husholdninger. I september sendte Finansdepartementet på høring et forslag fra Finanstilsynet om videreføring av forskriften. Finanstilsynet foreslår å stramme inn kravet om maksimal gjeldsgrad (fra 5 til 4,5) og bestemmelsen om fleksibilitetskvote (fra 10 til 5 prosent), samt oppheve særkravene for Oslo. I sitt høringssvar8 støttet Norges Bank at forskriften videreføres, gjøres gjeldende på ubestemt tid og at kravene bør være de samme i hele landet. Norges Bank mener at kravet til maksimal gjeldsgrad ikke bør endres.

Forbrukslånsforskriften er innført

Myndighetene har forskriftsfestet krav til forsvarlig utlånspraksis for nye forbrukslån (forbrukslånsforskriften9). Forskriften trådte i kraft i februar 2019 og skal gjelde ut 2020. Kravene i forbrukslånsforskriften speiler langt på vei kravene i boliglånsforskriften. En eventuell innstramming i kravet til maksimal gjeldsgrad i boliglånsforskriften kan dermed få følger også for forbrukslånsforskriften.

Gjeldsregistrene er etablert

Gjeldsinformasjonsloven skal bidra til bedre kredittvurderinger i finansforetak som låner ut penger til privatpersoner, og forebygge gjeldsproblemer hos disse. Fra 1. juli 2019 ble finansforetakene pålagt daglig rapportering av gjeldsopplysninger om personkunder med usikret gjeld, til gjeldsinformasjonsforetak.

Finansiell infrastruktur

Styrking av cybersikkerhet10

For å styrke cybersikkerheten og fremme finansiell stabilitet utarbeidet den europeiske sentralbanken i 2018 rammeverket TIBER-EU (Threat Intelligence-based Ethical Red Teaming) som tester finansielle institusjoners evne til å oppdage, beskytte seg mot og håndtere alvorlige cyberangrep. Flere av våre naboland, blant annet Danmark og Sverige, har innført eller arbeider med å innføre rammeverket. Finanstilsynet og Norges Bank har invitert næringen og relevante myndigheter til dialog for å vurdere om rammeverket bør innføres i Norge.11

Det siste året har flere internasjonale organisasjoner publisert ytterligere retningslinjer og rammeverk for cybersikkerhet. IMF publiserte 24. september 2019 rapporten Cybersecurity Risk Supervision12. EU har innført EU Cybersecurity Act. Det pågår også et arbeid i Det europeiske systemrisikorådet (ESRB) for å forstå systemisk cyberrisiko i EU og vurdere risikoen for at cyberhendelser kan utgjøre en trussel for finansiell stabilitet. Norges Bank deltar i dette arbeidet.

Oppfølging av konsentrasjonsrisiko, tilsyn og beredskap

IKT-sikkerhetsutvalget, som leverte sin utredning i desember 2018, har foreslått tiltak på organisering og regulering av nasjonal IKT-sikkerhet.13 Norges Bank skriver i sitt høringssvar til Justisdepartementet at konsentrasjonsrisiko, tilsynsrammer og beredskap bør utredes med tanke på konkret oppfølging, se Finansiell infrastruktur 2019.

Styrking av kontantberedskapen

Elektroniske beredskapsløsninger er førstelinjeforsvaret ved svikt i betalingssystemet. Kontanter er en del av den samlede beredskapen. Finansdepartementet fastsatte i 2018 en forskrift14 for å tydeliggjøre bankenes forsyningsplikt i en beredskapssituasjon. For at kontantene skal fungere i en beredskapssituasjon må de være tilgjengelige og anvendelige, også i en normalsituasjon. Norges Bank mener at dagens tilbud av kontanttjenester ikke er fullt ut tilfredsstillende, og at det er behov for en forskriftsfesting av kontanttjenestetilbudet i en normalsituasjon.15

2 Bankenes lønnsomhet, soliditet og finansiering

De norske bankene har lave utlånstap og god lønnsomhet. Lønnsomheten forventes opprettholdt de neste årene. Nedsiderisikoen er økte tap og reduserte marginer på grunn av økt konkurranse bankene imellom og fra nye aktører.

Bankene er solide og oppfyller kapitalkravene. De resterende delene av EUs kapitaldekningsregler blir trolig snart innført i Norge. Norske og europeiske regler vil da bli likere.

Norske banker har god tilgang på finansiering. Bankene oppfyller likviditetskravene og sårbarheten for bortfall av kortsiktig valutafinansiering har blitt lavere. Finanstilsynet tar sikte på å fastsette krisetiltaksplaner og krav til konvertibel gjeld for de ni viktigste norske bankene ved utgangen av 2019. Kommende regulering kan åpne for verdipapirisering i Norge. Verdipapirisering er en ny kilde til finansiering av utlån.

Bankene er sentrale i økonomien og utfører viktige oppgaver som å formidle finansiering, utføre betalinger og omfordeler risiko på en effektiv måte. Hvor godt bankene kan håndtere tap, avhenger av den underliggende lønnsomheten og hvor mye kapital de har. En robust likviditetssituasjon er også viktig for at bankene skal kunne utføre oppgavene på en god måte, selv ved forstyrrelser i finansieringsmarkedene.

2.1 Lønnsomhet

Fortsatt god lønnsomhet i norske banker

De store norske bankene har opprettholdt lønnsomheten det siste året og ligger, sammen med svenske banker, på et høyt nivå sammenliknet med andre europeiske banker, se figur 2.1.

Figur 2.1 Egenkapitalavkastning etter skatt

Store norske bankkonsern1 og europeiske2 banker. Firekvartalers glidende vektet gjennomsnitt. Prosent. 1. kv. 2016 – 2. kv. 2019

1) Vektet gjennomsnitt av DNB Bank, Nordea Bank Norge (t.o.m. 4. kv. 2016), SpareBank 1 SR-Bank, Sparebanken Vest, SpareBank 1 SMN, Sparebanken Sør (f.o.m. 1. kv. 2014), SpareBank 1 Østlandet (f.o.m. 3. kv. 2016) og SpareBank 1 Nord-Norge.

2) Basert på et utvalg på totalt 150 europeiske banker. Utvalget varierer over tid.

Kilder: Den europeiske banktilsynsmyndigheten (EBA), de norske bankenes års- og kvartalsrapporter og Norges Bank

Stabile netto renteinntekter og lave utlånstap har bidratt til å opprettholde lønnsomheten i norske banker, se figur 2.2. Bankenes viktigste inntektskilde er netto renteinntekter fra tradisjonell bankdrift. Økning i rentenettoen bidro til bedret lønnsomhet for de største norske bankene i 2017, 2018 og i første halvår 2019, se figur 2.3. Utlånsrentene har økt mer enn innskuddsrentene og har dermed gitt økte rentemarginer de siste kvartalene.

Figur 2.2 Dekomponert resultatutvikling

Store norske bankkonsern.1 Prosent av gjennomsnittlig forvaltningskapital. 1. kv. 2009 – 2. kv. 2019

1) Vektet gjennomsnitt av DNB Bank, Nordea Bank Norge (t.o.m. 4. kv. 2016), SpareBank 1 SR-Bank, Sparebanken Vest, SpareBank 1 SMN, Sparebanken Sør (f.o.m. 1. kv. 2014), SpareBank 1 Østlandet (f.o.m. 3. kv. 2016) og SpareBank 1 Nord-Norge.

2) Provisjonsinntekter fra deleide kredittforetak i SpareBank 1-alliansen er omklassifisert fra andre driftsinntekter til netto renteinntekter.

Kilder: Bankenes kvartalsrapporter og Norges Bank

Figur 2.3 Estimerte bidrag til endring i store norske bankkonserns1 egenkapitalavkastning etter skatt

Firekvartalers glidende vektet gjennomsnitt av annualisert avkastning. Prosentenheter. 1. kv. 2016 – 2. kv. 2019

1) Vektet gjennomsnitt av DNB Bank, Nordea Bank Norge (t.o.m. 4. kv. 2016), SpareBank 1 SR-Bank, Sparebanken Vest, SpareBank 1 SMN, Sparebanken Sør (f.o.m. 1. kv. 2014), SpareBank 1 Østlandet (f.o.m. 3. kv. 2016) og SpareBank 1 Nord-Norge.

2) Provisjonsinntekter fra deleide kredittforetak i SpareBank 1-alliansen er omklassifisert fra andre driftsinntekter til netto renteinntekter.

Kilder: Bankenes kvartalsrapporter og Norges Bank

Lønnsomheten forventes opprettholdt

Det forventes noe redusert vekst i BNP for Fastlands-Norge de nærmeste årene, se Pengepolitisk rapport 3/19. Bankanalytikernes gjennomsnittlige anslag på lønnsomheten til de største bankkonsernene de neste årene ligger om lag på nivå med de senere år, se figur 2.4. Norges Banks konkurssannsynlighetsmodell1 indikerer at bankenes kredittrisiko på lån til ikke-finansielle foretak vil være nokså stabil i 2019 og øke svakt til neste år. Med utsikt til fortsatt lave utlånstap og fravær av store forstyrrelser i økonomien, forventer vi derfor at bankene samlet greier å opprettholde en god lønnsomhet de nærmeste årene.

Figur 2.4 Analytikeranslag egenkapitalavkastning i største norskeide bankkonsern1

Prosent. Per 31. oktober 2019

1) For 2018 er bankenes årsrapporter benyttet. Lønnsomheten i 2019 er høy grunnet ekstraordinære inntekter.

Kilder: Bankenes årsrapporter og Bloomberg

Negative renter presser europeiske bankers lønnsomhet

Lønnsomheten i de store danske bankene har svekket seg de siste kvartalene, se figur 2.1. En av årsakene er det lave rentenivået. I Sverige, Danmark og euroområdet har pengemarkedsrentene vært negative siden 2015. Bankene kvier seg for å tilby kundene negative innskuddsrenter fordi innskytere kan velge å ta ut innskuddene som kontanter istedenfor å betale en negativ innskuddsrente. Gjennomsnittlige innskuddsrenter er ikke negative i Sverige og Danmark, selv om pengemarkedsrentene er negative.

Bankenes markedsfinansiering har et risikopåslag utover pengemarkedsrenten, og renten på markedsfinansiering kan derfor være positiv selv om pengemarkedsrenten er negativ. Med innskuddsrenter nær null vil kostnadene for markedsfinansiering utgjøre mesteparten av bankenes samlede rentekostnader. Dette er tilfellet for Handelsbanken, Swedbank, Danske Bank og Nordea i årene 2016–2018, se figur 2.5. Innskuddsrentene i Norge er imidlertid positive, og for DNB utgjør innskuddskostnaden en stor andel av rentekostnadene. Med en innskuddsrente nær null vil en ytterligere reduksjon i rentenivået trolig bare redusere kostnaden for markedsfinansieringen.

Figur 2.5 Store nordiske bankkonserns rentekostnad, renteinntekt og rentenetto

Prosent av forvaltningskapital. 2016 – 2018

1) Tremåneders Nibor, Stibor, Cibor og Euribor.

Kilder: SNL / S&P MI, Refinitiv og Danske Banks årsrapporter

Reduserte driftskostnader eller økte inntekter kan kompensere for kostnadsulempen fra manglende gjennomslag til innskuddsrenten når pengemarkedsrenten er negativ. Inntektene kan først og fremst økes gjennom økt utlånsvekst, økte gebyrer og økte utlånsmarginer. Bankene i Sverige har holdt utlånsrentene oppe. Det har bidratt til å opprettholde nivået på netto renteinntekter, se figur 2.6. I Danmark har det lave rentenivået og fallende rentemarginer ført til lavere rentenetto.2 Gebyrinntektene har vært relativt stabile i Norge, Sverige og Danmark.

Figur 2.6 Inntekter for utvalgte bankkonsern i Norge, Sverige og Danmark1

Prosent av forvaltningskapital. 2. kv. 2010 – 2. kv. 2019

1) Norske banker omfatter DNB, SpareBank 1 SR-Bank, SpareBank 1 SMN, SpareBank 1 Nord-Norge og Sparebanken Vest. Svenske banker omfatter Handelsbanken, SEB og Swedbank. Danske banker omfatter Danske Bank, Jyske Bank, Spar Nord Bank og Sydbank.

Kilde: SNL / S&P MI og Norges Bank

Dersom renten blir svært lav eller negativ i en lang periode, kan det føre til strukturelle endringer i det finansielle systemet som også vil påvirke bankene.3 Over tid kan innskyterne velge mer risikable investeringer, for eksempel i fond, fremfor å holde pengene til nullrente i bank. Lave renter i lang tid kan også føre til en kredittdrevet økning i eiendelspriser som aksjer og eiendom. I tillegg gjør lave renter det vanskelig for pensjons- og livsforsikringsforetak å innfri forpliktelsene på pensjonssparing med garantert avkastning.

Risiko for økte tap

Det er fortsatt noe usikkerhet om behovet for ytterligere restruktureringer i oljerelaterte foretak. Slike restruktureringer har påført bankene tap de siste årene. Tapene ble noe lavere enn først anslått etter oljeprisnedgangen i 2014, og ringvirkningene til andre næringer har vært mer beskjedne enn antatt. Vedvarende overkapasitet i deler av oljeleverandørnæringen kan føre til ytterligere restruktureringer med påfølgende tap siden mange oljeleverandørforetak har fått svekket gjeldsbetjeningsevne de senere årene, se figur 2.7. Bankenes direkte eksponeringer mot oljerelaterte næringer er imidlertid begrensede, og utgjør mindre enn 5 prosent av samlede eksponeringer, se «Bankene og erfaringer fra oljenedturen».

Figur 2.7 Gjeldsbetjeningsevne1 i oljeleverandørnæringen

Prosent. 1. kv. 2014 – 2. kv. 2019

1) Driftsresultat før driftsmessige av- og nedskrivinger (EBITDA) siste fire kvartaler i prosent av netto rentebærende gjeld. Målet på EBITDA er standardisert av Bloomberg. Det er foretatt manuelle justeringer for EBITDA der det forekommer feilregistreringer i Bloombergs mål på EBITDA.

Kilder: Bloomberg, foretakenes års- og kvartalsrapporter og Norges Bank

En betydelig del av bankenes utlån er til næringseiendom, se figur 3.8. Prisene på næringseiendom er på et høyt nivå, se figur 1.11. Prisveksten har ofte vært sterk før kraftige prisfall. Til tross for at tapene historisk har vært lave i normale tider, er næringseiendom den næringen som har påført bankene størst tap i kriser. Stresstesten i kapittel 3 viser bankenes utsatthet for tap på næringseiendom ved et kraftig tilbakeslag i norsk økonomi.

Utsikter til økt konkurranse

Den teknologiske og regulatoriske utviklingen åpner for at konkurransen kan endres gjennom inntreden av nye aktører som tilbyr tjenester på områder som er viktige for bankenes lønnsomhet.

Folkefinansiering, eller formidling av lån gjennom digitale plattformer, er et eksempel på hvordan nye aktører kan påvirke konkurransen i kredittmarkedet. Folkefinansiering har så langt et svært lite omfang og ingen innvirkning på bankenes lønnsomhet i Norge. Norges Bank gjennomførte våren 2019 en spørreundersøkelse av alle aktive aktører som driver med lånebasert og egenkapitalbasert folkefinansiering i Norge.4 Lånebasert folkefinansiering utgjør den største andelen av finansiell folkefinansiering.5 Samlede utlån fra 1. kvartal 2018 til 1. kvartal 2019 var om lag 110 millioner, se figur 2.8. Utlån til eiendomsprosjekter og utlån til foretak utgjør den største andelen av utlån. Andelen forbrukslån var om lag 5 prosent og er voksende.

Figur 2.8 Kumulative utlån fra folkefinansieringsforetak, fordelt på sektor

Millioner kroner. 1. kv. 2018 – 1. kv. 2019

Kilde: Norges Bank

Det reviderte betalingstjenestedirektivet (Payment Services Directive, PSD2) trådte i kraft i Norge 1. april i år.6 PSD2 kan gi kundene bedre og rimeligere banktjenester. Direktivet åpner for at tredjepartsaktører kan tilby kontoinformasjonstjenester og utføre betalinger på vegne av bankenes kunder. Tredjepartsaktørene kan enten være nye aktører eller banker som allerede opererer i markedet i dag. Det kan fremme nye tjenester som gjør det enklere å sammenlikne betingelser på banktjenester. Flere banker har for eksempel utviklet nettbanken sin slik at kundene kan få oversikt over alle sine konti i ulike banker i én bank.

Gjennom å legge til rette for bedre oversikt kan PSD2 bidra til å øke konkurransen om banktjenester og legge press på bankenes rentemarginer og provisjonsinntekter. Effektene på bankenes inntekter av PSD2 vil avhenge av deres tilpasning. Bankene kan styrke kundelojaliteten ved å endre sine tjenester slik at de blir mindre sårbare for økt konkurranse. Et eksempel på dette er kundeutbytte, der sparebanker betaler kundene et utbytte som avhenger av hvor store lån og/eller innskudd kundene har hatt gjennom det foregående året. Bankene kan også tilby kundene fordeler ved å kjøpe tjenester med bindingstid eller ved å kjøpe flere tjenester i samme bank.

Dersom lønnsomheten i det norske bankmarkedet fortsetter å være høyere enn utenlandske banker kan oppnå i sine hjemmemarkeder, kan utenlandske banker ønske å øke aktiviteten i det norske markedet. Økt konkurranse fra utenlandske banker kan legge press på rentemarginene og redusere lønnsomheten i det norske bankmarkedet. Utenlandskeide banker og utenlandske filialer har allerede en stor andel av utlånene i både person- og næringsmarkedet, se figur 2.9.

Figur 2.9 Markedsandeler målt ved brutto utlån

Store bankkonsern i Norge. Prosent. Per 31. desember 2018

1) Nordea, Danske Bank og Handelsbanken.

Kilde: Norges Bank

2.2 Soliditet

Etter finanskrisen i 2008 har bankene styrket den rene kjernekapitaldekningen, se figur 2.10. Styrkingen har hovedsakelig skjedd gjennom å holde tilbake overskudd. I 2018 var bankenes kapitaldekning om lag uendret, selv om bankenes lønnsomhet var god. Utbytteandelen for de fleste store bankene var, med noen unntak, uendret i 2018 sammenliknet med 2017. Økte utlån til blant annet foretak, bidro til å øke beregningsgrunnlaget og holde kapitaldekningen nede. Alle norske banker oppfyller likevel kapitalkravene. De store bankene har en ren kjernekapitaldekning som ligger nær deres langsiktige kapitalmål, se figur 2.11. Stresstesten viser at norske banker har tilstrekkelig med kapital til å bære tapene ved et tenkt kraftig tilbakeslag i norsk økonomi, se kapittel 3 Stresstest.

Figur 2.10 Ren kjernekapital i norske banker1

Andel av beregningsgrunnlag og forvaltningskapital. Prosent. 1996 – 2018

1) Konsoliderte tall der tilgjengelig. Morbanktall for øvrige.

Kilde: Finanstilsynet

Figur 2.11 Ren kjernekapitaldekning, uvektet kjernekapitaldekning og bankenes langsiktige kapitalmål

Største norskeide bankkonsern. Prosent. Per 30. juni 2019

Kilder: Bankkonsernenes kvartalsrapporter og Norges Bank

Norges Bank støtter Finansdepartementets forslag til endringer i kapitalkravene

De resterende delene av EUs kapitaldekningsregler (CRR/CRD IV) blir trolig snart innført i Norge. Da vil norske og europeiske regler bli likere. Blant annet vil kapitalkravet for utlån til små og mellomstore foretak reduseres (SMB-rabatten). SMB-rabatten vil gi størst kapitallettelse til standardmetodebanker med en høy andel utlån til små og mellomstore bedrifter. I tillegg vil bankene som benytter interne modeller (IRB-bankene) få en lettelse ved at de ikke må benytte Basel I-gulvet på beregningsgrunnlaget ved utregningen av kapitaldekningen. Begge disse endringene gjør at bankene kan rapportere høyere kapitaldekning uten at soliditeten endres. For de største IRB-bankene har fjerningen av Basel I-gulvet størst effekt, se figur 2.12.

Figur 2.12 Effekt på ren kjernekapitaldekning av innføring av CRR/CRD IV

Største norskeide bankkonsern. Prosentenheter. Per 30. juni 2019

1) Anslag fra bankene.

Kilde: Bankenes kvartalsrapporter og kvartalspresentasjoner

Finansdepartementet sendte i juni forslag til tilpasninger i kapitalkravene for banker på høring med frist 30. september. Hensikten med de foreslåtte tilpasningene er å opprettholde de reelle kapitalkravene på et nivå som samsvarer med risikoen i norsk økonomi. Forslaget innebærer blant annet en økning i systemrisikobufferen fra 3,0 til 4,5 prosent. Finansdepartementet har også foreslått et midlertidig minstekrav for gjennomsnittlig risikovekting av norske næringseiendomslån på 35 prosent. Det er stor variasjon i risikovektingen av næringseiendomslån og dermed hvor mye kapital som ligger bak utlånene, se figur 2.13 og «Stor variasjon i risikovektingen av næringseiendomslån».

Figur 2.13 Bankenes gjennomsnittlige risikovekt på utlån til næringseiendom

Krav til andel av næringseiendomslån som skal være finansiert med ren kjernekapital.1 Prosent. Per 31. desember 2018

1) Samlet krav til ren kjernekapitaldekning er summen av krav under pilar 1, formelt pilar 2-krav og mykt pilar 2-krav. For norske banker legger vi til grunn et mykt krav til pilar 2 på 1 prosent. Hardt pilar 2-krav for standardmetodebankene er satt likt et likevektet gjennomsnitt for 79 norske standardmetodebanker.

Kilder: Bankenes pilar 3-rapporter, Finansinspektionen og Norges Bank

Finansdepartementet tar sikte på å be Det europeiske systemrisikorådet (ESRB) om å anbefale andre lands myndigheter å anerkjenne de norske kravene, slik at de kan gjelde også for utenlandske bankers engasjement i Norge. Det er ønsket ut ifra hensynet til finansiell stabilitet og like konkurransevilkår for norske og utenlandske banker. Norges Bank mener det vil være naturlig å legge til grunn gjeldende systemrisikobuffersats i det aktuelle landet, hvor bankene har eksponeringer.

Norges Bank støtter forslaget om økt systemrisikobuffer.7 Videre støttes prinsippet om at systemrisikobufferen skal vurderes annet hvert år, og Norges Bank vil gjøre nødvendige vurderinger av systemrisikoen i den forbindelse. Bankene har store eksponeringer mot eiendomssektoren, både gjennom boliglån til husholdninger og næringseiendomslån til foretak. Disse eksponeringene har økt siden systemrisikobufferkravet ble innført i 2013. Bankene er dessuten nært sammenkoblet, blant annet gjennom eierskap av hverandres obligasjoner med fortrinnsrett (OMF).

2.3 Finansiering

Gunstige finansieringsforhold i kapitalmarkedene

Obligasjons- og sertifikatfinansiering utgjør sammen med innskudd fra kunder de viktigste finansieringskildene for norske banker. Norske banker og kredittforetak har god tilgang på markedsfinansiering, både i norske kroner og valuta. Økte markedsfinansieringskostnader i nordiske banker som etterforskes for manglende rutiner i arbeidet mot hvitvasking, har ikke smittet over til norske banker. Økt fokus på klimarisiko kan påvirke norske bankers finansieringskostnader som følge av oljenæringens betydning for norsk økonomi, se kapittel 4 Klimarisiko.

Lave renter på sikre statspapirer har gjort investeringer med høyere risiko og høyere forventet avkastning mer attraktivt for investorene. Det har redusert risikopåslagene på bankenes markedsfinansiering og skapt gunstige finansieringsforhold, også for norske banker, se figur 2.14. Siden forrige rapport har usikkerheten rundt rentenivået fremover økt, og de lange rentene har falt videre internasjonalt, se figur 1.2. Det kan trekke bankenes finansieringskostnader ytterligere ned. Samtidig er det fare for at usikkerhet knyttet til handelskonflikter og Storbritannias utmelding fra EU kan øke risikopåslagene på kort sikt og forverre bankenes tilgang på finansiering.

Figur 2.14 Risikopåslag i Norge.1

Differanse mot tremåneders Nibor. 5-års løpetid. Basispunkter. 7. januar 2011 – 24. oktober 2019

1) Påslag på obligasjoner utstedt av store banker og kredittforetak i det norske markedet.

Kilde: Nordic Bond Pricing

Nye krav til referanserenter

Referanserenter er viktig for det finansielle systemet. De forenkler finansielle kontrakter ved at man slipper å bli enige om hvilken rente som skal legges til grunn i hver enkelt kontrakt som inngås.8 Det er store verdier knyttet opp mot referanserentene gjennom prising av lån og ulike finansielle produkter. Referanserenten Nibor må tilpasses nye krav i EU (referanseverdiforordningen), som vil gjøres gjeldende i Norge gjennom EØS-avtalen. Regelverket skal legge grunnlag for at markedsaktører og andre kan ha tillit til referanserentene, se «Norske referanserenter blir mer robuste».

Norske banker er avhengige av OMF

To tredjedeler av bankenes obligasjonsfinansiering består av obligasjoner med fortrinnsrett (OMF), se figur 2.15. Norske banker og kredittforetak er den største investorgruppen i det norske OMF-markedet med en eierandel på over 50 prosent. Mesteparten av obligasjonene holdes som likviditetsreserver. Ved utgangen av juni 2019 utgjorde OMF over halvparten av bankenes likviditetsreserve i norske kroner, se figur 2.16.9

Figur 2.15 Utestående obligasjonsfinansiering

Norske banker og OMF-kredittforetak. Fordelt etter type obligasjoner og valuta. Prosent. Januar 2007 – september 2019

Kilder: Bloomberg og Stamdata

Figur 2.16 Likviditetsportefølje i norske kroner fordelt etter type eiendeler

Norske banker.1 Avkortede verdier og før begrensninger. Prosent. Per 30. juni 2019

1) Konsoliderte tall der tilgjengelig. Morbanktall for øvrige.

Kilde: Finanstilsynet

Norske bankers høye eierandel i OMF-markedet forsterker sammenkoblingen mellom norske finansinstitusjoner og kan utgjøre en systemrisiko. Det kan forsterke likviditetsproblemer for norske banker i en situasjon der tilgangen på finansiering faller bort og mange banker blir tvunget til å selge store beholdninger av OMF samtidig. Da kan verdien på bankenes likviditetsporteføljer falle raskt. Et samtidig fall i boligpriser kan forverre likviditetsproblemene og fremtvinge ytterligere nedsalg av likviditetsreservene.10 Det er derfor viktig at de likvide eiendelene banker holder for å oppfylle krav til likviditetsdekning (Liquidity Coverage Ratio – LCR), kan omsettes raskt uten at prisene endrer seg mye.

Begrensede erfaringer med hvor lett OMF kan omsettes og utstedes, eller hvor verdibestandige de vil være ved et boligprisfall, gjør det vanskelig å forutsi handlingsmønsteret til aktørene i en krise. I perioder med markedsuro har likviditeten for OMF svekket seg mindre enn for usikrede bankobligasjoner. En analyse av smitteeffekter i banksektoren illustrerer hvordan sammenkoblinger kan påvirke bankenes kapitaldekning, se «Vurdering av smitteeffekter i banksektoren».

Lavere sårbarhet for bortfall av kortsiktig valutafinansiering

Mange internasjonale banker, deriblant DNB, finansierer seg med kortsiktige innskudd og sertifikater i det utenlandske pengemarkedet. Slik kortsiktig markedsfinansiering i utenlandsk valuta utgjør om lag 12 prosent av bankenes finansiering.

Kortsiktig finansiering må fornyes ofte, og det har vist seg at tilgangen på slik finansiering kan falle bort i urolige tider. Historisk har profesjonelle investorer som pengemarkedsfond, store foretak og andre banker vært raske med å trekke innskudd ut av banker som de har mistet tilliten til. Mandatendringer fra institusjonelle investorer kan også gi uventede skift i bankenes tilgang på kortsiktig finansiering.

Den kortsiktige valutafinansieringen plasseres i stor grad i likvide og sikre eiendeler, som sentralbankinnskudd og andre svært likvide papirer. Andelen kortsiktig valutafinansiering som ikke plasseres i sentralbanker, har falt de siste årene og er nå om lag 3 prosent av forvaltningskapitalen, se figur 2.17. Løpetiden på bankenes kortsiktige valutafinansiering har også økt noe. Det kan indikere at norske banker har blitt mindre sårbare for bortfall av kortsiktig finansiering i valuta.

Figur 2.17 Kortsiktig finansiering og sentralbankinnskudd i valuta.1

Norske banker. Prosent av total forvaltningskapital. 2009 – 20192

1) Består av innskudd fra utenlandske kunder og sentralbanker, samt verdipapirgjeld med gjenstående løpetid på under 12 måneder.

2) Årlige tall per 30. juni.

Kilde: Norges Bank

Norske banker oppfyller LCR-kravene.11 Den samlede likviditetsdekningen og dekningen i norske kroner har vært høy og stabil de siste par årene, se figur 2.18. Bankene kan likevel være sårbare dersom de mister tilgang på finansiering utover tidshorisonten for LCR, som er 30 dager. Et minstekrav til stabil og langsiktig finansiering (Net Stable Funding Ratio – NSFR) kan redusere denne sårbarheten. Et slikt minstekrav er nå ferdig utformet og vedtatt i EU, men foreløpig ikke innført i norsk lov. Norske banker har likevel rapportert NSFR i flere år og oppfyller minstekravet, se figur 2.19.

Figur 2.18 Likviditetsdekning (LCR)

Norske banker.1 Prosent. Juli 2014 – juni 2019

1) Konsoliderte tall der tilgjengelig. Morbanktall for øvrige.

Kilde: Finanstilsynet

Figur 2.19 Stabil og langsiktig finansiering (NSFR)

Norske banker.1 Prosent. 2. kv. 2016 – 2. kv. 2019

1) Konsoliderte tall der tilgjengelig. Morbanktall for øvrige.

2) DNB, SpareBank 1 SR-Bank, Sparebanken Vest, SpareBank 1 SMN, Sparebanken Sør, SpareBank 1 Østlandet og SpareBank 1 Nord-Norge.

3) Banker med forvaltningskapital over 10 milliarder kroner.

4) Banker med forvaltningskapital mindre enn 10 milliarder kroner.

Kilde: Finanstilsynet

Bankene får nytt krav til konvertibel gjeld

1. januar i år trådte et nytt regelverk om gjenoppretting og krisehåndtering av banker i Norge i kraft.12 Hovedprinsippet er at om en bank kommer i alvorlige problemer, er det bankens aksjonærer og deretter eventuelt dens kreditorer som skal ta tapene og bidra til at banken blir oppkapitalisert. Statlige midler skal i utgangspunktet ikke tas i bruk. For at en bank som taper hele eller deler av egenkapitalen skal kunne krisehåndteres effektivt, må den ha ansvarlig kapital og konvertibel gjeld som raskt kan skrives ned og/eller konverteres til ny egenkapital (intern oppkapitalisering). Finanstilsynet tar sikte på å fastsette krisetiltaksplaner for de ni viktigste norske bankene ved utgangen av 2019.13 I krisetiltaksplanen for den enkelte bank vil det stilles minstekrav til bankens konvertible gjeld, kalt MREL (Minimum Requirements for Own Funds and Eligible Liabilities).14 Kravene blir offentliggjort.

Et viktig prinsipp Finanstilsynet legger til grunn, er at MREL skal oppfylles med enten ansvarlig kapital eller med gjeld som har lavere prioritet enn ordinære usikrede seniorobligasjoner, kalt etterstilt gjeld. At MREL-gjeld er etterstilt, gjør det lettere for krisehåndteringsmyndighetene å behandle kreditorer med samme prioritet likt under den interne oppkapitaliseringen av en kriserammet bank.

Verdipapirisering – en ny kilde til finansiering av utlån

EU har etablert et felles rammeverk for verdipapirisering. Det nye regelverket trådte i kraft i EU 1. januar 2019 og skal blant annet bøte på svakheter som ble avdekket under den globale finanskrisen. Da oppstod store tap på verdipapiriserte obligasjoner i USA. Store deler av tapene var knyttet til lån som ble gitt for umiddelbart videresalg, såkalt "originate to distribute". Denne modellen var lite brukt i Europa og tap forbundet med europeisk verdipapirisering var relativt moderate.

Verdipapirisering er i praksis ikke tillatt i Norge i dag. Finansdepartementet har nylig hatt et forslag om gjennomføring av verdipapirforordningen i norsk rett på høring.15 Forordningen inneholder generelle regler om verdipapirisering og fastsetter en ny klasse for enkle, transparente og standardiserte (simple, transparent and standardised – STS) verdipapiriseringer.

I praksis skjer verdipapirisering ved at banker selger utlån til spesialforetak som finansierer kjøpet av lånene med å utstede verdipapirer i markedet. Verdipapirisering skaper nye muligheter for finansiering og risikostyring hos banker, låntakere og investorer.

Omfanget av verdipapirisering i de europeiske landene som har benyttet finansieringsformen en stund er fremdeles nokså beskjedent. Dersom verdipapiriseringer skulle få samme omfang i Norge som gjennomsnittet i disse landene, vil det utgjøre vel 300 milliarder kroner eller om lag 7 prosent av bankenes og kredittforetakenes samlede utlån.

3 Stresstest – bankenes tilpasning ved et kraftig tilbakeslag

Stresstesten analyserer virkningen på bankenes utlånstap, kapitaldekning og tilpasning ved et kraftig makroøkonomisk tilbakeslag. Bankene har bygd opp en betydelig kapitalbuffer siden 2013, og kravet til motsyklisk kapitalbuffer ved starten av stresscenarioet har økt siden fjorårets rapport. Det gjør dem bedre i stand til å møte et kraftig makroøkonomisk tilbakeslag.

Stresstesten viser at kapitalbufferne samlet sett er tilstrekkelige til å bære tapene som kan oppstå i et slikt scenario, men bankene kan likevel komme til å stramme kraftig inn på utlånene. Det kan forsterke en nedgang i økonomien. Forskjeller i eksponeringer mot ulike næringer gjør at noen banker kan rammes hardere enn andre av tilbakeslaget. En egen analyse av sammenkoblinger mellom banker viser at hastesalg av verdipapirer kan føre til ytterligere fall i bankenes kapital. Stresstesten viser at bankene kan bidra til å opprettholde kredittilbudet ved å tære på kapitalbufferne.

3.1 Stresscenario

Formålet med stresstesten er å analysere makroøkonomiske virkninger av bankenes tilpasning ved et kraftig tilbakeslag i norsk økonomi. For at bankene skal kunne møte etterspørselen etter lån og gjennomføre andre forretninger, kreves det at de går inn i kriser med nok kapital. Analysene gjøres i et rammeverk hvor bankene påvirkes av, og selv påvirker, den økonomiske utviklingen.1

Finansielle ubalanser forsterker tilbakeslaget

Siden flere empiriske beregninger viser at kriser er mer alvorlige når finansielle ubalanser har bygd seg opp i forkant, søker vi å avstemme dybden på krisen opp mot Norges Banks vurdering av finansielle ubalanser. Det er anvendt et bredt sett av indikatorer og metoder for å kaste lys over hvor sterkt tilbakeslaget kan bli, se «Stresscenarioet reflekterer finansielle ubalanser».

Stresscenarioet innebærer en kraftig, men tenkelig, nedgang for norsk økonomi, se tabell 3.1. Metodene som er anvendt tilsier at sannsynligheten er 5 prosent for at BNP for Fastlands-Norge faller så mye som stresscenarioet tilsier eller mer. I tråd med risikobildet for norsk økonomi er tilbakeslaget om lag like alvorlig som i fjorårets rapport.

Tabell 3.1 Makroøkonomiske hovedstørrelser i stresscenarioet. Prosentvis endring fra foregående år1

1) Der ikke annet fremgår. Nivåvariabler er målt som årlige gjennomsnitt.

2) Fremskrivninger for 3. kv. 2019 – 4. kv. 2019 for BNP for Fastlands-Norge, privat konsum, ledighet, tremåneders Nibor, boligpriser og kreditt til husholdninger (K2) er hentet fra Pengepolitisk rapport 3/2019.

3) Fremskrivninger for 3. kv. 2019 – 4. kv. 2019 for næringseiendomspriser er basert på markedsaktørers anslag for prisutviklingen.

4) De økte påslagene får kun effekt for nye obligasjonslån.

5) Endring i beholdning målt ved utgangen av året.

6) Tapsnedskrivinger basert på IFRS 9.

Kilder: CBRE, Eiendom Norge, Eiendomsverdi AS, Entra, Finn.no, NAV, Statistisk sentralbyrå og Norges Bank

Scenarioet er ikke en prognose for hvordan økonomien vil utvikle seg ved en kraftig nedtur, men hva som kan skje når finansielle ubalanser har bygd seg opp. Ved en krise vil myndighetene typisk kunne iverksette flere ekstraordinære tiltak for å nå målene i den økonomiske politikken. Under og etter finanskrisen i 2008 førte for eksempel mange land en ekspansiv finanspolitikk, og flere sentralbanker foretok ekstraordinære kjøp av verdipapirer. En erfaring fra finanskrisen var at bankene hadde for lite kapital i forkant av krisen. Stresstesten fokuserer på hvor mye tidsvarierende kapitalkrav kan dempe tilbakeslaget. I stresstesten forutsettes det derfor ingen ekstraordinære finans- eller pengepolitiske tiltak. Styringsrenten settes som en teknisk forutsetning til null. Høyere motsyklisk kapitalbuffer fra utgangen av 2019 og høyere styringsrente enn i fjorårets rapport gir i utgangspunktet noe mer fleksibilitet i virkemiddelbruken.

I tråd med det internasjonale risikobildet beskrevet i kapittel 1 Utsiktene for finansiell stabilitet legger vi til grunn en markant reduksjon i internasjonal verdiskaping og økte risikopåslag i finansmarkedene. Det kan skyldes kraftig tiltakende proteksjonisme og handelskonflikter som reduserer internasjonal handel og skaper økt usikkerhet. Mange land har fortsatt begrenset handlingsrom i penge- og finanspolitikken. Det kan forsterke nedgangen internasjonalt. I stressscenarioet faller oljeprisen med om lag 40 prosent som følge av nedgang i global handel.

Norge er en liten, åpen økonomi, og den internasjonale utviklingen i stresscenarioet bidrar til et kraftig tilbakeslag i norsk økonomi. Til tross for at styringsrenten i Norge settes til null, holder pengemarkedsrenten seg oppe som følge av økte risikopåslag. Selv om det er økt uro i finansmarkedene, legges det til grunn at bankene har tilgang på markedsfinansiering i løpet av stressperioden. Det kan undervurdere virkningene for norsk økonomi siden historiske episoder viser at investorer kan velge å stanse finansieringen av norske banker om det oppstår usikkerhet om soliditeten. Også klimarisiko kan føre til tap i bankene, og usikkerhet om klimaeksponering kan gi finansieringsproblemer, se kapittel 4 Klimarisiko. Eventuelle likviditetsproblemer kan forsterke den finansielle krisen.

Utviklingen i finansmarkedene påfører bankene tap på verdipapirer. Verdien av beholdningen av aksjer og rentepapirer skrives ned med henholdsvis 40 prosent og 5 prosent i 2020. Deretter holdes verdien av disse papirene uendret.

Sårbarheter knyttet til høy gjeldsbelastning i husholdningene og høye eiendomspriser, forsterker nedturen. I tråd med internasjonale erfaringer under kriser legger vi til grunn et brått fall i eiendomspriser i starten av stresscenarioet. Historiske erfaringer indikerer også at næringseiendomspriser svinger langt mer enn boligpriser. Vi legger derfor til grunn nær en halvering av prisnivået i løpet av stressperioden, se figur 3.1. I lys av reduserte inntektsforventninger og fallende eiendomspriser, utvikler privat konsum seg svakt og boliginvesteringene faller kraftig. I foretakssektoren reduseres investeringsviljen markant.

Figur 3.1 Bolig1- og næringseiendomspriser2

Indeks. 4. kv. 2019 = 100. 1. kv. 1982 – 4. kv. 20233

2) Beregnede salgspriser per kvadratmeter på de mest attraktive kontorlokalene i Oslo. Gjennomsnittlig salgspris siste fire kvartaler. Deflatert med BNP-deflatoren for Fastlands-Norge.

3) næringseiendomspriser i 2019 er basert på markedsaktørers anslag for prisutviklingen.

Kilder: CBRE, Dagens Næringsliv, Eiendom Norge, Eiendomsverdi, Entra, Finn.no, OPAK, Statistisk sentralbyrå og Norges Bank

Svakere økonomisk utvikling gir høye utlånstap

Kombinasjonen av svak økonomisk utvikling og rentekostnader som holder seg oppe, øker utlånstapene i bankene, se figur 3.2. Lavere etterspørsel fra husholdningene, oljerelatert virksomhet og handelspartnerne, kombinert med reduserte panteverdier, øker tap på utlån til ikke-finansielle foretak markant.

Figur 3.2 Utlånstap som andel av brutto utlån til sektoren

Historisk (for alle banker og kredittforetak) og i stresscenarioet (for makrobanken). Prosent. 1987–20231

1) utlånstap mellom foretak og husholdninger.

Kilder: SNL / S&P MI, Statistisk sentralbyrå og Norges Bank

Økningen i utlånstap er på linje med det vi blant annet observerte under den norske bankkrisen. At utlånstapene øker kraftig ved store tilbakeslag er også i tråd med internasjonale erfaringer, se figur 3.3. Forholdet mellom aktivitetsnivå og utlånstap i et utvalg av land indikerer at en svakere økonomisk utvikling er forbundet med høyere utlånstap. Sammenhengene avhenger av hva slags historiske tapsbegivenheter som dekkes. I de mest vanlige situasjonene (rundt medianen) øker utlånstapene vesentlig mindre enn når vi ser på halebegivenheter for tap (den 95. persentilen).

Figur 3.3 Utlånstap som andel av totale utlån (vertikal akse) og BNP målt relativt til trend1 (horisontal akse)

Prosent. 1979–2142

1) Internasjonale data dekker 19 OECD-land. Mål på bokførte tapsnedskrivninger og utvalg av finansforetak varierer på tvers av land og tidsperioder. BNP-trender er beregnet med tosidig HP-filter med lambda = 100. Linjer viser estimert fordeling for utlånstap basert på kvantilregresjoner med BNP som avvik fra trend og landsspesifikke faste effekter. Linjene inkluderer faste nivåeffekter for Norge.

2) Antall observasjoner varierer på tvers av land. Tilsammen dekker datasettet 23 kriser basert på krisedateringen i Anundsen, A.K, K. Gerdrup, F. Hansen og K. Kragh-Sørensen (2016) "Bubbles and Crises: The Role of House Prices and Credit". Journal of Applied Econometrics, 31(7), november/desember, sider 1291 - 1311.

Kilder: Nasjonale sentralbanker, OECD, SNL / S&P MI, Statistisk sentralbyrå og Norges Bank

I scenarioet har vi i tillegg tatt hensyn til mulige konsekvenser av nye regnskapsregler for tapsføring (IFRS 9) som ble innført i fjor. Under IFRS 9 skal nedskrivingene av utlån bygge på mer fremoverskuende vurderinger enn under forrige regnskapsstandard (IAS 39). Analysen i «Hvordan påvirker IFRS 9 bankenes tapsføring i dårlige tider?» tyder på at IFRS 9 gir større utlånstap enn IAS 39 rett før og under et kraftig tilbakeslag. Det er grunn til å tro at effekten av IFRS 9 kan bli sterkere jo dårligere de økonomiske utsiktene er ved inngangen til tilbakeslaget. Siden tilbakeslaget i stresstesten er vesentlig kraftigere enn tilbakeslagene som analyseres i rammen, blir utslagene større. Vi har derfor valgt å illustrere en mulig effekt av IFRS 9 ved å fremskynde tapene i bankene betydelig, se figur 3.4.

Figur 3.4 Utlånstap som andel av brutto utlån i stresscenarioet. Med og uten forutsatte effekter av IFRS 9

Prosent. 2019–20231

1) Fremskrivninger.

Kilder: Statistisk sentralbyrå og Norges Bank

3.2 Bankenes tilpasning til kapitalkravene

Makrobanken i stresscenarioet er et vektet gjennomsnitt av ni store norske banker.2 Stresstesten fokuserer i utgangspunktet på utviklingen i makrobanken og tar ikke hensyn til effekten av forskjeller i bankenes tilpasninger.

Gjennomsnittlig pilar 1-krav til ren kjernekapitaldekning for bankene i stresstesten er 13,8 prosent.3 Bankene må i tillegg møte pilar 2-krav fra Finanstilsynet. Gjennomsnittlig pilar 2-krav er 1,8 prosent, slik at det samlede kapitalkravet for makrobanken er 15,6 prosent. I tillegg holder makrobanken en ekstra buffer over det samlede kravet, og ved starten av stressperioden har makrobanken en ren kjernekapitaldekning på 16,0 prosent.4

Høye tap svekker bankenes lønnsomhet

Store tap på utlån og verdipapirer fører til svake resultater i makrobanken gjennom hele stressperioden. Det bidrar til at makrobankens rene kjernekapital faller markert, se figur 3.5. Ved slutten av stressperioden er ren kjernekapital nesten 14,7 prosent lavere enn ved starten. Samtidig øker risikovektene noe som følge av økt kredittrisiko. Begge deler bidrar til å redusere den rene kjernekapitaldekningen, se figur 3.6.5

Figur 3.5 Makrobankens endring i ren kjernekapital i stresscenarioet og bidrag fra ulike komponenter

Prosent. 20191–20232

Kilder: SNL / S&P MI og Norges Bank

Fallet i kapitaldekningen begrenses av at makrobanken tilpasser seg for å oppfylle kapitalkravet. Kostnadsbesparende tiltak gjennom stressperioden holder driftskostnadene om lag uendret som andel av driftsinntektene. I tillegg deler ikke makrobanken ut utbytte i stressperioden. Bankenes evne til å opprettholde rentemarginen ved et tilbakeslag i økonomien er usikker, men under bankkrisen var marginen forholdsvis stabil. Vi antar at marginen mot innlånskostnadene holdes konstant i stressperioden. Bankene vil på den ene siden ønske å øke utlånsmarginene for å kompensere for økt risiko og øke inntjeningen, men lavere etterspørsel etter lån trekker i retning av en lavere utlånsmargin. Disse forholdene motvirker hverandre i stresscenarioet og gir grunnlaget for en uendret margin.

Resultatene i stresstesten er følsomme for antakelser om utlånsmarginene. Hvis vi antar at marginen mot innlånskostnadene er 0,5 prosentenheter lavere i stressperioden, vil bankenes inntjening isolert sett svekkes kraftig. Svekkelsen tilsvarer et fall i makrobankens rene kjernekapitaldekning på om lag 3 prosentenheter i løpet av stressperioden.6

Makrobanken begrenser også fallet i kapitaldekningen ved å stramme inn på tilbudet av nye utlån. Det gjøres ved å kreve bedre pantesikkerhet og ved å søke å heve utlånsmarginene. Lavere etterspørsel etter lån, som følge av den svake utviklingen i boligmarkedet og lavere foretaksinvesteringer, bidrar også til redusert utlånsvekst.7

Mer bufferkapital begrenser innstrammingen i utlånspraksisen

I stresscenarioet settes kravet til motsyklisk kapitalbuffer til null for å motvirke at strammere utlånspraksis forsterker nedgangen. Det reduserer makrobankens samlede kapitalkrav til 13,1 prosent.

Kapitaldekningsreglene legger opp til at også det gjenværende bufferkravet under pilar 1 kan brukes i dårlige tider. Samtidig medfører tæring på bufferkravene restriksjoner på utbytte, bonus og enkelte andre forhold. Bankene skal melde fra og deretter legge frem en plan for å gjenopprette oppfyllelsen av det samlede kapitalkravet. Om konsekvensene av å bryte det samlede kravet oppleves som kostbare eller usikre, kan bankene være lite villige til å tære på bufferne, selv ved store tap. Det samme gjelder hvis bankenes långivere og investorer krever at kapitaldekningen holdes høy for å fortsette å yte finansiering til bankene.

Nedgangen i økonomien dempes av at kravet til motsyklisk kapitalbuffer settes til null. Dersom det hadde blitt værende på 2,5 prosent, ville bankene strammet inn ytterligere på utlånspraksisen for å oppfylle bufferkravet, se figur 3.6. Det ville gitt en svakere utvikling i BNP og større fall i kreditt, se figur 3.7.8 Et høyere nivå på den motsykliske kapitalbufferen sammenliknet med forrige rapport gir noe større fleksibilitet i virkemiddelbruken og gjør det noe lettere for bankene å opprettholde kredittilbudet. Analysen viser betydningen av å ha tilstrekkelige tidsvarierende kapitalbuffere i bankene før kriser inntreffer. Det reduserer også risikoen for at norske bankers evne til å betjene sine forpliktelser trekkes i tvil slik at de kan få problemer med sin finansiering.

Figur 3.6 Makrobankens rene kjernekapitaldekning og krav til ren kjernekapitaldekning under pilar 1 og pilar 21 ved ulike antakelser om utviklingen i bankenes kapitalkrav

Prosent. 2018–20232

1) Pilar 1- og pilar 2-kravene til de enkelte stresstestbankene er vektet med bankenes beregningsgrunnlag.

2) Fremskrivninger for 2019–2023

Kilder: Finanstilsynet, SNL / S&P MI og Norges Bank

Figur 3.7 Samlet endring i stressperioden i BNP Fastlands-Norge og kreditt ved ulike antakelser om utviklingen i bankenes kapitalkrav.1

Prosent

1) Definert som kumulativt avvik fra antatt trend for BNP og avvik fra antatt trend ved utgangen av stressperioden for samlet kreditt. Trendveksten for BNP i faste priser er satt til 1,2 prosent, og trendveksten i kreditt er satt til 3,7 prosent.

Kilde: Norges Bank

Store forskjeller mellom bankene kan forsterke tilbakeslaget

Resultatet fra makrostresstesten nyanseres dersom vi tar hensyn til at bankene rammes ulikt. Vi har tatt i bruk detaljert informasjon fra Finanstilsynet om de næringsfordelte utlånsengasjementene til bankene for å fordele makrobankens tap i foretakssektoren på enkeltnæringer. Vi tar utgangspunkt i bankenes rapporterte misligholdssannsynligheter (PD) og estimater for andelen av engasjementet som er forventet å gå tapt dersom engasjementet går i mislighold (LGD), se «Finanstilsynets engasjementsdatabase og antagelser om fordeling av tap». Denne fordelingen av utlånstap representerer bare ett av mange mulige scenarier. Formålet med analysen er ikke å identifisere risikoer i enkeltbanker, men å illustrere betydningen av å ha tilstrekkelige kapitalbuffere som kan tæres på når krisen inntreffer.

Med denne metoden tilsier nivåene på PD og LGD ved utgangen av 2018 at de relative tapene blir størst innen utenriks sjøfart og oljeservice, men bankenes utlån til disse næringene er samlet sett ikke store. Utlån til næringseiendom står for størst andel av bankenes utlån til foretak9, men bankene rapporterer lavere tall for PD og LGD for denne typen utlån enn for utlån til mange andre næringer. Fra historiske observasjoner av tap under kriser vet vi at næringseiendom normalt har lave tap gjennom vanlige konjunktursykler, men høye tap i alvorlige finansielle kriser.10 Stresstesten representerer et kraftig tilbakeslag. For å illustrere muligheten for store tap i næringseiendom i en slik situasjon, oppjusterer vi PD og LGD for næringseiendom.11

Figur 3.8 viser betydningen av de ulike antakelsene. Den innerste sirkelen viser utlån fordelt etter næring. Dersom utlån til ulike næringer antas å være like risikable, vil utlånstapene fordele seg på samme måte i stresscenarioet. Den midterste sirkelen viser fordeling av utlånstap når vi legger bankenes rapporterte tall for PD og LGD til grunn. Da faller andelen tap på utlån til næringseiendom. Andelen tap på utlån til utenriks sjøfart og oljeservice øker. Den ytterste sirkelen viser tapsandelene når vi oppjusterer PD og LGD for utlån til næringseiendom. Da øker andelen tap på utlån til næringseiendom betydelig.

Figur 3.8 Makrobankens utlån til næringer (indre sirkel), tap til næringer basert på engasjementsdata (midtre sirkel) og tap til næringer ved oppjustert PD og LGD for utlån til næringseiendom (ytre sirkel)

Prosent av samlet utlån til foretak. Per 31. desember 2018

Kilder: Finanstilsynet og Norges Bank

Det er store forskjeller mellom stresstestbankenes eksponeringer, se figur 3.9. Det samme gjelder verdiene på PD og LGD for de ulike engasjementene som vi legger til grunn i analysen. Noen banker vil derfor rammes hardere enn andre. Alle bankene har store eksponeringer mot næringseiendom, men andelen utlån til næringen varierer mellom 30 og 60 prosent av bankens utlån til foretak. For de fleste bankene utgjør utenriks sjøfart en liten andel av foretakslånene, men minst én bank har mer enn 10 prosent av foretakslånene til utenriks sjøfart. Også utlån til oljeservice varierer mellom bankene.

Figur 3.9 Stresstestbankenes utlån til næringer

Prosent av utlån til foretak. Per 31. desember 2018

Kilder: Finanstilsynet og Norges Bank

Det er stor usikkerhet knyttet til enkeltbankers tilpasning til økte tap og mulige konsekvenser av dette. Banker som får høye tap, kan stramme inn kraftig på utlånspraksisen. Dersom det gjelder store banker eller flere mindre banker, kan det bidra til større makroøkonomiske tilbakeslag enn når vi bare analyserer makrobanken. Om de største tapene isoleres til banker som har mindre betydning for norsk økonomi, vil de makroøkonomiske konsekvensene være mer begrensede.

Bankene kan også gjøre andre tilpasninger som reduserer behovet for å stramme inn på utlånene. En mulighet er å utstede ny egenkapital. Det kan både være kostbart og vanskelig i en situasjon med finansiell uro og svake makroøkonomiske utsikter. En annen mulighet kan være å selge eiendeler. Det kan imidlertid innebære store tap på grunn av verdifall og påføre andre banker ytterligere tap gjennom smitteeffekter.

Sammenkoblinger mellom bankene kan føre til ytterligere tap

Banker er sammenkoblet ved at de både har eksponeringer mot hverandre og ved at de eier de samme eller likeartede verdipapirer. En egen analyse viser at smitteeffekter kan føre til ytterligere tap i norsk banksektor, se «Vurdering av smitteeffekter i banksektoren». Det skyldes i første rekke indirekte smitte på grunn av hastesalg av verdipapirer med påfølgende prisfall. Slike smitteeffekter kan i vår modell føre til opptil 2 prosentenheter fall i ren kjernekapitaldekning, avhengig av hvilke forutsetninger som legges til grunn.

En av usikkerhetsfaktorene i analysen er hva som skal til for å utløse hastesalg. I modellen legges det til grunn at bankene får finansieringsproblemer når ren kjernekapitaldekning faller under et bestemt nivå. Det kan for eksempel skyldes at bankenes långivere tviler på bankenes evne til å betjene sine forpliktelser. For å bedre likviditeten vil bankene forsøke å selge unna likvide eiendeler. I noen tilfeller kan prisfallene bli store, men selv små prisfall får betydning når bankene har en stor beholdning av verdipapirene som rammes. Dersom finansieringsproblemene begynner selv ved beskjedne fall i kapitaldekningen, vil flere banker hasteselge. Det gir høyere tap.

Systemrisikobufferen er en del av det totale bufferkravet, og er blant annet ment å dekke strukturelle sårbarheter og konsekvensene av et nært sammenkoblet finanssystem.12 Analysen viser at koblinger mellom bankene kan forsterke de samlede tapene og illustrerer betydningen av å opprettholde et tilstrekkelig krav til systemrisikobuffer.

4 Klimarisiko og det finansielle systemet

Klimarisiko har betydning for finansiell stabilitet. Klimarisiko er knyttet til både fysiske følger av klimaendringer og konsekvenser av overgangen til lavere utslipp av klimagasser. Klimaendringer er en global utfordring som i hovedsak må håndteres av politiske myndigheter og med andre virkemidler enn dem sentralbanker rår over. Det finansielle systemet må samtidig tilpasse seg klimarisiko. Klimarisiko kan utsette det finansielle systemet for utlånstap, og usikkerhet om klimaeksponering kan gi finansieringsproblemer. Sentralbanker og finanstilsyn kan, innenfor sine mandater, fremme finansiell stabilitet ved å bidra til at finansiell sektor inkluderer klimarisiko i risikovurderingene og kommuniserer relevant informasjon, samt ved å påse at all risiko har forsvarlig kapitaldekning. For norske banker og finansmarkeder kan overgangsrisiko, særlig knyttet til olje- og gassnæringen, bli viktig i årene som kommer.

4.1 Klimarisiko og finansiell stabilitet

Klimaendringer og tilpasninger for å dempe dem påvirker alle deler av økonomien og innebærer risiko for finansiell stabilitet. Man vet med stor sikkerhet at det har skjedd og vil skje klimaendringer, og det er en ikke-neglisjerbar sannsynlighet for utfall som er langt mer alvorlige enn de mest sannsynlige utfallene.1 Samtidig er det stor usikkerhet knyttet til både omfanget av endringene, tidsperspektivet, hva som er riktig respons i dag og hva responsen faktisk blir. Det gjør klimarisiko til en kilde for markedssvikt som kan bidra til feilprising og ineffektiv ressursallokering for samfunnet, se «Klimarisiko og markedssvikt i finansielle markeder».

I analyser av de økonomiske konsekvensene som følger av klimarisiko, skiller vi ofte mellom fysisk risiko og overgangsrisiko. Fysisk risiko er knyttet til de direkte konsekvensene av klimaendringene, blant annet gjennom gradvis temperaturøkning og mer ekstremvær. Overgangsrisiko er relatert til ulike former for tilpasninger til lavere utslipp, som endringer i klimaregulering, ny teknologi og endrede preferanser hos investorer og forbrukere.

For norske banker kan klimarisiko gi økte tap på utlån, medføre omdømmerisiko og ha konsekvenser for finansieringen. For bankene samlet vil økte tap på utlån til personer og foretak sannsynligvis være den viktigste av disse. Den største risikoen ved utlån kan komme fra uventede skift som får konsekvenser for eksisterende prosjekter. Klimarelaterte direkte kostnader og tap kan oppstå uten at klimarisiko ble vurdert i prosjektplanleggingen. Det kan også skje uventede endringer i markedsforventninger, forbrukerpreferanser og reguleringer, for eksempel i etterkant av klimarelaterte naturkatastrofer. Dessuten kan utvikling av ny klimavennlig teknologi redusere kostnaden ved, og dermed øke sannsynligheten for, brå skjerpelser i regulering av gammel teknologi. Eksempelvis kan nye energikilder gjøre det enklere å fase ut fossil energi.

Fysisk risiko – størst risiko fra internasjonale forhold

Ifølge Klimarisikoutvalget er Norge relativt lite eksponert for direkte fysiske klimaendringer og relativt godt i stand til å tilpasse seg disse.2 Likevel kan fysisk risiko påvirke norske foretak og husholdninger. Fysisk risiko er ofte systematisk, lite diversifiserbar og rammer gjennomgående negativt. Å håndtere denne risikoen er utfordrende, både for finansforetak og de andre aktørene i økonomien.

Globale klimaendringer kan lede til prisøkninger på varer og tjenester og gi betydelig risiko for økt konfliktnivå internasjonalt og nye migrasjonsmønstre.

I Norge kan eiendom, landbruk, samferdsel, fiskeoppdrett, turisme og andre vær- og klimaavhengige sektorer være eksponert for fysisk klimarisiko som følge av flom, ras og temperaturøkninger. Fysisk skade på eiendom blir i stor utstrekning dekket av Naturskadefondet, som er basert på innbetalinger fra forsikringsforetakene.3 Store forsikringsutbetalinger kan gi høyere forsikringspremier og få betydning for fremtidig regulering av Naturskadefondet. Økte forsikringspremier kan derfor være en konsekvens av fysisk klimarisiko i utsatte områder. Det kan få betydning for eiendomsverdier og -utlån i disse områdene.

Overgangsrisiko – mest relevante klimarisiko for bankene nå

Overgangsrisiko finnes i de fleste sektorer som kan bli utsatt for klimaregulering og utslippsprising, eller møte konkurranse fra ny klimavennlig teknologi. I tillegg kan endrede kundepreferanser og investorkrav gi uventede skift som får konsekvenser for eksisterende prosjekter. Det kan gi økt kredittrisiko for bankenes utlån. Siden ulike aktører kan bli påvirket på forskjellig måte, er overgangsrisiko usystematisk.4 Overgangsrisiko kan derfor være diversifiserbar. Samtidig vil bankenes eksponeringer reflektere norsk økonomi og næringsstruktur. Det kan begrense de reelle diversifiseringsmulighetene til norske banker.

Overgangsrisiko kan føre til finansieringsrisiko. Høyere overgangsrelatert kredittrisiko kan lede til økt risiko for utlånstap og derfor høyere finansieringskostnader eller kortere løpetid på bankenes finansiering. Mandatendringer og andre investorkrav kan gi uventede skift i finansieringsviljen. Dersom finansieringsmarkedet legger til grunn at noen banker er særlig eksponert for overgangsrisiko, kan det få betydning for bankens tilgang til finansiering. Det kan igjen lede til redusert tilgang til finansiering for foretak og husholdninger, også for de som har lav overgangsrisiko. På denne måten kan overgangsrisiko, som flere andre former for risiko, bidra til systemrisiko.

I Norge vil olje- og gassnæringen være den største kilden til overgangsrelatert kredittrisiko. For norsk økonomi som helhet har denne risikoen gått ned etterhvert som nasjonalformuen er blitt omallokert fra petroleumsressurser til diversifiserte utenlandsinvesteringer. For bankene bestemmes risikoen av utlånseksponeringene. Risikoen i oljenæringen er både knyttet til mulig redusert oljeetterspørsel på verdensmarkedet og til strukturelle endringer for å tilpasse produksjonen. En vesentlig reduksjon i oljeetterspørselen som følge av endringer i klimapolitikk, kundepreferanser eller teknologisk utvikling ligger trolig flere år frem i tid. Forventning om endring kan likevel forårsake skift allerede i dag, blant annet fordi norske olje- og gassfelt har lang levetid med store initielle investeringer. Avkastningskravene for finansiering av prosjekter og foretak relatert til oljenæringen har økt de siste årene og kan øke ytterligere. Land med store oljereserver kan øke tilbudet av olje i dag som følge av usikkerhet om fremtidige oljepriser. Det kan redusere oljeprisene og svekke gjeldsbetjeningsevnen til oljerelaterte foretak i Norge.

Norske banker har de siste årene redusert eksponeringen mot oljenæringen, se figur 4.1, men oljevirksomheten er fremdeles viktig for norske banker. Erfaringene fra oljenedturen viste at foretak i oljeleverandørnæringen var vel så sårbare for endringer i oljeprisen som operatørene på norsk sokkel, se «Bankene og erfaringer fra oljenedturen».5

Figur 4.1 Utvikling i oljerelatert eksponering i DNB

Prosent av EAD1. Ved utgangen av året. 2014 – 20192

1) Samlet eksponering (Exposure at default).

2) Tall for 2019 er per 30. juni 2019.

Kilde: DNB

Store tap for bankene samlet sett vil trolig først komme dersom en strukturell nedgang innen oljerelatert virksomhet får betydelige ringvirkninger for andre deler av økonomien. Bankene er særlig sårbare hvis ringvirkningene fører til et kraftig prisfall for næringseiendom og bolig, som utgjør den største delen av bankenes utlån.

Eiendom kan i tillegg påvirkes av overgangsrisiko gjennom strengere krav til byggeprosess og energiforbruk. Leietakere i næringsbygg kan få sterkere preferanser for energieffektive bygg av hensyn til egen klimarapportering, omdømme og kostnader. Det kan lede til prisfall og økte investeringsbehov for eldre eiendommer, mens nyere bygg kan øke i verdi.

Næringer som i dag har lav eller ingen prising av utslipp, kan være utsatt for overgangsrisiko lenger frem i tid. Eksempler på slike næringer er landbruk, fangst og fiske, se figur 4.2. Andre eksempler er importerte varer og internasjonal frakt, som norske banker har stor eksponering mot. Bankene vil påvirkes av om, hvordan og hvor raskt utslippsprising eller -krav innfases.

Figur 4.2 Pris på utslipp av klimagasser i Norge

Kroner per tonn CO2-ekvivalenter (vertikal akse) og millioner tonn CO2-ekvivalenter (horisontal akse). 2016

Kilder: Finansdepartementet, Miljødirektoratet og Statistisk sentralbyrå

Norge har siden 2008 deltatt i EUs kvotesystem for utslipp av klimagasser. Flere næringer omfattes av systemet, som setter tak på total tillatt mengde utslipp for såkalt kvotepliktig industri, istedenfor å regulere utslippene fra hver enkelt aktør, se figur 4.2. Gjennom kvotehandel på et marked dannes prisen på utslipp, og kvotene hvert enkelt foretak innehar avgjør hvem som reduserer utslippene og hvor mye. Myndighetene pålegger utslippskutt ved å senke totalkvoten over tid. Prisen på utslippskvoter økte kraftig i EU i 2018, påvirket av ekstraordinære kvotereduksjoner6, se figur 4.3. EU planlegger å redusere tillatt utslippsmengde årlig frem mot 2030. Faren for brå prisøkninger for klimautslipp utgjør en overgangsrisiko. Særlig gjelder dette foretakene som ikke kan kompensere gjennom salgsprisen. Mulighet for fleksibel tilpasning, ved valg mellom kjøp av kvoter eller investeringer for lavere utslipp, kan bidra til å redusere overgangsrisikoen.

Figur 4.3 Pris per utslippskvote for CO2

Euro. 1. januar 2015 – 25. oktober 2019

Kilde: Bloomberg

Strengere klimakrav kan fremskynde innføring av ny teknologi. For noen foretak vil det bety at de må legge ned eller gjøre omstillinger, mens andre foretak kan få konkurransefordeler. Norge har tilgang til klimavennlig elektrisitetsproduksjon. Overgangen til lavere utslipp kan derfor også by på muligheter for norske foretak og lavere kredittrisiko for noen foretaksutlån.

Bankene og erfaringer fra oljenedturen

Fremveksten av skiferoljeproduksjon i USA det siste tiåret er en strukturell endring med betydning for norske oljerelaterte næringer, som har måttet tilpasse seg denne endringen. Erfaringene fra oljeprisnedgangen etter 2014 kan derfor være relevante for å vurdere overgangsrisiko.

Risikoen for bankenes oljerelaterte utlån økte etter oljeprisfallet i 2014, særlig innen offshore-segmentet. Risikovektene for DNBs utlån innen olje, gass og offshore gikk opp, se figur 4.A.1 Høyere beregnede risikovekter kan være et effektivt risikostyringsverktøy mot klimarisiko for bankene. Utlånene blir mer kapitalkrevende og bankene hever dermed terskelen for å yte nye utlån. Det kan også medføre høyere utlånsrenter eller bidra til strengere lånebetingelser.

Figur 4.A Risikovekter i DNB for foretaksutlån samlet og oljerelaterte utlån

Friske IRB-porteføljer. Prosent. Ved utgangen av året. 2014 – 2018

Kilde: DNB

Det er grunn til å tro at risikoen kan være større i flere segmenter ved en strukturell nedgang knyttet til klimarisiko enn ved en syklisk nedgangsperiode i økonomien. Ved en strukturell nedgang er det mindre sannsynlig at investorene vil skyte inn ny kapital i foretakene. Følgene kan være lavere panteverdier, høyere misligholdssannsynligheter og derfor høyere tap for bankene. Siden eksponeringen mot oljerelaterte næringer utgjør mindre enn 5 prosent2 av bankenes samlede kreditteksponering, har norske banker likevel gode forutsetninger for å dekke slike tap dersom de kommer over flere år.3

1 Dersom det kommer en lengre periode med lave tap vil risikovektene kunne falle.

2 Ved utgangen av 2015 utgjorde oljerelatert eksponering 5 prosent av samlet kreditteksponering (Exposure at Default) for de 16 største bankene, ifølge Finanstilsynet. Banken med størst nominell oljeeksponering, DNB, har redusert sine oljerelaterte eksponeringer med 40 prosent fra utgangen av 2015 til første halvår 2019.

3 De mest oljeeksponerte bankene hadde en tapskapasitet i inntjeningen på om lag 21 prosent av de oljerelaterte utlånene ved utgangen av 2015, se Hjelseth, I.N., L.-T. Turtveit og H. Winje (2016) «Bankenes kredittrisiko mot oljeleverandørnæringen». Aktuell kommentar 5/2016. Norges Bank.

4.2 Bankenes tilpasning

Oppmerksomheten om klimarisiko hos banker, andre finansforetak og investorer har tiltatt. I 2018 publiserte Finans Norge et «Veikart for grønn konkurransekraft i finansnæringen». Norsk klimastiftelse kartla også høsten 2018 status for arbeidet med klimarisiko i de 10 største bankene i det norske markedet.7 Alle de store bankene oppga å ha diskutert klimarisiko på ledelsesnivå det siste året. Over halvparten av bankene hadde vurdert hvordan klimarisiko kunne påvirke bankens virksomhet, og 40 prosent hadde analysert klimaendringenes påvirkning på utlånsporteføljen. Bankene er fremdeles i startfasen med analyse av klimarisiko og oppbygging av kompetanse.

Et bedre informasjonsgrunnlag for vurdering av klimarisiko

Bankene kan gjøre ulike tilpasninger for å redusere egen klimarisiko. Bedre og mer relevant rapportering av klimarisiko fra foretakene kan forbedre informasjonsgrunnlaget og legge til rette for riktigere prising av klimarisiko. For bankene kan det også bidra til økt fokus på slik risiko internt, og til å bygge tillit overfor investorer.8 Det er trolig at investorer vil etterspørre slik informasjon. Flere av de mest oljeeksponerte bankene beskrev og oppdaterte jevnlig risikovurderingen av egne oljeeksponeringer i finansiell rapportering etter oljeprisfallet i 2014. Liknende tiltak kan benyttes for klimarisiko.

Diversifisering og grønne verdipapirer kan påvirke risikoen i utlånsporteføljene

Bankene kan redusere klimarisikoen i utlånsporteføljen på flere måter. Ettersom overgangsrisiko kan være diversifiserbar, har bankene mulighet til å redusere risikoen ved å redusere sin eksponering mot engasjementer med høy overgangsrisiko.

Økt kredittrisiko på utlån til næringer som følger av faren for høyere priser på utslipp, kan balanseres av eksponeringer til næringer med lave utslipp. Slike næringer, som for eksempel klimavennlig elektrisitetsproduksjon, kan komme gunstig ut av økt utslippsprising. Samtidig kan det være flere andre risikoer å ta hensyn til ved slike «grønne» investeringer.

De siste årene har det oppstått et marked for verdipapirer med sertifisert klimaprofil, såkalte «grønne verdipapirer». Utover intensjoner om diversifisering kan etterspørselen etter slike investeringer ha flere årsaker. Investorer kan for eksempel ha preferanser og mandater for klimasertifiserte verdipapirer av hensyn til bærekraft og eget omdømme, eller de kan anta at investeringer som har lavere klimarisiko kan gi høyere avkastning. Et grønt verdipapir har imidlertid ikke nødvendigvis lavere risiko. Noen grønne verdipapirer er knyttet til ny teknologi, som historisk har innebåret høy risiko.

Dersom markedet for grønne verdipapirer skal fungere godt over tid, bør det trolig finnes formelle og standardiserte krav som kan etterprøves. Fravær av slike krav kan skape usikkerhet knyttet til om grønn finansiering faktisk benyttes til klimavennlige prosjekter. Det finnes ulike sertifiseringsregimer som i ulik grad klassifiserer verdipapirer som grønne. Klassifisering av grønne investeringer er basert på tredjepartsevalueringer som gjennomføres av forskningsorganisasjoner eller sertifiseringsselskaper. På Oslo Børs er det en egen liste for grønne obligasjoner. I EU pågår det et arbeid med å utarbeide standardiserte definisjoner, men disse er ennå ikke vedtatt.9

4.3 Aktuelle myndighetstiltak i finansiell sektor

Klimarisiko omhandler forhold av en vid karakter som i stor grad ligger utenfor sentralbankenes virkefelt eller direkte påvirkningsmulighet. Klimaendringer er en global utfordring som i hovedsak må håndteres av politiske myndigheter og med andre virkemidler enn dem sentralbanker rår over. Det finansielle systemet må imidlertid tilpasse seg klimarisiko. Sentralbanker og finanstilsyn kan, innenfor sine mandater, fremme finansiell stabilitet ved å bidra til at finansiell sektor inkluderer klimarisiko i risikovurderingene. Klimarisiko må håndteres på samme måte som andre risikoer som finansiell sektor står overfor. Også andre typer risikoer kan være systematiske og kjennetegnes av at historiske data har usikker relevans for fremtidig risiko. Virkemidlene for å styrke bankenes tåleevne, som kapitalkrav og tilsynsoppfølging, er derfor i utgangspunktet de samme som for håndtering av annen risiko.

Myndighetene kan bidra til bedre vurderinger av klimarisiko

Håndtering av usikkerhet knyttet til omfang og effekt av klimaendringer kan ha store kostnader. Det kan føre til forenklede tilnærminger som kan innnebære ignorering eller overvurdering av klimarisiko. Myndighetene kan bidra til kunnskapsbasert samfunnsdebatt og til å redusere usikkerhet ved å sette standarder for rapportering. Et felles informasjons- og analysegrunnlag for klimarisiko kan gjøre det enklere å sammenlikne og vurdere klimarisiko i enkeltinstitusjoner. Det kan bidra til riktigere prising av risiko. I EU og andre fora pågår det slike standardiseringsprosesser. Internasjonalt samarbeid kan være nyttig i dette arbeidet, se boks til venstre.

Klimarisiko hører hjemme i vurderingen av finansiell risiko

Både banker og myndigheter bør vurdere i hvilken grad klimarisiko påvirker finansiell risiko som kredittrisiko, finansieringsrisiko og systemrisiko. Dette bør tas hensyn til i risikovurderingene og slik inngå i vurderingene av om bankene er tilstrekkelig kapitalisert og langsiktig finansiert. Klimarisiko kan gi behov for å forsterke motstandskraften i bankene, men det er allerede på plass en rekke mekanismer for å sikre at bankene har tilstrekkelig kapital for å dekke uventede tap.

Norske banker beregner risikovekter med lang tapshistorikk, som inkluderer tapserfaringer fra oljenedturen etter 2014. Det er grunn til å tro at modeller som er basert på historiske data, ikke vil fange opp risikoen ved langvarige strukturendringer slik som klimarisiko. Det er derfor mulig at bankenes risikovekter undervurderer klimarisiko.

Dersom finansielle foretak og analytikere har for kort planleggingshorisont, kan det bidra til at banker ikke fullt ut tar høyde for klimarisiko som kan ligge frem i tid. Finansinspektionen og Bundesbank uttrykker bekymring for dette.10

I dagens system skal det vurderes egne kapitalkrav i den grad bankenes utlånseksponeringer utgjør en systemrisiko. Klimarisiko hører hjemme i en slik vurdering.

Norges Bank vil fremover arbeide med konkretisering av hvordan klimarisiko skal integreres i arbeidet med finansiell stabilitet, blant annet ved deltakelse i Network for Greening the Financial System (NGFS).

Vedlegg

Den norske banksektoren

Se også Det norske finansielle systemet 2019 for en beskrivelse av det norske finansielle systemet.

Tabell 1 Strukturen i finansnæringen i Norge per 30. juni 2019

1 Utlån til publikum, det vil si at utlån til kredittinstitusjoner og utenlandske kunder ikke er inkludert.

Kilder: Oslo Børs, VPS, Statistisk sentralbyrå, Finanstilsynet og Norges Bank

Tabell 2 Banker og kredittforetaks markedsandeler1 i Norge per 30. juni 2019. Prosent

1 Markedsandelene er beregnet ved å summere selskapsregnskapene til selskapene som inngår i de ulike gruppene.

2 DNB Bank, DNB Boligkreditt og DNB Næringskreditt.

3 Nordea Bank AB (Publ), filial i Norge og Nordea Eiendomskreditt.

4 Danske Bank, Handelsbanken, Handelsbanken Eiendomskreditt + 8 andre filialer + 1 kredittforetak.

5 SpareBank 1 SR-Bank, SpareBank 1 SMN, SpareBank 1 Østlandet, SpareBank 1 Nord-Norge+ de 11 andre sparebankene i SpareBank 1-alliansen, SpareBank 1 Boligkreditt og BN Bank + 1 næringskredittforetak + 1 kredittforetak + 1 annet boligkredittforetak.

6 Eika Boligkreditt, Eika Kredittbank, 67 sparebanker og 3 forretningsbanker som er eiere i Eika Gruppen AS + 3 andre boligkredittforetak.

7 Sparebanken Vest, Sparebanken Vest Boligkreditt, Sparebanken Sør, Sparebanken Møre og Sparebanken Sogn og Fjordane + 13 andre sparebanker, 7 boligkredittforetak, 1 kredittforetak og 1 hybrid OMF-kredittforetak.

8 Sbanken ASA, Santander Consumer Bank AS, Eksportfinans, Gjensidige Bank ASA, Storebrand Bank og Landkreditt Bank + 19 andre forretningsbanker og 5 boligkredittforetak + Kommunalbanken og 1 kommunekredittforetak.

9 Personmarkedet omfatter lønnstakere, pensjonister, trygdede og studenter.

10 Næringsmarkedet omfatter i hovedsak ikke-finansielle private foretak og personlig næringsdrivende.

Kilde: Norges Bank

Tabell 3 Kredittgradering fra Moody’s,1 forvaltningskapital, uvektet kjernekapitaldekning2, ren kjernekapitaldekning2 og egenkapitalavkastning for nordiske og norske banker per 30. juni 2019. Konserntall

1 Kredittgradering per 30. oktober 2019. Moody’s skalaer: Kortsiktig: P-1, P-2,… Langsiktig: Aaa, Aa1, Aa2, Aa3, A1, A2,…

2 Andelen av delårsresultatet som inkluderes ved beregningen av ren kjernekapitaldekning varierer fra institusjon til institusjon. Dess høyere andel av (positive) delårsresultat som inkluderes, dess høyere ren kjernekapitaldekning. Ulike nasjonale regler, blant annet for innkonsolidering av livsforsikringsselskaper og Basel I overgangsgulv, medfører at tall for ren kjernekapitaldekning ikke er direkte sammenliknbare på tvers av land.

Kilder: Bankenes resultatrapporter, Moody’s og Norges Bank

Tabell 4 Bankenes1 tap på utlån2 til ulike næringer og sektorer i prosent av utlån til de respektive næringene og sektorene3

1 Alle banker i Norge unntatt filialer av utenlandske banker. Nordea er filial av utenlandsk bank fra og med 2017. Tallene inkluderer ikke kredittforetak.

2 Bokførte tap eksklusive endringer i gruppenedskrivninger/uspesifiserte tapsavsetninger.

3 Det er forholdsvis store endringer i tap på utlån til enkelte næringer mellom 2016 og 2017. Dette skyldes i hovedsak enkelte store tap eller tilbakeskrivinger av tap i noen banker.

4 Finansinstitusjoner, stat og trygdeforvaltning, kommunesektoren og utlandet.

Kilde: Norges Bank

Tabell 5 Misligholdte lån.1 Alle banker og OMF-kredittforetak.2 Ved utgangen av året

1 Misligholdte lån er t.o.m. 2008 misligholdt mer enn 90 dager, 2009–2017 misligholdt mer enn 30 dager og f.o.m. 2018 misligholdt mer enn 90 dager.

2 OMF-kredittforetak inkludert fra 2005.

Kilde: Norges Bank