FS 2024 – 1. halvår
Kort fortalt

De fleste har så langt klart å betjene gjelden, men usikkerheten vedvarer

Så langt har de fleste bedrifter og husholdninger klart å betjene gjelden i møte med økte renter og høy prisvekst. Samtidig er det stor usikkerhet om utviklingen i økonomien og markedene fremover, ikke minst på grunn av vedvarende geopolitisk uro. Mange husholdninger har mye gjeld, og de er sårbare dersom det skulle komme et økonomisk tilbakeslag.

Bankene er solide 

Det finansielle systemet i Norge er robust. Høy inntjening, effektiv drift og solide buffere gjør at bankene har god motstandskraft. Vår stresstest viser at bankene kan fortsette å låne ut selv om tapene skulle øke mye på grunn av et økonomisk tilbakeslag. Uendrede krav til bankenes kapitalbuffere bidrar til å bevare motstandskraften. 

Bankene tåler store uttak av innskudd

Tillit er grunnlaget for stabile innskudd i bankene. Vi har gjort en stresstest der tilliten blir satt på prøve som følge av et cyberangrep. Testen viser at norske banker tåler at kundene gjør store uttak etter en slik hendelse. God beredskap bidrar til å styrke tåleevnen. 

Klimaomstilling kan påføre bankene tap 

Norsk næringsliv må tilpasse seg klimaendringer og bruk av nye energiformer. Det er stor usikkerhet om hva en slik omstilling vil koste, og inntjeningen til enkelte bedrifter kan bli svekket. Bankene har store utlån til noen næringer som er særlig utsatt for klimaomstilling. Dersom mange bedrifter påvirkes negativt, kan det gi bankene høyere tap.  

Vurdering av finansiell stabilitet

Norges Banks komite for pengepolitikk og finansiell stabilitet vurderer at utsiktene for finansiell stabilitet ikke er vesentlig endret siden forrige rapport i november. Det norske finansielle systemet er robust, men det er fortsatt usikkerhet knyttet til utviklingen i økonomien og markedene. Det er viktig at motstandskraften i det finansielle systemet opprettholdes, slik at sårbarheter ikke forsterker et økonomisk tilbakeslag.

Det er fortsatt forhøyet risiko for negative hendelser som kan svekke finansiell stabilitet

Renteoppgangen har dempet aktiviteten i norsk økonomi, men sysselsettingen er på et høyt nivå. Lavere kredittpåslag og økte aksjeverdier siden rapporten i november reflekterer at markedsaktører ikke venter at den økonomiske veksten ute og hjemme vil rammes av et kraftig tilbakeslag. Samtidig er det fortsatt forhøyet risiko for at negative hendelser kan inntreffe og svekke finansiell stabilitet. Den geopolitiske spenningen vedvarer. Risikopåslag kan brått øke, og det er usikkerhet om både aktivitetsveksten og inflasjons- og renteutviklingen. Sårbarheter i det finansielle systemet vil kunne forsterke et tilbakeslag i norsk økonomi og gi tap i bankene.

De fleste husholdninger og foretak har så langt klart å betjene gjelden i møte med økte kostnader

Den viktigste sårbarheten i det finansielle systemet er at mange husholdninger har høy gjeld og derfor må bruke mer av inntektene på renteutgifter når rentene øker. Så langt har de aller fleste husholdninger klart å betjene gjelden i møte med økte renter og høy prisvekst. Det skyldes blant annet at mange er i jobb, og at oppsparte midler over de siste ti årene har gitt husholdningene et godt utgangspunkt.

Høyere rentebelastning har økt faren for at flere husholdninger ikke kan betjene gjelden. Mange husholdninger har brukt av oppsparte midler. Det tilsier isolert sett at husholdningene er mer utsatte dersom for eksempel arbeidsledigheten skulle øke mye eller rentene stige videre. Skulle innstrammingen i konsumet da bli veldig stor, kan foretakenes inntjening og gjeldsbetjeningsevne falle.

Andelen av norske foretak som får inkassosaker, har økt videre siden forrige rapport i november. Økningen er særlig stor innen eiendomsbransjen. Andelen konkurser har steget noe den siste tiden, men er fortsatt lavere enn før pandemien.

Svekkede resultater og svakere soliditet har preget flere næringseiendomsforetak de to siste årene. Noen har tært på finansielle buffere, hentet mer egenkapital eller solgt unna eiendom for å kunne fortsette virksomheten. Det er imidlertid ikke tydelige tegn til at eiendomssalg drevet av finansielle problemer i enkeltforetak har forsterket prisfallet på næringseiendom. Høy sysselsetting og vekst i leieinntekter gjør at de fleste foretak så langt klarer å håndtere de økte rentekostnadene. Dersom leieinntektene blir klart lavere enn ventet, for eksempel hvis sysselsettingen faller markert, vil mange foretak kunne få problemer med å betjene gjelden.

Klimaomstilling kan påføre bankene tap

Klimaendringer og energiomstilling vil føre til økte kostnader for mange husholdninger og foretak i årene som kommer. Bankene har store utlån til noen næringer som er særlig utsatt for klimaomstilling. Det gjelder blant annet næringer som sjøfart og oljeutvinning. I tillegg vil det komme økte krav til energieffektivisering i eiendomsmarkedet, som bankene også har store utlån til. Ved brå endringer kan økte kostnader hos foretak og husholdninger påføre bankene høyere tap enn ellers. Samtidig kan behovet for investeringer til klimaomstilling øke.

Cyberangrep kan være en kilde til likviditetsrisiko

Innskuddsfinansiering er fundamentet for bankenes virksomhet. For at innskudd skal være en stabil finansieringskilde, må kundene ha tillit til at innskuddene er sikre og tilgjengelige. Selv om tidligere episoder med tillitssvikt først og fremst har skyldtes frykt for å tape innskudd, kan tillitssvikt også oppstå hos solide banker. Urolige tider og høy grad av digitalisering har gjort det finansielle systemet mer utsatt for hendelser som kan påvirke tilliten, som for eksempel cyberangrep. Det kan føre til at bankinnskudd trekkes ut så raskt at det gir bankene likviditetsproblemer.

Likviditetsstresstesten i denne rapporten indikerer at norske banker er rustet til å tåle store innskuddsuttak. Det er samtidig vanskelig å forutse hvordan en eventuell fremtidig innskuddsflukt vil forløpe. Bankene må sørge for at risikostyringen er godt tilpasset til å kunne håndtere konsekvensene av et cyberangrep. For å styrke generell motstandskraft mot likviditetsproblemer bør bankene begrense hvor mye verdipapirer utstedt av andre banker de holder i likviditetsreserven. Finanstilsynets anbefaling om maksimalt 50 prosent obligasjoner med fortrinnsrett (OMF) utstedt med sikkerhet i norsk eiendom bidrar til diversifisering. Ved et eventuelt hastesalg av obligasjoner, kan det dempe prisfallet.

Kravene til kapitalbuffere bør opprettholdes

Norske banker oppfyller kapital- og likviditetskrav med god margin. Bankene har lave tap og høy lønnsomhet. Kravene til kapitalbuffere reflekterer sårbarhetene i det norske finansielle systemet. Kravet til motsyklisk kapitalbuffer på 2,5 prosent og kravet til systemrisikobuffer på 4,5 prosent bidrar til at bankene er godt rustet til å tåle økte tap. Ved et kraftig tilbakeslag kan bufferkravene settes ned for å dempe faren for at bankene strammer inn på sin utlånspraksis. Soliditetsstresstesten i denne rapporten illustrerer at bankene tåler store utlånstap samtidig som de fortsatt har kapasitet til å låne ut.

Ida Wolden Bache
Pål Longva
Øystein Børsum
Ingvild Almås
Steinar Holden

1. Risiko, sårbarhet og motstandskraft

1.1 Risiko for brå endringer i markedsforhold

Finansmarkedene ute og hjemme er preget av usikkerhet om vekst- og inflasjonsutsiktene. Siden Finansiell stabilitet 2023 – 2. halvår ble publisert i november i fjor har aksjemarkedene steget og kredittpåslag falt. Men forventninger om høyere inflasjon eller svakere vekst kan utløse brå endringer.

Markedsaktører forventer at perioden med hyppige renteøkninger er over

Internasjonale renter falt markert mot slutten av fjoråret, men er tilbake på de høye nivåene observert da novemberrapporten ble publisert, se figur 1.1. I markedene prises det inn at perioden med hyppige økninger i styringsrentene er over, og at styringsrentene gradvis vil reduseres. I siste Global Financial Stability Report (GFSR) skriver IMF at det finansielle systemet har vist seg robust gjennom renteøkningene.1

Ledende aksjemarkedsindekser har steget markert siden novemberrapporten, og det er satt nye toppnoteringer i flere markeder, se figur 1.2, venstre panel. Risikopåslagene i kredittmarkedene har falt, både ute og hjemme, se figur 1.2, høyre panel.

Figur 1.2 Lavere risikopremier og høyere aksjekurser siden FS 2023 – 2. halvår3

Stressnivået i finansmarkedene, målt ved CISS-indikatoren4, har fortsatt å være relativt lavt både her hjemme og ute siden novemberrapporten, se figur 1.3. Da Russland invaderte Ukraina i februar 2022, økte CISS-indikatoren markert. Krigen i Gaza og andre krigshandlinger i Midtøsten det siste halve året har ikke gitt like store utslag i indikatoren.

Enkeltbanker ute har tatt store tap på lån til næringseiendom

Prisene på næringseiendom i Europa og USA har falt det siste året. Prisfallet er drevet av økte renter og strukturelle endringer i etterspørselen, som blant annet økt bruk av hjemmekontor.6 I vinter har det vært noe uro ute rundt enkelte bankers eksponering mot eiendomssektoren, noe som igjen har ført til svak utvikling i aksjekursen til disse bankene, se figur 1.4. Årsaken er at disse bankene har tatt store tap på utlån til nærings- og kontoreiendom, særlig i USA.7 Markedsuroen har vært knyttet til enkeltbanker og har ikke spredd seg til andre deler av finansmarkedene.

Figur 1.4 Noe bankuro knyttet til næringseiendom8

Usikkerhet om utviklingen i risikopremier

IMF skriver i siste GFSR at negative sjokk kan forsterke økende problemer i næringseiendomssektoren og øke kredittrisikoen på utlån til foretak og i noen boligmarkeder. Hvis risikopremiene ute øker, kan det smitte til norsk økonomi. Også her hjemme kan kredittrisikovurderinger av foretak forverres dersom utsiktene til økonomisk vekst skulle svekkes.

Norges Banks systemrisikoundersøkelse fra april viser at norske finansielle aktører vurderer politiske spenninger internasjonalt, fall i eiendomspriser og cyberangrep som de viktigste kildene til risiko i det norske finansielle systemet, se figur 1.5.

Kilde: Norges Bank

1.2 De fleste husholdninger og foretak har så langt klart å håndtere økte utgifter

De fleste norske husholdninger og foretak har så langt klart å håndtere økte utgifter som følge av høy prisvekst og renteoppgang. Det henger blant annet sammen med at andelen av befolkningen som er i jobb, fortsatt er høy. Samtidig er den videre økonomiske utviklingen usikker. Sårbarhetene i det finansielle systemet vedvarer og kan forsterke et tilbakeslag.

Høy gjeld gjør husholdningene sårbare

Den viktigste sårbarheten i det norske finansielle systemet er at mange husholdninger har høy gjeld. Gjelden er ujevnt fordelt, og gjeldsbelastningen er særlig høy i de yngre aldersgruppene, hvor mange er førstegangskjøpere i boligmarkedet. Boligpriser og gjeld økte mye over mange år, men de siste årene har veksten avtatt. Hittil i år har boligprisveksten økt igjen, mens gjeldsveksten har avtatt videre, se figur 1.6. Lav kredittvekst henger sammen med lavere etterspørsel etter lån som følge av høyere rente og lavt salg av nye boliger. Dersom den lave veksten i gjeld og eiendomspriser fortsetter, kan sårbarhetene i det finansielle systemet over tid avta.

Figur 1.6 Veksten i kreditt og boligpriser har avtatt de siste årene10

Høy gjeld gjør at husholdningene må bruke mer av inntektene på renteutgifter når rentene øker, se figur 1.7. Så langt har de aller fleste husholdninger klart å betjene gjelden i møte med økte renter og høy prisvekst. Det skyldes blant annet at mange er i jobb, og at oppsparte midler over de siste ti årene har gitt husholdningene et godt utgangspunkt. I novemberrapporten pekte vi på at husholdningene bruker av oppsparte midler i møte med økte kostnader. Foreløpige tall fra husholdningenes skattemeldinger for 2023 indikerer at færre reduserte bankinnskuddene mye i fjor.

Høyere rentebelastning har økt faren for at flere husholdninger ikke kan betjene gjelden. At husholdningene har brukt av oppsparte midler, tilsier isolert sett at de er mer utsatte dersom arbeidsledigheten skulle øke mye eller rentene stige videre. Skulle innstrammingen i konsumet da bli veldig stor, kan foretakenes inntjening og gjeldsbetjeningsevne falle. Det kan påføre bankene tap og forsterke et økonomisk tilbakeslag ved at bankene strammer inn på utlånspraksisen, se også soliditetsstresstesten i kapittel 2.12

Økte renter gir fallende salgspriser på næringseiendom

Andelen av norske foretak som får inkassosaker, har økt videre siden novemberrapporten. Økningen er særlig stor innen eiendomsbransjen. Andelen av foretak som går konkurs har steget den siste tiden, men er fortsatt lavere enn før pandemien, se figur 1.8.

Kilder: Brønnøysundregistrene, Dun & Bradstreet og Norges Bank

Bankene har høy eksponering mot næringseiendomsforetak. Næringseiendomsforetakene har samlet sett høy gjeld i forhold til inntektene, og de er derfor sårbare for økte rentekostnader. Økningen i rentenivået de siste årene har ført til markert høyere finansieringskostnader. Kredittpåslagene på næringseiendomsforetakenes obligasjonsfinansiering har også økt markert de siste årene, men påslagene har falt siden novemberrapporten. Høy sysselsetting holder etterspørselen etter kontorlokaler oppe og bidrar til vekst i næringseiendomsforetakenes leieinntekter. Inflasjonsjustering av eksisterende leiekontrakter bidrar også positivt til leieinntektene. Den sterke utviklingen i leiemarkedet gir næringseiendomsforetakene økt motstandskraft overfor økte rentekostnader.

Salgsprisene på næringseiendom har falt en del de to siste årene, se figur 1.9. Salgsprisene beregnes som leiepriser delt på et beregnet avkastningskrav. Avkastningskravet baseres på informasjon fra omsetning av eiendommer, og avhenger av utviklingen i langsiktige renter og risikopremier. Renteoppgangen de to siste årene har ført til markert høyere avkastningskrav og fall i salgsprisene, mens sterk vekst i leieprisene har dempet prisfallet.

Avkastningskravet har imidlertid økt mindre enn økningen i de langsiktige rentene skulle tilsi over de siste årene. Avstanden mellom avkastningskravet og femårs swaprente, som er et enkelt mål på risikopremien, er derfor på et lavt nivå. Vi venter at avkastningskravet skal øke noe. I tråd med høy sysselsetting og moderat aktivitet i økonomien i årene fremover, venter vi moderat vekst i leieprisene ut anslagsperioden. Anslagene for avkastningskrav og leieprisvekst tilsier samlet ytterligere noe fall i salgsprisene på næringseiendom, før de stiger moderat ut prognoseperioden.

Svekkede resultater og svakere soliditet har preget flere næringseiendomsforetak de to siste årene. Noen har tært på finansielle buffere, hentet mer egenkapital eller solgt unna eiendom for å kunne fortsette virksomheten. Det er imidlertid ikke tydelige tegn til at eiendomssalg drevet av finansielle problemer i enkeltforetak har forsterket prisfallet på næringseiendom.

Det er flere forhold som kan gi et større prisfall enn vi anslår. Dersom leieinntektene i næringseiendomsforetak blir klart lavere enn ventet, for eksempel hvis sysselsettingen faller markert, vil det svekke både lønnsomhet og eiendomsverdier. Svakere soliditet og lønnsomhet vil da gjøre refinansiering av lån som forfaller mer krevende. Det kan fremtvinge hastesalg av eiendom, som igjen kan forsterke et fall i eiendomsprisene dersom mange slike salg kommer på samme tid. Dersom nedskriving av eiendomsverdier fører til at verdien av bankenes pant er lavere enn bankenes utlån og foretakenes gjeld misligholdes, kan bankene påføres tap. Erfaringer fra bankkriser i Norge og utlandet har vist at tap på næringseiendomslån har vært en viktig årsak til soliditetsproblemer i banksektoren.

Klimaomstilling kan gi økte kostnader for foretak og boligeiere

Klimaomstilling har pågått lenge, men det er grunn til å tro at i årene som kommer, vil hastigheten i både klimaendringer og energiomstilling tilta. Det vil føre til økte kostnader for mange husholdninger og foretak. Både kostnader knyttet til utslippsavgifter og energieffektivisering, og utgifter relatert til skader som følge av endringer i vær og klima, forventes å øke. Økte kostnader vil svekke foretakenes lønnsomhet og kan påføre bankene tap og svekke deres utlånskapasitet. Samtidig kan behovet for investeringer til klimaomstilling øke.

Analysen i kapittel 2 av hvordan klimaomstillingen kan påvirke de norske bankenes balanser, indikerer at bankene kan håndtere en ordnet omstilling, hvor politikken gradvis tilpasses målene i Paris-avtalen. Likevel merker vi oss at bankene har betydelige eksponeringer mot noen næringer som må omstille seg kraftig i årene som kommer. Usikkerhet om implementering og kostnadsfordeling av klimatiltak kan føre til svingninger i priser på kort sikt, selv om den største omstillingen først vil skje noe frem i tid.

I tillegg vil det komme økte krav til omstilling i næringseiendomsmarkedet, se Finansiell stabilitet 2023 – 1. halvår. Videre kan boligeiere forvente høyere utgifter til energieffektivisering og forsikring mot ulike typer skade. Ved en uordnet omstilling, for eksempel hvis utslippskuttene ikke koordineres internasjonalt, eller ved større naturskade enn det som nå er lagt til grunn i klimaframskrivingene, vil risikoen for store tap i bankene være betydelig høyere.

1.3 Bankenes likviditet kan påvirkes av sårbarheter i det finansielle systemet

Bankene finansierer seg i stor grad ved stabil finansiering som innskudd og obligasjoner med lang løpetid. Likviditetsstress kan oppstå selv hos solide banker, for eksempel som følge av alvorlige cyberangrep. Sårbar heter i det finansielle systemet kan bidra til å forsterke likviditetsproblemer.

En banks finansiering er en annen banks likviditetsreserve

Bankene i Norge er sammenkoblet ved at de eier hverandres gjeld og har samme eller likeartede verdipapirer i likviditetsreserven. Obligasjoner med fortrinnsrett (OMF) utgjør en betydelig andel av bankkonsernenes markedsfinansiering. Samtidig eier bankene over 60 prosent av utestående OMF utstedt i norske kroner. Andelen har vært på om lag samme nivå de siste årene, se kapittel 3.

Formålet med å eie likvide verdipapirer er at bankene skal kunne selge eller pantsette disse dersom de har vanskeligheter med å skaffe ny finansiering. Hvis flere banker må hasteselge OMF samtidig, kan prisene falle mye og verdien av bankenes likviditetsreserver reduseres. I tillegg kan det da bli enda vanskeligere for bankene å hente ny finansiering, og bankene blir dårligere rustet mot videre likviditetsproblemer.

Alvorlige cyberangrep kan true finansiell stabilitet

Finansiell sektor er et attraktivt mål for cyberangrep. NFCERT vurderer cybertrusselen mot den nordiske finanssektoren som høy.15 Samtidig vurderer vi den finansielle infrastrukturen som robust, se Finansiell infrastruktur 2023.16 Bankene jobber kontinuerlig med å opprettholde og styrke forsvarsverket sitt mot cyberangrep, og de fleste angrepene avverges før de får konsekvenser for bankenes kunder.17 Likevel kan alvorlige cyberangrep forekomme.

Egenskaper ved det finansielle systemet kan bidra til at konsekvensene av et cyberangrep forsterkes og spres videre. Et angrep som rammer for eksempel kritisk infrastruktur eller sentrale IKT-leverandører, kan raskt skape problemer i store deler av det finansielle systemet. Konsekvensene av angrepet kan smitte videre gjennom operasjonelle og finansielle sammenkoblinger mellom institusjonene. Blir de samlede konsekvensene omfattende nok, kan finansiell stabilitet trues. I kapittel 3 ser vi på hvordan et cyberangrep kan lede til tillitssvikt og likviditetsproblemer i bankene.

1.4 Tiltak og motstandskraft gjør det norske finansielle systemet robust

Foretak og husholdninger har god tilgang på kreditt. Men sårbarheter i det finansielle systemet betyr at det trengs god motstandskraft i finansinstitusjonene, slik at de kan møte tap og opprettholde utlån også ved et kraftig tilbakeslag i økonomien. Finansforetakenes motstandskraft hviler først og fremst på god risikostyring. I tillegg bidrar både kapitalkrav og likviditetskrav til å redusere finansiell systemrisiko.

God tilgang på kreditt

Bankene i Norges Banks utlånsundersøkelse har det siste året rapportert om uendret utlånspraksis overfor både husholdninger og foretak. Det innebærer at bankene ikke gjør strengere kredittvurderinger enn før, men høyere renter har begrenset hvor mye husholdninger og foretak kan låne.

Bankene i utlånsundersøkelse rapporterte om strammere kredittpraksis overfor næringseiendomsforetak gjennom deler av fjoråret, men de har ikke strammet videre inn det siste halvåret. I obligasjonsmarkedet har kredittpåslagene falt siden novemberrapporten, og emisjonsaktiviteten har tatt seg opp.

Kapitalkrav og god lønnsomhet bidrar til at norske banker er solide og har kapasitet til å yte kreditt selv i urolige tider

Kapitalkravene består av minstekrav og flere bufferkrav. Norges Bank fastsetter kravet til motsyklisk kapitalbuffer hvert kvartal og gir Finansdepartementet råd om kravet til systemrisikobuffer minst annethvert år.

Kravet til motsyklisk kapitalbuffer skal reflektere vurderingen av syklisk sårbarhet i det finansielle systemet og dempe risikoen for at bankene forsterker et tilbakeslag i økonomien. Ifølge regelverket skal kravet til motsyklisk kapitalbuffer i utgangspunktet være mellom null og 2,5 prosent. Norges Bank vil normalt fastsette bufferkravet i øvre del av dette intervallet. Ved særlig høy syklisk sårbarhet kan bufferkravet settes over 2,5 prosent. Norges Banks komité for pengepolitikk og finansiell stabilitet besluttet 2. mai å holde kravet til motsyklisk kapitalbuffer uendret på 2,5 prosent.

Kravet til systemrisikobuffer skal reflektere vurderingen av strukturell sårbarhet i det finansielle systemet. Norges Bank har gitt Finansdepartementet råd om å videreføre kravet til systemrisikobuffer på 4,5 prosent for alle eksponeringer i Norge.18 Vår vurdering er at viktige strukturelle sårbarheter i det norske finansielle systemet er på om lag samme nivå som ved forrige vurdering av kravet i 2022. Videre er det vår vurdering at en systemrisikobuffer på 4,5 prosent bidrar til at bankene holder tilstrekkelig kapital for å motstå fremtidige tilbakeslag.

Stresstester viser at selv ved kraftige tilbakeslag er dagens kapitalbuffere i de største norske bankene tilstrekkelige til at bankene kan bære betydelige tap og samtidig fortsette å yte kreditt, se kapittel 2. Norges Banks beslutning om å holde kravet til motsyklisk kapitalbuffer uendret, og rådet om å opprettholde kravet til systemrisikobuffer bidrar til å bevare motstandskraften i banksektoren.

Norske banker oppfyller likviditetskrav og har god tilgang på finansiering

Bankene oppfyller krav til likviditet og stabil finansiering. Bankenes finansiering i pengemarkedet og tilgang til langsiktig markedsfinansiering i urolige tider understøttes dessuten av at de er solide, se kapittel 2. Likviditetsstresstesten i kapittel 3 indikerer at bankene er rustet til å tåle store innskuddsuttak.

Om finansiell systemrisiko

Det finansielle systemet skal bidra til stabil økonomisk utvikling ved å tilby og formidle finansiering og spareprodukter, utføre betalinger og omfordele risiko på en effektiv måte. Systemrisiko er risikoen for svikt i det finansielle systemets evne til å fylle disse funksjonene. Systemrisikoen er høy når faren for forstyrrelser anses stor eller når finansielle sårbarheter er høye, men den kan dempes av motstandskraften i systemet, se tabell under.

Det finansielle systemet opererer på tvers av landegrensene. Forstyrrelser i finansmarkedene eller realøkonomien i andre land kan derfor smitte til Norge. Forstyrrelser kan lede til økonomisk tilbakeslag, og tilbakeslag kan bli sterkere jo større sårbarheten i det finansielle systemet er. At mange husholdninger har høy gjeld, utgjør en viktig sårbarhet.

Finansiell stabilitet hviler på at bankene har god nok motstandskraft til å kunne betjene kundene sine gjennom en økonomisk nedgang. Det er fordi bankene er den klart viktigste kilden til kreditt for norske husholdninger og foretak, og alene om å kunne ta imot innskudd. Innskuddene kan ofte tas ut når som helst, mens utlånene gjerne har lang løpetid. Det at bankene bruker kortsiktig finansiering til langsiktige utlån kalles løpetidstransformasjon. Det gir store samfunnsøkonomiske gevinster, men gjør samtidig at bankene er utsatt for likviditetsrisiko.

Svikt i bankenes evne til å fylle sin rolle (en bankkrise) vil ha store samfunnsøkonomiske kostnader. Bankene er derfor underlagt særlige reguleringer, og de har tilgang til Norges Banks låneordninger. God risikostyring, likviditetsregulering og kapitalkrav bidrar til at bankene har motstandskraft.

Figur 1.A Oppsummering av sentrale vurderinger av finansiell stabilitet

Kilde: Norges Bank

2. Inntjeningen og soliditeten i bankene

Stabil inntjening og tilstrekkelig soliditet i bankene bidrar til motstandskraft i det finansielle systemet. God motstandskraft forutsetter også at bankene er effektive og har god risikostyring. Her ser vi først og fremst på inntjening og soliditet i de norske bankene.

2.1 Lønnsomheten i bankene ventes å falle litt

Bankene har hatt høy lønnsomhet gjennom renteoppgangen etter pandemien. Også ute har mange banker opplevd økt avkastning på egenkapitalen. Fremover forventer vi at lønnsomheten skal avta til et mer normalt nivå, både på grunn av svakt fallende netto renteinntekter og litt høyere tap på utlån.

Høy lønnsomhet i de norske bankene

Bankenes resultater har økt siden 2020, se figur 2.1. Det skyldes at netto renteinntekter har vokst siden renteoppgangen startet i 2021. Økte tapsavsetninger under utbruddet av koronapandemien trakk resultatet ned. I etterkant av pandemien har tapene vært nær null. Også dette har bidratt til den høye lønnsomheten, og egenkapitalavkastningen økte til 14,8 prosent i 2023, se figur 2.2.

Vi anslår at netto renteinntekter, som er den viktigste inntektskilden til bankene, vil være gradvis avtakende de nærmeste årene. Vi ser for oss at tapene vil øke noe, men fortsatt være moderate. Det gjør at bankenes egenkapitalavkastning forventes å være høy, og ligge over 12 prosent de nærmeste årene.

Økt lønnsomhet også i banker internasjonalt

Også banker i andre europeiske land har hatt økt lønnsomhet siden renteoppgangen startet i 2021, se figur 2.3.

Lønnsomheten har økt også om vi ser kun på de nordiske storbankene. Forholdet mellom markedets prising av egenkapitalen og regnskapsmessig verdi av egenkapitalen (pris/bok) påvirkes av forholdet mellom regn skapsmessig avkastning og markedets avkastningskrav.4 Er regnskapsmessig avkastning mye høyere enn avkastningskravet, vil en forvente at pris/bok-forholdet er høyt. Sett i et lengre perspektiv tyder ikke prisingen av de nordiske storbankene de siste årene på et spesielt høyt avvik mellom egenkapitalavkastningen og markedets avkastningskrav, se figur 2.4.

Økt styringsrente gir typisk økte netto renteinntekter

Høyere nivå på styringsrenten følges ofte av høyere netto renteinntekter.6 En viktig årsak til det er at bankene har mer rentebærende eiendeler enn rentebærende gjeld. Det gir større økning i renteinntekter enn rentekostnader når styringsrenten settes opp (egenkapitaleffekt). En annen årsak til økningen er at bankene ved økning i styringsrenten ofte hever den gjennomsnittlige utlånsrenten mer enn innskuddsrenten (marginøkning). Siden renteoppgangen startet i 2021 har om lag halvparten av økningen i netto renteinntekter i de største bankene kommet fra egenkapitaleffekten og resten fra marginøkning.

Trolig kan økningen i rentemarginen være særlig sterk når styringsrenten heves fra et svært lavt nivå slik det var under pandemien, fordi bankene er forsiktige med å senke innskuddsrentene under null og har lav margin når styringsrenten er særlig lav, se figur 2.5. Innskuddsmarginen (avstand mellom pengemarkedsrente og innskuddsrente) var lav under pandemien, men har siden økt betydelig. Lavere utlånsmargin (avstand mellom utlånsrente og pengemarkedsrente) har dempet oppgangen i bankenes samlede rentemargin.

Økningen i bankenes netto renteinntekter som følger av høyere innskuddsmargin dempes av at bankene ikke bare er finansiert med innskudd. De har også en stor andel markedsfinansiering. Kostnaden for markedsfinansiering har økt mer i takt med rentenivået.

Rentemarginen kan også påvirkes av konkurranseforholdene. God tilgang på innskudd under og etter pandemien kan ha gjort at bankene i mindre grad trenger å konkurrere med hverandre for å få tak i innskuddene de trenger. Dette kan ha forsterket oppgangen i innskuddsmarginen. Det er betydelige forskjeller mellom innskuddsrentene som tilbys av ulike banker. Spredningen mellom disse rentene er større enn for bolig lånsrenter, og den har økt etter at den generelle renteoppgangen startet, se figur 2.6. Dette kan være en indikasjon på at konkurransen er svakere på innskudd enn på boliglån. Innskuddsveksten falt gjennom 2023, og vi venter at innskuddsmarginen faller noe som følge av økt konkurranse.

Basert på anslaget i Pengepolitisk rapport 1/2024 for nivået på styringsrenten fremover venter vi at også bankenes netto renteinntekter etter hvert vil falle litt.

Utlånstap ventes å øke noe, og det vil trekke inntjeningen litt ned

Bankenes tap er fortsatt lave, se figur 2.7. Tilbakeføringer av tidligere tapsavsetninger har bidratt til lave tap, særlig for filialer i Norge av utenlandske banker. Filialene har hatt store tilbakeføringer på lån til olje, gass og shipping.

Mislighold i personmarkedet har økt svakt de siste kvartalene, mens mislighold i næringsmarkedet har falt jevnt siden slutten av 2020, se figur 2.8. Betalingsmislighold har økt noe i begge sektorer de siste kvartalene.

I Pengepolitisk rapport 1/2024 anslås veksten i norsk økonomi å holde seg lav gjennom første halvdel av 2024, før den tar seg opp.  Vi venter at fortsatt lavere økonomisk vekst enn normalt, høye rentekostnader og svak utvikling i næringseiendomspriser vil gi noe økte utlånstap fremover11, men fra et svært lavt nivå, se figur 2.9.  Særlig venter vi noe høyere tap for foretak innen eiendomsbransjen. Næringseiendomsforetak har høy gjeld i forhold til inntjeningen og er dermed sårbare for økte rentekostnader.12 Vi venter også at tapene øker noe innen varehandel som følge av svak utvikling i husholdningenes konsum, men bankene har relativt lite utlån til denne næringen. Tap på utlån til husholdninger er ventet å øke noe som følge av de økte rentekostnadene, men ventes likevel å holde seg på et lavt nivå.

Kilder: S&P Capital IQ, Statistisk Sentralbyrå og Norges Bank

Den økonomiske utviklingen fremover er usikker. Forskjellene mellom ulike næringer er store, og i noen næringer er det økt mislighold. Dersom leieinntektene i næringseiendom blir klart lavere enn ventet og salgsprisene faller markert, kan det føre til betydelige tap i bankene. Soliditetsstresstesten illustrerer et mulig negativt scenario for norsk økonomi og effekten det kan ha på bankene, se avsnitt 2.2.

2.2 Kapitaldekningen er tilstrekkelig til at bankene kan håndtere et kraftig tilbakeslag

Den risikovektede rene kjernekapitaldekningen til de norske bankene har ligget over 18 prosent siden 2020, og en soliditetsstresstest av de største bankene viser at de har tilstrekkelig egenkapital til ikke å forsterke en dyp nedgang med innstramming av kreditt.

Kapitaldekningen til bankene forventes å holde seg høy

Utviklingen i den risikovektede kapitaldekningen til bankene i stressscenarioet sammenlignes her med en referansebane som er basert på forventet resultatutvikling i bankene.14

Vi forventer at kapitaldekningen holder seg på et høyt nivå de nærmeste årene dersom den økonomiske utviklingen går som anslått i Pengepolitisk rapport 1/2024, se figur 2.10 og figur 2.13. Også den uvektede kapitaldekningen forventes å være høy i anslagsperioden, i underkant av 8 prosent. Alle de største bankene oppfyller myndighetenes kapitalkrav med god margin. Den rene kjernekapitaldekningen ligger også over bankenes egne kapitalmål, se figur 2.11.

Kilder: Bankkonsernenes kvartalsrapporter og Norges Bank

Stresscenarioet reflekterer sårbarheten som ligger i det høye gjeldsnivået til husholdningene

Formålet med stresstesten er å avdekke hvordan bankene vil være i stand til å møte en dyp nedgang uten å stramme inn på kredittilbudet, og vi utformer et tenkt scenario som inneholder en slik nedgang. Stresstesten tar utgangspunkt i dagens situasjon for makroøkonomien og kapitaldekningen i bankene.

Referansebanen for aktivitetsnivået i norsk økonomi følger anslagene i Pengepolitisk rapport 1/2024, se figur 2.12. I stresstesten antas økonomien å bli utsatt for store forstyrrelser. Krisedybden i stresscenarioet reflekterer vår vurdering av sårbarheter, som blant annet er basert på growth-at-risk rammeverket17. Dette rammeverket søker å kvantifisere hvordan større sårbarheter i det finansielle systemet kan føre til økt nedsiderisiko. Vi legger til grunn at det er en sannsynlighet på 5 prosent eller mindre for å observere BNP-veksten i scenarioet. Sammenlignet med referansebanen innebærer stresscenarioet et nivå på BNP som er omtrent 8 prosent lavere ved utgangen av 2027, se figur 2.12. I stresstesten legges det til grunn at husholdningene er spesielt sårbare etter en lengre periode med høye renter, fallende sparerate og reduserte finansielle buffere. Finanspolitikkens automatiske stabilisatorer antas å virke som normalt i scenarioet, men det antas ingen særskilt finanspolitisk respons på krisen.

I stresscenarioet antas nye forstyrrelser på tilbudssiden internasjonalt, slik at inflasjonen ute og utenlandske renter øker samtidig som produksjonen ute faller. Samtidig svekker den norske kronen seg, og prisveksten på importerte varer øker. I tillegg bidrar økte priser på innsatsvarer til norsk produksjon og økte lønninger til at også innenlandsk inflasjon øker. Den blir vesentlig høyere enn anslått i Pengepolitisk rapport 1/2024, se tabell 2.1. Som en teknisk forutsetning antas styringsrenten å følge en enkel regel som vektlegger inflasjon som avvik fra inflasjonsmålet og produksjonsgapet.19 Den enkle regelen innebærer at styringsrenten øker som respons på den høye inflasjonen.

Tabell 2.1 Makroøkonomiske hovedstørrelser. Årlig endring.20 Prosent

Innstrammingen i finansielle forhold som følge av økte renter forsterkes av økte risikopremier på bankenes finansiering, som veltes over i utlånsrentene. Rentemarginen holdes konstant gjennom scenarioet. Husholdningene reagerer på økte levekostnader og høyere renter ved å redusere konsumet kraftig. I tillegg trekkes aktiviteten ned av et stort fall i investeringene. Høy usikkerhet og redusert økonomisk aktivitet fører til at priser på bolig og næringseiendom faller mye. Til sammen gir dette et dypt og langvarig fall i aktivitetsnivået.

Bedrifter som tjener på en svakere krone, klarer seg relativt godt gjennom tilbakeslaget, mens andre opplever sterk økning i priser på innsatsvarer og redusert etterspørsel. Spesielt bedrifter innenfor eiendomssektoren rammes hardt som følge av prisfallet på bolig og næringseiendom. I scenarioet forutsetter vi at motsyklisk kapitalbuffer settes til null. Det gir bankene mer rom til å fortsette å yte lån.

Bankene må ta store tap på utlån til foretak. Dette skyldes at mange foretak i scenarioet opplever svak etterspørsel og vansker med å velte økte kostnader fullt ut over i prisene. Bankene møter store tap på eksponeringen mot næringseiendom, og får også økte utlånstap i husholdningssektoren grunnet fall i boligpriser og økt arbeidsledighet.

Stresstesten viser betydningen av kapitalbuffere

Stresstesten viser at kapitalbufferne i de største norske bankene samlet sett er tilstrekkelige til å bære tapene i en kraftig økonomisk nedgang, se figur 2.13. Bankene vil etter at motsyklisk buffer er satt ned fortsatt ha en god margin mot samlede kapitalkrav medregnet Finanstilsynets forventning til kapitalkravsmargin, og de er derfor ikke nødt til å stramme inn på utlån for å oppfylle kapitalkravene. Det gjør det mulig for bankene å ikke bidra til å forsterke nedgangen. Netto renteinntekter bidrar til å holde kapitaldekningen oppe, mens høyere tap på utlån og verdipapirer trekker den ned.

Det er usikkert hvordan rentemarginer og tap vil utvikle seg i et stressscenario. Det kreves dobbelt så store tap på utlån som i stresscenarioet og 25 basispunkter lavere rentemargin før resultatene blir så svake at makrobanken25 bruker opp en vesentlig del av systemrisikobufferen (figur 2.13). Slike tap kan oppstå ved andre og mer alvorlige og langvarige tilbakeslag enn det som legges til grunn i dette scenarioet, for eksempel ved et tilbakeslag som rammer en større del av norsk næringsliv, eller som følge av nye og uventede mekanismer i det finansielle systemet. Er tilbakeslaget større enn illustrert kan banker dermed ende opp med å redusere utlån og forsterke nedgangen. Men også kravet til systemrisikobufferen kan settes ned dersom et tilbakeslag som er så kraftig at nedsettelse av kravet til motsyklisk kapitalbuffer ikke er tilstrekkelig, skulle inntreffe.

Klimaomstilling kan gi høyere tap samtidig som det oppstår behov for nye investeringer

I årene fremover kan vi forvente strengere krav til klimaomstilling. Dersom Norge skal klare å nå klimamålene vi har forpliktet oss til i Paris-avtalen, må utslippene kuttes raskere enn vi har sett til nå.

Norske banker er eksponert mot næringer som vil måtte gjennomføre store klimarelaterte endringer. Dette omfatter næringer med store utslipp, som industri og transport og petroleumsvirksomhet, men også deler av eiendomssektoren. For at utslippene skal komme ned, må trolig rammebetingelser endres, særlig gjennom økte utslippsavgifter. Økte kostnader i foretakene kan utløse tap på bankenes utlån. Samtidig vil omstillingen kreve store investeringer.

Vi har analysert hvordan kombinasjonen av økte utslippsavgifter og økte investeringer kan påvirke bankenes kunder gjennom endringer i tapsrisiko og investeringsbehov. Slike analyser av hvordan klimapolitikk kan påvirke bankenes balanser, blir ofte omtalt som «klimastresstester». IMF, Norges Bank og Finanstilsynet publiserte i 2020–2021 ulike eksempler på klimastresstester av norske banker.1 I motsetning til en soliditetsstresstest, som vist i kapittel 2.2, fokuserer ikke en klimastresstest på en ekstraordinær stresshendelse. I stedet er den et forsøk på å analysere effekter av en framskrivning av en valgt klimapolitikk, og belyse hvor den største risikoen ligger.

I analysen bruker vi informasjon fra scenarioene i NGFS (Network for Greening the Financial System) for å framskrive klimaomstilling og konsekvenser av omstillingen.2 Norge har i klimaloven forpliktet seg til å være et lavutslippssamfunn i 2050, noe som innebærer at årlige utslipp av klimagasser må reduseres til om lag 5 prosent av nivået i 1990. NGFS-scenarioene tilsier at en betydelig økning i karbonavgift og/eller andre omstillingstiltak må til for å nå målet om netto-null utslipp i 2050, se figur 2.E. Scenarioet viser at dersom vi skal nå målet om nullutslipp, må de største utslippskuttene komme frem mot 2035. Det er mange måter å kutte utslipp på, men de fleste vil innebære investeringer. Dette betyr at investeringsveksten som følger av klimaomstilling, ikke nødvendigvis ligger langt fram i tid.

Vi bruker informasjon om utslipp i hele verdikjeden til et foretak, bedre kjent som «ramme 1, 2 og 3». Ramme 1 er direkte utslipp fra egen drift, ramme 2 er indirekte utslipp knyttet til produksjon av elektrisitet og varme som brukes i driften, og ramme 3 er indirekte utslipp i henholdsvis produksjon av innsatsfaktorer (oppstrøms) og i videre bruk av produktet (nedstrøms).4 På grunn av de store utslippene ved forbrenning av olje og gass har Norge spesielt store utslipp i ramme 3, se figur 2.F. Vi henter informasjon om dagens utslippsavgifter fra SSB og om kostnader ved utslippskutt i ulike næringer fra Miljødirektoratet.5

Økte avgifter på foretakenes utslipp og investeringskostnader til utslippskutt påvirker både lønnsomheten og verdien av foretakets eiendeler. Vi beregner økning i bankenes forventede tap som følge av utslippsavgifter og kostnader til utslippskutt foretakene må betale gjennom scenarioet.7 For å følge utviklingen gjennom scenarioet og for å ha et mål på samlet effekt beregner vi akkumulerte tapsavsetninger på dagenes portefølje, se figur 2.G. Figuren viser at det i Norge er olje og gass, skipsfart og prosessindustri som står for de største utslippene og har de største akkumulerte tapsavsetningene. Flere av næringene med store tapsavsetninger kjennetegnes av at de har store utslipp, men også av at de i dag har ganske små marginer, noe som gjør dem sårbare for høyere kostnader. Olje- og gassnæringen har svært høye marginer og får først utfordringer etter hvert som produksjonsvolumet begynner å falle. Merk at analysen vår vil undervurdere enkelte næringers evne til å øke sine priser og fortsatt ha lønnsom drift.

Fordi disse enkeltnæringene utgjør en begrenset andel av bankenes utlån til norske foretak, vil samlede tapsavsetninger på foretakslån øke betydelig mindre enn hva beregningene for de mest utsatte enkeltnæringene viser, se figur 2.H. Selv om bankene måtte ta hele denne avskrivningen over en kortere periode enn scenarioene antyder, ville tapene vært betydelig lavere enn under bankkrisen og sammenliknbare med de tapsepisodene vi har sett de siste 25 årene. Det er tap bankene kan håndtere, men det vil i en periode påvirke bankenes lønnsomhet. Figuren viser hvordan avsetningene øker samtidig som investeringer til utslippskutt går opp gjennom analyseperioden. Fram til 2035 vil finansiering av utslippsreduserende tiltak bli en stadig viktigere grunn til å ta opp nye lån. Hvis tap inntreffer samtidig med store investeringsbehov, kan det gjøre det mer krevende for bankene å bidra i finansieringen av disse investeringene.

3. Likviditet og finansiering

Bankenes likviditet og finansiering påvirkes i stor grad av forholdene i finansmarkedene som bankene låner og investerer i, og av tilgangen på innskudd. Tillit til bankene er avgjørende for at de skal ha god tilgang på finansiering. Når vi vurderer risikoer for finansiell stabilitet, må vi derfor se på scenarioer der tilliten kan være truet.

Tidligere episoder med tillitssvikt og innskuddsflukt fra bankene har først og fremst vært utløst av soliditetsproblemer. Likviditetsstress kan imidlertid også oppstå hos solide banker. Cyberangrep utgjør stadig en trussel mot finansiell stabilitet, og det er tenkelig at et alvorlig angrep kan svekke tilliten til banker. Et slikt scenario danner derfor grunnlag for våre vurderinger av likviditetsstress i denne rapporten.

3.1 Tillit til bankene er fundamentet for stabile innskudd – cyberangrep kan gi tillitssvikt

Innskudd fra kunder er den viktigste kilden til finansiering for norske banker, se figur 3.1. Gjennom koronapandemien økte samlede kundeinnskudd for norske banker betydelig og reduserte bankenes behov for markedsfinansiering, se Staff Memo 10/2022. Kundeinnskudd utgjør nå 41 prosent av bankenes totale finansiering. Det er lavere enn gjennomsnittet for europeiske banker på omtrent 60 prosent, men mer på linje med de andre nordiske landene. Banker med høy andel innskuddsfinansiering kan rammes hardt ved innskuddsflukt. Derimot vil banker med en høy andel innskudd, og dermed lav andel markedsfinansiering, i mindre grad rammes av uro i finansmarkedene.

Dersom tilliten til en bank faller bort, kan innskudd trekkes ut raskt og banken kan få likviditetsproblemer. Våren 2023 opplevde enkelte amerikanske banker at mange kunder tok ut innskudd på svært kort tid. Særegne forretningsmodeller og sviktende risikostyring, i tillegg til svak regulering og tilsyn, var viktige grunner til soliditetsproblemer i disse bankene. Det førte til at kundene fryktet at innskuddene skulle gå tapt og tilliten sviktet. Høy grad av digitalisering bidro til at det gikk svært raskt å overføre innskudd til en annen bank. I tillegg illustrerte uroen hvordan sosiale medier kan bidra til at usikkerhet sprer seg raskt.

Et cyberangrep kan føre til at innskudd blir utilgjengelige og at kunder mister tillit til bankene

Et cyberangrep kan føre til at kunder mister eller har ustabil tilgang til innskuddene sine, eksempelvis ved at nett- og mobilbank og betalingstjenester ikke fungerer. Det kan svekke tilliten til at innskuddene vil være tilgjengelige fremover. Kunder kan da velge å for sikkerhets skyld flytte innskudd til en annen bank når tilgangen er tilbake. Usikkerheten ved et cyberangrep kan forsterkes dersom kundene i tillegg frykter for at innskudd er stjålet eller at også ikke-berørte banker vil bli rammet. Analyser av IMF viser at amerikanske banker som har blitt rammet av mindre alvorlige cyberangrep, opplevde moderate uttak av innskudd de påfølgende kvartalene.2 Det illustrerer at cyberangrep kan påvirke bankenes likviditet. Duffie og Younger (2019) argumenterer for at alvorlige cyberangrep kan føre til raske og store uttak av innskudd.3

Ved høy grad av digitalisering er kundene vant til å ha full oversikt over og tilgang til innskuddene sine døgnet rundt, og merker raskt dersom tilgangen til banktjenester faller bort. Hele 96 prosent av nordmenn bruker digitale banktjenester.4 I tillegg er Norge et av landene i verden hvor bankkundene bruker betalingskort hyppigst5, og mange bruker ikke kontanter. Kunder kan da reagere raskere på tilgangsproblemer i banken.

Norske personkunder og bedrifter har gjerne flere bankforbindelser, og det er enkelt å opprette kundeforhold i en ny bank, spesielt for personkunder. Det gjør at de fleste raskt kan flytte innskuddene sine til en annen bank. For bedrifter tar det vanligvis bare noen få dager å opprette kundeforhold i en ny bank, avhengig av hvor kompleks virksomheten er og hvor omfattende kontroller banken må gjøre i henhold til hvitvaskingsregelverket. Det kan være noe mer begrensinger på hvor lett en bedrift kan flytte operasjonelle kontoer som er koblet opp mot andre systemer i bedriften, men de kan raskt flytte overskytende midler til en annen bank.

I Norge dekker innskuddsgarantiordningen inntil 2 millioner kroner per innskyter per bank,6 og disse innskuddene anses normalt som en stabil finansieringskilde for bankene. Samlet sett er om lag halvparten av kun deinnskuddene i norske banker garanterte. Det er noe lavere enn ved utgangen av 2019 (figur 3.1).

Garantiordningen gir god sikring mot tap av innskudd. Det bidrar til tillit. Ordningen er innrettet mot banker som vedtas avviklet under offentlig administrasjon7, og garantien vil derfor ikke utløses av likviditetsproblemer knyttet til operasjonell svikt alene. I et scenario der tillitssvikten stammer fra usikkerhet rundt manglende tilgjengelighet på grunn av et cyberangrep, er det derfor mulig at bankenes kunder vil ønske å flytte også sikrede innskudd for å opprettholde tilgang til pengene sine.8

Beredskapsløsninger, risikostyring og likviditetsreserver kan redusere konsekvensene av et cyberangrep

Det har så langt ikke vært cyberangrep med alvorlige konsekvenser for norske banker. Bankene jobber kontinuerlig med å opprettholde og styrke forsvarsverket sitt mot cyberangrep, og de fleste angrepene avverges før de får konsekvenser for bankenes kunder.9

Utover bankenes arbeid med egen cybersikkerhet og beredskap kan også tiltak på sektornivå dempe konsekvensene av cyberangrep.10 Norsk finansiell sektor har eksempelvis samarbeidet om beredskapsløsninger i kort og betalingsterminaler, som reduserer sannsynligheten for at kunder fullstendig mister muligheten til å betale for varer og tjenester. Innskuddsgarantiordningen sørger for at kundene ikke taper innskudd opp til 2 millioner kroner, selv om tilgangen til dem kan bli borte i en periode. I tillegg er husholdningenes egenberedskap av betydning. Norges Bank har tidligere pekt på at kunder som har penger i flere banker eller noe kontanter tilgjengelig, fortsatt vil ha betalingsalternativer om tilgangen på innskuddene deres i én bank faller bort.

Banker er spesielle siden de er de eneste finansforetakene som kan ta imot innskudd fra foretak og personer. Det ligger i bankenes forretningsmodell og i den rollen de fyller i det finansielle systemet at de skal ta likviditetsrisiko. Risikoen oppstår siden innskudd ofte har ingen eller kort binding, mens utlån gjerne har lang løpetid. Ved en innskuddsflukt må bankene erstatte innskudd som trekkes ut før utlånene blir tilbakebetalt, og de står derfor overfor en refinansieringsrisiko.

Bankene reduserer likviditetsrisikoen ved god risikostyring. De kan for eksempel hente innskudd fra mange ulike kategorier av innskytere, ha lang løpetid på markedsfinansiering og holde likviditetsreserver. Likviditetsrisikoen i bankene dempes også av likviditetskrav. Kravet til likviditetsreserve (Liquidity coverage ratio – LCR) innebærer at bankene må holde tilstrekkelig med likvide eiendeler til å møte forpliktelsene som oppstår gjennom en tenkt 30 dagers periode med store uttak fra banken og stress i finansieringsmarkedene. Kravet innebærer at bankene må holde mer likvide eiendeler hvis de finansierer seg med innskudd som ikke anses som stabile eller med markedsfinansiering som har kort løpetid.

Krav til stabil finansiering (Net Stable Funding Ratio – NSFR) skal sikre at bankene finansierer eiendeler som er lite likvide, som utlån, med stabil finansiering og ikke med flyktige innskudd og lån med kort løpetid. Det gjør bankene mindre utsatte for å måtte fornye finansieringen ofte og kan derfor avlaste behovet for å ha en stor likviditetsreserve. Norske banker oppfyller både LCR og NSFR med god margin. Det kan bidra til å redusere konsekvensene av et cyberangrep ved at likviditetsproblemer blir mindre og ikke i like stor grad forsterkes og spres videre i det finansielle systemet.

De store bankene er godt rustet mot innskuddsflukt ved et cyberangrep, men resultatene er usikre

I likviditetsstresstesten ser vi for oss et scenario der en avansert trusselaktør gjennomfører et cyberangrep mot en leverandør av kjernebanksystemer og betalingstjenester til flere norske banker. Det gir blant annet utslag i at tilgangen til nett- og mobilbank, minibank, Vipps og kortbetalinger til bankenes kunder i stor grad faller bort i en hel uke. I vårt scenario forsterkes usikkerheten av kunder som opplever at saldo på konto ikke stemmer med det de hadde før angrepet.

Hvordan kunder og kreditorer ville reagert ved en alvorlig og langvarig cyberhendelse i det finansielle systemet, er usikkert. Verken i Norge eller internasjonalt har cyberhendelser så langt gitt opphav til omfattende tillitssvikt og likviditetsproblemer i bankene. Vi mangler derfor erfaringsgrunnlag i en vurdering av systemiske likviditetseffekter av cyberangrep. I lys av utviklingen i trusselbildet, er det likevel viktig å vurdere betydningen av cyberangrep for bankenes likviditetsrisiko.

I scenarioet vårt antar vi at kundenes tillit til bankene svekkes, og at en del av kundene velger å flytte innskudd til andre banker. Vi tester de største norske bankene enkeltvis og gjør ingen antagelser om hvor innskuddene flyttes til. I scenarioet antar vi at alle innskuddstransaksjoner stopper opp i en uke, og at kundene først kan flytte innskuddene når banken har fått gjenopprettet systemene sine.

Vi antar ulikt uttak for ulike kategorier av innskudd, se tabell 3.1. Vi tar hensyn til sammensetningen av ulike typer innskudd i de enkelte bankene, og bankene påvirkes derfor ulikt. Vi antar at omtrent 15 prosent av kundeinnskuddene tas ut i uke 1, omtrent 7 prosent i uke 2, og deretter en fallende andel frem mot to måneder. Det gir en vektet innskuddsflukt på omtrent 30 prosent i løpet av en fire-ukers periode for de syv største norske bankene, og opp mot 40 prosent etter to måneder. Antagelser om annen finansiering er i hovedsak likt som i LCR-scenarioet. Vi antar ingen andre tilpasninger eller tiltak fra sentralbanken eller andre myndigheter. Resultatene tyder på at de fleste bankene har tilstrekkelig med likviditetsreserver til å dekke netto utbetalinger i minst fire uker, se figur 3.2.

Tabell 3.1 Antagelser om innskuddsuttak. Prosent

Det er vanskelig å forutse hvordan en fremtidig innskuddsflukt vil forløpe

Det er nyttig å benytte sensitivitetsanalyser siden vi ikke har erfaring med hvordan et cyberangrep vil påvirke bankinnskudd. Vi ser da på hvor stor innskuddsflukt som må til før bankene har brukt opp hele sin likviditetsreserve, selv om de i realiteten vil møte utfordringer tidligere. Samtidig antar vi stress i finansieringsmarkedene og fall i verdien på likviditetsreserven i tråd med LCR. Resultatene viser at de de største bankene har tilstrekkelig med likviditetsreserver til å dekke opp innskuddsuttak på omtrent 40 prosent, se figur 3.3. Det er et likviditetsstress som langt overstiger hva bankene må legge til grunn i LCR-regelverket, der vektet innskuddsflukt for de syv største bankene er rundt 20 prosent. Det er forskjeller i hva de store bankene kan klare av innskuddsflukt, som i stor grad gjenspeiles av ulike forretningsmodeller, ulike sammensetninger av innskudd og i hvor stor grad de overoppfyller LCR.

Det er vanskelig å sammenlikne ulike episoder med innskuddsflukt. Det skyldes blant annet forskjeller mellom utløsende årsaker, regulatoriske regimer, innskuddsgarantiordninger og tiltak fra myndighetene. Innskuddsflukten under bankuroen i USA våren 2023, og under den globale finanskrisen i 2007 og 2008,14 var i hovedsak lavere for de bankene som fikk problemer enn det vår analyse indikerer at norske banker har likviditetsreserver til å håndtere. Det er vanskelig å forutse hvordan en fremtidig innskuddsflukt vil forløpe, men de norske bankene er rustet til å tåle store innskuddsuttak (figur 3.3).

Det er effektivt at bankene bidrar til løpetidstransformasjon i det finansielle systemet, se Det norske finansielle systemet 2023. Det innebærer samtidig at bankene vil være utsatt for likviditetsrisiko. Likevel er motstandskraften i bankene viktig for å bevare finansiell stabilitet ved en innskuddsflukt. Den sikres av god risikostyring hos bankene og av at likviditetsregelverket begrenser hvor mye likviditetsrisiko bankene kan ta. Norges Bank vil ha en rolle dersom problemer i banksystemet kan true finansiell stabilitet.15 Da kan Norges Bank tilføre ekstraordinær likviditet til hele banksystemet eller enkeltbanker.16 Muligheten til å yte ekstraordinær likviditet gjør at Norges Bank kan bidra til å hindre at finansielle problemer sprer seg og dermed at en større krise oppstår. Det er imidlertid først og fremst bankenes ansvar å styre sin likviditetsrisiko. Også IMF peker på viktigheten av at bankene tar inn over seg cyberangrep som en kilde til likviditetsstress i sine risikovurderinger.17

3.2 Hastesalg kan bidra til markedsuro

Hastesalg fra banker og andre finansforetak kan føre til kursfall på verdipapirer og markedsuro. Bankene er store investorer i obligasjonsmarkedene, særlig fordi de holder verdipapirer i likviditetsreserven. Livsforsikringsforetak, pensjonskasser og verdipapirfond, her omtalt som kapitalforvaltere, er store investorer i aksjemarkedet og obligasjonsmarkedet og derfor viktige for finansieringsrisikoen til banker og andre aktører i økonomien.

Bankenes store OMF-beholdninger kan påvirke markedslikvidteten i en krise

Bankene holder verdipapirer i likviditetsreserven for å kunne selge eller pantsette dem dersom de har vanskeligheter med å skaffe seg ny finansiering. Verdibestandigheten til likviditetsreserven er derfor viktig for bankenes overlevelseshorisont. Over halvparten av norske bankers likviditetsreserve består av obligasjoner med fortrinnsrett (OMF), se figur 3.4. Stor konsentrasjon mot OMF er et særnorsk fenomen blant annet fordi statspapirmarkedet i Norge er relativt lite.18 OMF har som oftest høyeste kredittvurdering. Kredittrisikoen er koblet til det norske boligmarkedet siden obligasjonene i hovedsak er sikret med pant i bolig. Beregninger viser at boligprisene må falle betydelig før panteverdiene blir lavere enn obligasjonenes pålydende, se Finansiell stabilitet 2022.

Likvide markeder er også viktig for at likviditetsreserven skal bevare verdien i en krise. Norges Banks markedslikviditetsundersøkelse indikerer at markedsaktørene anser OMF-markedet som det mest likvide segmentet i det norske obligasjonsmarkedet. Likevel kan det være stor forskjell på likviditeten i normale tider og i perioder med markedsuro.

Bankene er de største eierne av OMF, med en eierandel på over 60 prosent av utestående OMF utstedt i norske kroner, se figur 3.5. Ved en alvorlig krise med svekket tillit til bankene og store hastesalg fra bankene kan likviditeten i OMF-markedet stoppe opp og verdien av OMF kan falle mye. Det vil igjen redusere verdien av bankenes likviditetsreserver, og det kan bli vanskeligere for bankene å finansiere seg i OMF-markedet. Det kan igjen føre til ytterligere likviditet og finansieringsproblemer.

Bankenes eierandel i OMF-markedet har økt de siste 15 årene blant annet som følge av innføringen av LCR. Likviditetsregelverket fastslår at likvide eiendeler i likviditetsreserven skal være tilstrekkelig diversifisert, og Finanstilsynet har anbefalt at bankene ikke skal ha mer enn 50 prosent OMF utstedt med sikkerhet i norsk eiendom i sine likviditetsreserver. OMF utstedt i norske kroner utgjør i dag litt over halvparten av likviditetsreserven for bankene samlet sett. Anbefalingen vil kunne bidra til at bankenes eierandeler i det norske OMF-markedet ikke øker fremover. Enkelte banker vil trolig erstatte deler av likviditetsreserven sin med andre verdipapirer for å komme under 50 prosent. Det er viktig at bankene sørger for at verdipapirene som erstatter OMF, er godt egnet til nedsalg eller pantsetting i en krise.

Innskuddsflukt som rammer mange banker kan utløse hastesalg av OMF

Ved innskuddsflukt fra flere banker kan utslagene i verdipapirmarkedene bli betydelige. Investorer kan bli urolige, og om flere banker får behov for å selge OMF fra likviditetsreserven samtidig, kan det utløse hastesalg. Dersom flere av de største bankene blir nødt til å selge OMF for å dekke likviditetsbehovet sitt, kan det utgjøre opp mot 20 prosent av OMF-markedet. I en slik situasjon vil det være vanskeligere for bankene å hente ny finansiering i OMF-markedet.

Hvor mye norske OMF kan falle i verdi ved samtidig hastesalg fra flere banker, er vanskelig å forutse. Det har aldri vært noe hastesalg fra bankene i det norske OMF-markedet, og vi vet ikke hvordan bankene og andre markedsaktører vil tilpasse seg et slikt scenario. Vi kan heller ikke trekke på erfaringer fra andre land siden tilsvarende koblinger mellom likviditetsreserver og bankenes finansiering ikke er vanlige. Det har derimot vært flere episoder med hastesalg av verdipapirer fra andre finansielle foretak som har gitt store prisutslag i markedet, se «Hva kan føre til hastesalg?». Vi vurderer det som en sårbarhet at bankene har en stor andel OMF i sine likviditetsreserver og er store investorer i OMF-markedet, se kapittel 1.

Kapitalforvalterne har forbedret sin likviditetsstyring

Hastesalg fra kapitalforvalterne kan også føre til kursfall på verdipapirer og forsterke markedsuro. Siden kapitalforvalterne er store investorer i aksjemarkedet og obligasjonsmarkedet, kan samtidige salg øke risikopåslaget og fører til dyrere finansiering når aktører i økonomien skal hente ny finansiering.

Episoden fra koronapandemien i 2020 avdekket likviditetsrisikoen knyttet til kapitalforvalternes valutasikringsavtaler og hvordan det kan bidra til markedsuro, se «Hva kan føre til hastesalg?». Informasjon om aktørenes bruk av valutasikring og mulig verdifall er nyttig for å kunne vurdere faren for nye hastesalg. For å overvåke omfanget av valutasikring blant kapitalforvalterne har Norges Bank bedt de største forvalterne av verdipapirfond rapportere deres valutasikring til norske kroner. Rapportørene forvalter fond som samlet utgjør over 90 prosent av forvaltningskapitalen som oppgis av Verdipapirfondenes forening. Rapporteringen er kvartalsvis og første rapportering var per 4. kvartal 2023.

Ved utgangen av fjoråret var investeringer i utenlandsk valuta tilsvarende i overkant av 600 milliarder kroner valutasikret til norske kroner, se figur 3.6. Om lag halvparten av sikringene var for investeringer i eiendeler pålydende USD og resten for investeringer i EUR og annen utenlandsk valuta. Kapitalforvalternes motparter i sikringsavtaler er vanligvis store nordiske og internasjonale banker. Dersom verdien av valutasikrede investeringer faller og forvalterne ønsker å justere ned sikringsgraden, gjøres dette ved å selge kroner og kjøpe utenlandsk valuta. Et stort omfang av valutasikring medfører derfor en risiko for salgspress av kroner ved et betydelig verdifall i internasjonale aksje- og obligasjonsmarkeder.

Kilde: Norges Bank

Ved en tenkt umiddelbar svekkelse i kronekursen på 20 prosent mot alle valutaer rapporterte selskapene at kravet til sikkerhetsstillelse ville øke med om lag 100 milliarder kroner. De rapporterte tallene omfatter forvaltningsselskapenes samlede sikringer, og ikke bare sikringer gjort for verdipapirfond. Andre forvaltningsoppdrag fra for eksempel livsforsikringsforetak er betydelige.

Forvalterne har flere alternativer til hva de kan stille som sikkerhet. Kontanter, både i norske kroner og utenlandsk valuta, kan stilles som sikkerhet. I tillegg har flesteparten av forvalterne avtaler for å stille verdipapirer som sikkerhet. Sikkerhetsstillelse i form av kontanter i norske kroner utgjør om lag 60 milliarder kroner og kan fremskaffes ved bruk av kontantbeholdning, gjennom gjenkjøpsavtaler (repo) eller ved å selge verdipapirer.

De rapporterte tallene viser at omfanget av valutasikring er stort. Rapporteringen viser også at forvaltningsselskapene har gjort tilpasninger siden 2020 for å forbedre likviditetsstyringen. Det er mer tilrettelagt for bruk av gjenkjøpsavtaler, og avtalene tillater i større grad verdipapirer som sikkerhet for motpartsrisiko.

Vedlegg

Viktige reguleringer og tiltak

Tabell 1 Viktige reguleringer og tiltak i det norske finansielle systemet

1 For innskudd i norske bankers virksomhet i utlandet gjelder beløpsgrense på 100 000 euro.

2 I tillegg dekkes innskudd som følge av spesielle livshendelser, som boligsalg og forsikringsutbetalinger, i sin helhet i inntil 12 måneder. Garantien dekker ikke innskudd fra kreditt- og finansinstitusjoner eller fra offentlig myndighet.

3 Fra 1. juli 2023 er lån med annen pant enn bolig, som bil- og båtlån, omfattet av forskriftens generelle krav til gjeldsgrad og betjeningsevne.

4 Før de ble fastsatt i forskrift, var kravene utformet som retningslinjer, fra henholdsvis 2010 for boliglån og 2017 for forbrukslån.

5 Bankene kan gi lån i brudd med kravene for inntil en viss prosent av den samlede verdien av nye lån hvert kvartal. Egen fleksibilitetskvote for Oslo ble innført i 2017. Egen fleksibilitetskvote på 10 prosent for lån med annen pant enn bolig ble innført i 2023.

6 Unntak for kredittkort med ramme under 25 000 kroner og unntak ved refinansiering av lån så lenge refinansiert lån (og ny lånekostnadene) ikke overstiger eksisterende lån (og tidligere lånekostnad).

7 Se utdyping om kapitalkrav i Det norske finansielle systemet 2023 side 112–121.

8 Beregningsgrunnlag = risikovektede eiendeler. Det er innført flere krav til bankenes beregninger av risikovektene, særlig knyttet til boliglån.

9 Fra 2002 kunne fondsobligasjoner (hybridkapital) utgjøre inntil 15 prosent av kjernekapitalen.

10 I 2013 økte minstekravet fra 4 til 6 prosent da CRR og CRD IV ble innført i de norske reglene.

11 Fra 30. september 2024 gjelder kravet på 1 prosent også for Sparebank 1 SR-Bank ASA.

12 Gjaldt for systemviktige finansforetak fra 2015, men ble faset inn for øvrige foretak i løpet av 2017.

13 Gjeld som skal brukes til å oppfylle MREL, må ha lavere prioritet enn vanlig seniorgjeld. Før 1. januar 2024 kan imidlertid også vanlige seniorobligasjoner utstedt før 1. januar 2020 benyttes til å oppfylle MREL.

14 Kravet til tapsabsorberingsbeløp er det største av uvektet krav til kjernekapitalandel og samlet risikovektet krav til kapitaldekning (minstekrav, pilar 2-krav og bufferkrav). I Norge er det risikovektede kravet mest bindende.

15 Gjelder kun for banker som skal krisehåndteres og ikke avvikles under offentlig administrasjon.

16 TIBER-NO er den norske implementeringen av TIBER-EU som gjelder i EU.

Kilder: Bankenes sikringsfond, Finansdepartementet, Finanstilsynet og Norges Bank.