Det tas forbehold om endringer under fremføringen.

Lille julaften 1969 fikk Norge som nasjon århundrets julegave: Vi fant olje! Ekofisk var det største oljefelt som noensinne var funnet til havs. Dette ga starten til en eventyrlig epoke for norsk økonomi.

Figur: BNP per innbygger i OECD 1971

Da den første oljen ble hentet opp i 1971, var inntektsnivået i Norge lavt sammenlignet med andre vestlige land.

Figur: BNP per innbygger i OECD 2014

I dag er bildet snudd. Vi har gradvis hentet inn forspranget de rikeste landene hadde på oss. Målt ved BNP per innbygger ligger Norge nå helt i toppen.

Det ble tidlig slått fast at olje- og gassressursene tilhører fellesskapet. Skattesystem og rammevilkår for petroleumsvirksomheten ble utformet slik at de store overskuddene tilfalt staten. Alt lå til rette for å bygge ut velferden, med utsikter til vekst både i privat og offentlig forbruk.

Oljefunnene i Nordsjøen ga store muligheter for norsk næringsliv. Utvinning av olje på store havdyp ville kreve utvikling av ny teknologi. Oppbygging av egen kompetanse skulle sikre oppdrag i mange år fremover – og ikke bare utenfor egen kyst. Aktiviteten på sokkelen skulle også gi ringvirkninger til andre deler av næringslivet.

Figur: Et nytt marked for verftsindustrien

Og timingen var perfekt: økonomisk stagnasjon og konkurranse fra asiatiske land hadde ført norsk skipsbyggingsindustri til randen av krise. En tilpasningsdyktig verftsindustri og oljeselskapene fant raskt tonen.

Oppbygging av en ny næring og bruk av inntektene innebar også utfordringer. Utfordringene ble drøftet i en egen melding – Stortingsmelding nummer 25 fra 1974: «Petroleumsvirksomhetens plass i det norske samfunn». For å gi plass for oljesektoren og økt forbruk av varer og tjenester, måtte andre næringer vike. Mekanismene som beskrives i meldingen er velkjente.

La meg sitere:

«En overføring av produksjon og sysselsetting mellom bedrifter og næringer kan komme i stand gjennom et økt innenlandsk kostnadspress.»

Man var altså forberedt på omstillinger, og at disse ville medføre kostnader. Men meldingen var klar på at omstillinger var nødvendig om man ville oppnå fordelene ved økonomisk vekst.

I dag, mer enn 40 år etter, vet vi at omstillingene kom. Næringsstrukturen er endret. Stadig flere bedrifter – ikke bare innen verkstedindustrien – har rettet aktiviteten inn mot leveranser til oljesektoren. Avskalling i deler av næringslivet har frigitt arbeidskraft for andre formål.

Figur: Oljesektoren har betalt godt

Oljeselskapene har hatt både evne og vilje til å betale. Gunstige skatteregler har lettet investeringsutgiftene. Inntjeningen har vært god. Selskapenes egne ansatte har vært lønnsvinnere her hjemme.

En avansert leverandørnæring har vokst frem. Nye produkter og teknologiske løsninger er utviklet. For mange har oppdragene på norsk sokkel vært et springbrett til nye eksportmarkeder.

Figur: Vekst i oljeinvesteringene

Høy oljepris og god lønnsomhet i utvinningen av olje og gass førte til at oljeinvesteringene stadig satte nye rekorder. Nivået i 2014 tilsvarte de samlede investeringene i vårt øvrige næringsliv. Ringvirkningene til leverandørindustrien og andre bedrifter har vært betydelige. Sysselsettingen har holdt seg høy, og arbeidsledigheten lav, selv da finanskrisen slo inn i 2008.

En betydelig del av næringslivet og arbeidsmarkedet er i dag knyttet opp mot oljevirksomheten. Det er relativt få som er sysselsatt direkte i utvinningen av olje og gass. Men regner vi med alle som leverer til sektoren, var om lag én av ni jobber i Norge – rundt 300 000 i alt – knyttet til oljevirksomheten i 2014 [1]. En økende del av denne aktiviteten har vært basert på leveranser til oljeutvinning i andre land.

Fremveksten av olje- og gassvirksomheten har vært avgjørende for den sterke økonomiske veksten i Norge de siste 40 årene. Særlig har de siste 15 årene skilt seg ut. Men oljeavhengigheten betyr også at norsk økonomi er blitt sårbar for endringer i oljeprisen og svikt i inntektene fra sokkelen.

Figur: Lønnsveksten har vært høy (u/depresieringen de to siste årene)

Dyr arbeidskraft øker sårbarheten i økonomien ytterligere. Kostnadsnivået i næringslivet har økt kraftig sammenlignet med kostnadene hos våre handelspartnere.

Etter opptur følger nedtur. Siden i fjor sommer er oljeprisen mer enn halvert. Med lavere aktivitet og inntjening på sokkelen, må virksomheter som leverer til oljesektoren søke innpass i nye markeder. Et høyt kostnadsnivå kan gjøre den jobben krevende.

Figur: Fall i oljeinvesteringene

At aktiviteten på norsk sokkel etter hvert skulle ned, har lenge vært klart. Halveringen av Fallet i oljeprisen siden i fjor sommer har fremskyndet og forsterket en varslet nedgang i aktiviteten. Samtidig faller leveranser til oljevirksomheten i andre land bort.

Det betyr ikke at oljealderen nå går mot slutten. Fortsatt gjenstår utvinning av nær halvparten av kjente reserver av olje og gass på norsk sokkel [2]. I løpet av de siste par årene er det gjort nye store funn. Også i år har norsk leverandørindustri fått nye oppdrag. Likevel: Norsk økonomi må nå omstille seg til en klart lavere etterspørsel fra oljesektoren.

Etter mange år med en særskilt norsk lønnsvekst, må kostnadsnivået her hjemme igjen tilpasses nivået hos våre handelspartnere. En nødvendig justering av kostnadsnivået kan skje på to måter: Gjennom lavere lønnsvekst enn i andre land og ved svakere kronekurs.

Pengepolitikken kan over tid bare påvirke prisveksten. Den kan ikke ta et hovedansvar for de nødvendige omstillingene i økonomien. Men gjennom virkningen på valutakursen, kan pengepolitikken bidra til at omstillingene i næringslivet lettere kommer i gang.

Figur: Lønnsveksten har vært høy (m/depresieringen)

Uten en egen valuta ville situasjonen vært mer utfordrende. Da måtte partene i arbeidslivet gjort jobben alene. Erfaringer fra andre land i Europa viser at det kan være krevende. Med en flytende valutakurs kan den nødvendige justeringen av kostnadsnivået skje raskere og bli mindre smertefull. Kronekursen fungerer som en stabilisator. Svekkelsen av kronen det siste året tyder på at denne mekanismen fungerer.

Så lenge det er tillit til at inflasjonen holder seg lav og stabil over tid, kan en markert svekkelse av kronekursen gå sammen med lav rente. Gevinsten ved å ha en egen valuta forsvinner hvis den midlertidige økningen i inflasjonen som følger av kronesvekkelsen, motsvares av økte lønnstillegg. Resultatet kan i så fall bli en høyere rente og en sterkere valutakurs enn ellers, og høyere arbeidsledighet. Partene i arbeidslivet har her et særlig ansvar.

Allerede vinteren 2014 varslet oljeselskapene om lavere investeringer, nedbemanninger og kostnadskutt. Det kraftige fallet i oljeprisen har forsterket denne tendensen. Det gir ringvirkninger for fastlandsøkonomien og har ført til at arbeidsledigheten øker.

Figur: Styringsrenten er satt ned

Så lenge inflasjonsforventningene er godt forankret, kan pengepolitikken være et førstelinjeforsvar når konjunkturene bikker ned. Siden desember i fjor har Norges Bank kuttet styringsrenten med til sammen 0,75 prosentenheter, til 0,75 prosent. I vurderingene har vi lagt vekt på at utsiktene for veksten i norsk økonomi er svekket.

Fra slutten av 1990-tallet steg prisen på nordsjøolje fra om lag 10 dollar per fat til over 100 dollar per fat. En stor del av de høye oljeinntektene de siste 20 årene er satt til side i oljefondet. Solide statsfinanser har vi hatt stor nytte av, særlig gjennom finanskrisen. Men håndteringen av de store, statlige oljeinntektene har ikke vært like veloverveid gjennom hele vår 40 år lange oljehistorie. Midt på 1970-tallet kom underskuddet på statsbudsjettet – inklusive oljeinntektene – opp på et høyt nivå. Og vi kunne ikke vite at oljeprisen skulle mer enn doble seg noen år senere – med den såkalte Opec II.

Men vi lærte av våre feil. Oljefondsmekanismen i 1990 og handlingsregelen for finanspolitikken i 2001 skulle disiplinere finanspolitikken slik at også kommende generasjoner kan nyte godt av petroleumsformuen. Kapitalen utgjør nå mer enn to ganger BNP for Fastlands-Norge, og oljefondet er i dag et av verdens største statseide fond.

Fondet representerer vår felles sparing, og skal forvaltes slik at det kommer både nålevende og fremtidige generasjoner til gode. Som investor stiller vi kapital til rådighet for økonomisk aktivitet i andre land. Avkastningen på kapitalen vil dermed være et resultat av verdiskapingen ute.

Fondet er en langsiktig og ansvarlig eier. Målet for forvaltningen er å oppnå høyest mulig avkastning til akseptabel risiko.

Figur: Endring i markedsverdi siden januar 1998

Så langt har nasjonen fått god avkastning på finansformuen. Den samlede avkastningen i oljefondet siden oppstart summerer seg til over 2600 milliarder kroner. Det tilsvarer mer enn en tredel av den totale kapitalen i fondet.

Figur: Lavere realrenter

Over en tredel av fondet er plassert i obligasjoner. Realrenten på langsiktige lån til solide stater er et utgangspunkt for hvor høy avkastning vi kan forvente å oppnå fremover. De siste årene har disse rentene ligget rundt null.

De lave rentene på obligasjoner gjenspeiler forhold som preger internasjonal økonomi: Stater, bedrifter og husholdninger ønsker å spare mer, samtidig som etterspørselen etter sikre plasseringer har økt. Sentralbankenes store kjøp av verdipapirer bidrar i samme retning. Men lave renter kan også uttrykke beskjedne forventninger til økonomisk vekst lenger frem.

For å få avkastning må vi ta risiko. Fondet har en særlig lang tidshorisont og en betydelig evne til å bære kortsiktig risiko. Dette ligger bak valget av en forholdsvis høy aksjeandel. Det er også grunnen til at fondet har gått inn i eiendom. Myndighetene har bedt Norges Bank vurdere om andelen av fondet som er investert i realaktiva, skal øke. Trolig vil det skje på bekostning av obligasjonsandelen.

Figur: Bruken nærmer seg inntektene

Siden årtusenskiftet har bruken av oljeinntekter over statsbudsjettet økt. Nå er inntektsstrømmen fra sokkelen på vei ned. Vi er i ferd med å nærme oss det punktet hvor statens bruk av oljepenger overstiger inntektene fra oljevirksomheten.

Figur: Tilførselen er over

Med oljepriser på dagens nivå vil tilførselen til fondet raskt falle mot null. Vi er da i en situasjon der fondets løpende inntekter avgrenses til rente- og utbytteinntekter. I statsbudsjettet for 2016 ligger det an å bruke noe av avkastningen fra fondet for å dekke det oljekorrigerte underskuddet.

Fallet i oljeprisen det siste halvåret har vært betydelig. Selv om prisen skulle komme noe opp igjen, har vi fått en påminning om usikkerheten knyttet til fremtidige inntekter. Oljefondsmekanismen innebærer at finanspolitikken på kort sikt er skjermet for slike svingninger.

Vi har handlingsrom i statsfinansene til å stimulere samlet etterspørsel, dersom det igjen skulle bli nødvendig. Men samtidig må vi huske på at med lavere oljepriser vil staten over tid ha mindre penger å rutte med. Lenger frem i tid kan det være behov for å stramme inn i budsjettet. En fornuftig tilpasning til risiko er at man ikke sikter mot å øke bruken av oljeinntekter videre fra dagens nivå. Epoken med opptrapping av bruken av oljeinntekter bør i hovedsak ligge bak oss.

Den mer enn førti år gamle stortingsmeldingen om petroleumsvirksomhetens plass i det norske samfunn var både fremsynt og treffsikker. Omstillingene som ble beskrevet, har kommet. Velstandsøkningen som fulgte med, var det knapt mulig å forutse. Utviklingen av en avansert leverandørnæring er et industrieventyr. Vi har utvunnet store mengder olje og gass til svært gode priser. Og satt til side en betydelig del av inntektene – til glede for nye generasjoner. Til tross for enkelte feil og en del flaks underveis, må vi si at oljeformuen så langt har vært forvaltet godt.

Oljealderen er langt fra over. Men aktiviteten i oljenæringen er over toppen. I tillegg må vi være forberedt på at virksomheten kaster mindre av seg. I tiden som kommer, skal vi ta med oss en viktig erkjennelse: Det er evnen til omstilling som er nøkkelen til økonomisk fremgang.

Takk for oppmerksomheten.

Fotnoter

1. Anslaget bygger på beregninger i Blix Prestmo, Strøm og Midsem (2015): Ringvirkninger av petroleumsnæringen i norsk økonomi. Kommer som rapport fra Statistisk sentralbyrå. I tillegg er eksport fra fastlandsøkonomien som er knyttet til oljevirksomheten, regnet med.
2. Inkluderer reserver som er vedtatt utbygd av rettighetshaverne og øvrige påviste ressurser i felt og funn. Kilde: Sokkelåret 2014, Oljedirektoratet