Foredraget bygger på vurderingene gitt på Norges Banks pressekonferanse etter rentemøtet i Hovedstyret 5. mars, samt tidligere foredrag. Det tas forbehold om endringer under fremføringen.

Det operative målet som Regjeringen har fastlagt for pengepolitikken, er en inflasjon som over tid er nær 2,5 prosent.

Norges Bank setter renten slik at framtidig inflasjon skal være lik inflasjonsmålet på 2½ prosent. Rentenedsettelsene i vinter skyldes at utsiktene for inflasjonen har endret seg. Anslagene er nedjustert på bakgrunn av svakere konjunkturer i verdensøkonomien, kraftig nedgang i internasjonale renter og sterk krone. I tillegg merker nå næringslivet i Norge tydelig virkningene av det høye norske kostnadsnivået. Det er også lavere vekst i etterspørselen innenlands. Husholdningenes kjøpekraft er redusert som følge av økningen i strømprisene. De svake utsiktene hjemme og ute påvirker i neste omgang det norske arbeidsmarkedet og utsiktene for lønns- og prisutviklingen i årene framover.

Inflasjonsmålet gir aktørene i det økonomiske livet et ankerfeste for sine valg om sparing, investeringer, budsjetter og lønn. Husholdninger, bedrifter, offentlige virksomheter, lønnstakere og arbeidsgivere kan legge til grunn at prisstigningen i Norge over tid vil være 2½ prosent. Hvis etterspørselen etter varer og tjenester er høy og det er mangel på arbeidskraft, vil det normalt være utsikter til høyere inflasjon i framtiden. Når renten settes opp, reduseres etterspørselen og inflasjonen holdes nede. Hvis etterspørselen er liten og arbeidsledigheten øker, vil det være utsikter til lavere inflasjon. Da settes renten ned. Inflasjonsmålet er en ramme, ikke et hinder, for at pengepolitikken vil bidra til å stabilisere utviklingen i produksjon og sysselsetting. Dette formålet kommer også til uttrykk i forskriften for pengepolitikken.

Kronekursen svinger. Det er ikke uventet, for det gjør også andre lands valutaer. Den svenske kronen, britiske pund og New Zealands dollar har i perioder variert mye.

Kronekursen er prisen på våre penger målt i utenlandske. Det som skjer i andre land, betyr like mye for kronen som utviklingen i norsk økonomi. Kapitalen flyter fritt. Strømmene kan endre seg raskt. Det kan smitte over på valutakurser og renter, og på produksjon og sysselsetting.

Målet om en inflasjon på 2½ prosent er om lag på linje med tilsvarende mål for inflasjonen hos våre handelspartnere. Det er et ankerfeste også for utviklingen i kronekursen. Kronen har vært sterk. Den har gitt prisfall på de varene vi importerer. Det har gitt lav og stabil inflasjon til tross for kraftig vekst i lønningene.

Svingninger i valutakursene blir drevet fram av kapitalbevegelser over landegrensene. Jakten på avkastning i aksjemarkedene styrte kapitalstrømmene fram til nedgangen satte inn. I USA ble aksjekursene nesten tredoblet fra 1995 til 2000. Børsene i andre land fulgte etter. Fallet er blitt dypere etter at svikten i verdensøkonomien ble forsterket av terror og krigsfrykt. Kapitalen søkte seg bort fra risikoen i aksjemarkedet. Kapitalinngangen til aksjemarkedet ga en sterk dollar. Men forventningene til den framtidige inntjeningen i foretakene var høyere enn det senere viste seg å være grunnlag for. Da forventningene ble justert, falt kursene. Etterspørselen etter obligasjoner økte. Det har gitt lave langsiktige renter.

Med høy usikkerhet og krigsfrykt har tradisjonelle "trygge havner" for kapitalen - som plasseringer i sveitsiske franc og i gull - hatt oppmerksomhet. Kursen på sveitsiske franc økte etter terroranslagene 11. september 2001 og mot slutten av fjoråret. Gullprisen fikk et særlig løft etter vedtaket av resolusjon 1441 i FNs sikkerhetsråd i november i fjor. Gullprisen har falt noe igjen siden begynnelsen av februar 2003, mens kursen på sveitsiske franc har holdt seg høy.

Oljeprisen falt kraftig etter 11. september 2001. Siden har den økt igjen. Frykten for krig i Irak har gjort utsiktene for verdens oljeforsyning usikre. Lagrene av olje for strategiske formål har økt, mens de private oljelagrene er lave. Det har presset oljeprisen opp. De spesielle forholdene i oljemarkedet vil neppe vare ved. Etter det ble kjent at USA og deres allierte går til krig, har oljeprisen falt kraftig. Krigspremien i oljeprisen er redusert. Markedsaktørene husker at oljeprisen falt med 10 dollar dagen etter frigjøringen av Kuwait startet i januar 1991. Da ble de industrialiserte landenes strategiske oljelagre brukt for å sikre nok olje i markedet. OPEC produserer dessuten mye olje og etterspørselen avtar utover våren.

Fallet i prisen reflekterer forventning om en kort og begrenset krig. Oljemarkedet er labilt. Volatiliteten i oljeprisen er nesten på samme nivå som 11. september 2001. Oljeprisen kan komme til å variere mye i tiden som kommer.

Det er stagnasjon og frykt for nedgang i toneangivende land som USA, Tyskland og Frankrike. Omfattende skattelettelser, høye utgifter til sikkerhet og krigføring og lave renter bidrar til å holde aktiviteten oppe i Amerika. Japansk økonomi har lenge vært i nedgang med deflasjon.

De siste årene har kronekursen fulgt forskjellen i de kortsiktige rentene mellom Norge og utlandet. Derfor har kronen vært sterk. I tillegg ser det ut til at den høye oljeprisen har bidratt.

Virkningen av renteforskjellen på kronen ble forsterket av forholdene i kapitalmarkedene. Aktørene har søkt rentegevinster. Spekulasjon i svingninger mellom hovedvalutaene har fram til det siste i mindre grad vært et tema.

Mens aksjekursene falt, søkte investorene etter alternative plasseringer. Det har bidratt til å gjøre kronerenten mer attraktiv. Kronen styrket seg samtidig som aksjemarkedene falt ute og hjemme. Det er særlig obligasjoner og andre rentebærende papirer som har vært etterspurt.

Renteforskjellen mellom Norge og utlandet bidro til en styrking av kronen. Norges Bank har redusert signalrenten fra 7 prosent til 5½ prosent siden 11. desember. Rentedifferansen er redusert. Siden siste halvdel av januar har kronen svekket seg. Forventninger om lavere rente har trolig vært en medvirkende forklaring. Pengepolitikken er blitt mindre stram.

Etter svekkelsen i kronekursen siden siste halvdel av januar var konkurranseevnen i midten av mars 10 prosent svakere enn gjennomsnittet de siste tretti årene. Tidligere har konkurranseevnen ved betydelige avvik alltid vendt tilbake mot gjennomsnittet i løpet av nokså kort tid. Markedsaktørene avveier forholdet mellom renteforskjellen til utlandet på den ene siden, og på den andre siden utsiktene til at kronen skal svekke seg i framtiden. Forskjeller i konjunkturene kan føre til at kronekursen på kort sikt skyter over sitt framtidige nivå.

Per 14. mars var kronen om lag 5 prosent sterkere enn i 1996. Den svekkelsen av konkurranseevnen som nå står igjen, skyldes i hovedsak at veksten i lønnskostnadene har vært høy.

Lønningene i norsk industri vokste fra januar 1996 til utgangen av januar i år knapt 15 prosent mer enn lønningene hos handelspartnerne. I årene rundt årtusenskiftet bidro utviklingen i kronekursen til å skjule denne underliggende svekkelsen i konkurranseevnen. I mai 2000 nådde kronekursen sitt laveste nivå på seks år. Etter det og frem til siste årsskifte styrket kronen seg, og virkningen av den høye lønnsveksten kom etter hvert til syne i bedriftenes regnskaper.

I de ti årene som har gått siden bank- og valutakrisen i 1992, hadde vi lenge en balansert økonomisk utvikling. Men mot slutten av oppgangen ble det mangel på arbeidskraft, lønnsveksten tiltok, og vi fikk en kraftig økning i husholdningenes forbruk og gjeldsopptak. Renten i Norge måtte holdes oppe.

Mens omslaget ute kom for to år siden, varte den norske høykonjunkturen ved. Derfor ble renteforskjellen mot utlandet etter hvert stor. Den store renteforskjellen skyldes ikke at renten i Norge er høy, men at rentene i utlandet er historisk lave. Vi må tilbake til begynnelsen av 1960-årene for å finne like lave renter i USA som i dag.

Realrenten - renten justert for inflasjonen - økte i 2000 og var etter det noe høyere enn gjennomsnittet de siste tretti årene. Etter at renten ble satt ned nå i vinter, er realrenten ikke spesielt høy. Pengepolitikken har vært stram gjennom den sterke kronen.

Et nytt lønnshopp i 2002 forsterket ubalansene i økonomien og ga impulser til økt prisvekst på varer og tjenester som produseres i Norge. Derfor har pengepolitikken vært stram.

I løpet av høsten og vinteren er det blitt klart at utviklingen i internasjonal økonomi er svakere enn vi og mange andre hadde ventet. Flere sentralbanker har reagert med å sette rentene ytterligere ned. Rentene i USA, Europa og Japan er usedvanlig lave. Også Danmark, Sverige, England, Sveits og Island har satt ned rentene. Canada har på den andre siden økt renten den siste tiden.

Den svake utviklingen kommer til uttrykk i forventninger om lave renter fremover. Renteforventningene i USA er betydelig nedjustert siden sommeren 2002. Sist sommer forventet markedsaktørene en nokså rask renteøkning. I høst var dette nedjustert til en gradvis renteøkning. Nå forventes det at styringsrenten blir liggende under 1½ prosent gjennom hele 2003.

Det samme bildet gjør seg gjeldende i Europa.

Vi venter fortsatt at veksten internasjonalt gradvis tar seg opp mot mer normalt nivå, men oppgangen er skjøvet ut i tid. Vi kan imidlertid ikke utelukke at verdensøkonomien står foran en ganske lang periode med stagnasjon. De lave rentene i USA og Europa er et uttrykk for denne risikoen.

Den svake internasjonale utviklingen har gitt negative impulser inn i norsk økonomi gjennom styrket kronekurs, fallet i aksjemarkedene og lavere etterspørsel rettet mot norsk eksport. En større del av norsk produksjon utsettes for konkurranse.

Arbeidsledigheten har økt, først og fremst innenfor tjenesteytende næringer. Det er utsikter til forverringer for industrien. Høy lønnsvekst tvinger fram kostnadsreduksjoner og nedbemanninger i mange næringer og i kommunene.

Inflasjonen i 2002 endte - med 2,3 prosent - nær inflasjonsmålet, men har ligget noe lavere de siste månedene. Det er særlig den sterke kronekursen som har bidratt til lav prisvekst. Prisveksten på norskproduserte varer og tjenester preges av at lønnsveksten i Norge har ligget vesentlig høyere enn i de landene vi konkurrerer med. Lønnsveksten tok seg ytterligere opp i fjor, selv i de delene av næringslivet hvor lønnsomheten var betydelig svekket.

For at det skal være mulig å dempe en eventuell nedgangskonjunktur gjennom lettelser i pengepolitikken, er det en forutsetning at veksten i lønnskostnadene avtar. Pengepolitikken kan ikke motvirke en økning i ledigheten som skyldes at lønnskostnadene i Norge øker vesentlig mer enn i utlandet. Det kan heller ikke budsjettpolitikken.

Veksten i reallønningene er langt høyere enn den underliggende veksten i produktiviteten i norsk økonomi. Hvis de økte kostnadene ikke kan veltes over på kundene, faller inntjeningen og lønnsandelen går opp. Mange bedrifter og virksomheter vil derfor måtte tilpasse arbeidsstokken slik at lønnsomheten holdes oppe. Det fører til lavere sysselsetting og økt produktivitet. For enkelte bedrifter kan det være en forutsetning for å beholde sin virksomhet i Norge. Alternativet er å legge ned eller flytte ut produksjonen.

Mens lønnsandelen har økt kraftig i industrien, har den holdt seg nokså stabil i det øvrige næringslivet. Marginene i importfirmaer har økt. Det gjenspeiler at den sterke kronen ikke fullt ut kom konsumentene til gode. Vi vet også at sysselsettingen i deler av tjenestesektoren har falt. Mange bedrifter i tjenesteytende næringer har tilpasset arbeidsstokken for å holde lønnsomheten oppe. I noen grad kan de økte kostnadene her også veltes over på kundene gjennom økte priser.

I offentlig sektor, hvor sysselsettingen har vokst kraftig de siste årene, er det budsjettmessig bare rom for en moderat økning i sysselsettingen i år. Samlet anslår vi et fall i sysselsettingen på ½ prosent i år og uendret sysselsetting neste år.

Et tilsvarende forløp for sysselsettingen hadde vi også tidlig på 1980- tallet. Da steg imidlertid arbeidsledigheten markert som følge av fortsatt kraftig vekst i arbeidsstyrken.

Sysselsettingen i industrien faller. Fram til slutten av 2002 holdt industriledigheten seg stabil. De siste månedene har derimot ledigheten blant industriarbeidere steget betydelig. Flere permitterte arbeidstakere og lavere forventninger til sysselsetting i industribedrifter er indikasjoner på økt ledighet i industrien fremover. I tillegg viser statistikk over utlyste stillinger innen industrien en nedgang på 40 prosent det siste året.

Etterspørselen etter arbeidskraft, målt ved utlyste stillinger, er lav også i andre næringer. Dette tilsier at ledigheten kan øke ytterligere i tiden fremover. Vi må regne med at arbeidsledigheten vil fortsette å øke noe, særlig innenfor industrien.

Vi anslår at den registrerte ledigheten øker fra 3¼ prosent i 2002 til 4 prosent i 2003 og videre opp til 4¼ prosent. Ledigheten anslås å stabilisere seg på dette nivået i 2005.

Det er store regionale forskjeller i arbeidsledigheten. Ved utgangen av februar hadde 4 prosent av arbeidsstyrken i Rogaland meldt seg som ledige. Dette er nær landsgjennomsnittet.

Som for resten av landet, er offentlig sektor og deler av privat tjenesteyting viktig for sysselsettingen i Rogaland, men andelen av sysselsettingen i disse næringene er lavere enn landsgjennomsnittet. Næringslivet og verdiskapningen står sterkt i denne landsdelen.

Industri og utvinning av olje og gass har en større andel av sysselsettingen i Rogaland enn i landet for øvrig. Det er forholdsvis mye konkurranseutsatt industri i fylket. Mye av industrisysselsettingen i Rogaland finnes innenfor verkstedindustrien og bygging av skip og oljeplattformer. Det er også mange sysselsatte innenfor nærings- og nytelsesmiddelindustrien. En stor del av industriproduksjonen i Rogaland er rettet mot eksport. Rogaland er også et viktig jordbruksfylke.

For å sette riktig rente er det viktig å kjenne den økonomiske situasjonen. Økonomisk statistikk hjelper, men den kommer sent og tallene revideres ofte.

Høsten 2002 etablerte Norges Bank et regionalt nettverk som et hjelpemiddel for å ta pulsen på aktiviteten i norsk økonomi.

Nettverket består av bedrifter, organisasjoner og kommuner i hele landet. I de to kontaktrundene i forbindelse med Inflasjonsrapport 1/03 ble det gjennomført samtaler med 440 kontakter. Gjennom seks runder i året vil vi ha samtaler med ledere fra nærings- og samfunnslivet om den økonomiske utviklingen i dere bedrifter og næringer, til sammen rundt 200 besøk i hver runde. Utvalget representerer produksjonssiden i økonomien både næringsmessig og geografisk.

Antallet kontakter tilknyttet nettverket vil i løpet av 2003 komme opp i rundt 1000 personer som vil bli kontaktet 1-2 ganger per år. Rogalandsforskning har ansvaret for nettverket og gjennomfører kontaktmøter i Rogaland og Hordaland.

Offentlig statistikk vil fortsatt være hovedgrunnlaget for våre vurderinger, men tidsetterslep og revisjoner av slik statistikk gjør det nyttig å supplere med annen informasjon.

Det regionale nettverket gir oss oppdatert informasjon om tilstanden i norsk økonomi. Regelmessige samtaler med lokale kontakter fra norsk nærings- og samfunnsliv gir informasjon som supplerer tilgjengelig offentlig statistikk. Dessuten får vi utfyllende kunnskap på områder som ikke dekkes av offentlige statistikkilder. Vi får dessuten kjennskap til temaer bedriftene er spesielt opptatt av.

Det mest iøynefallende fra februarrunden i region Sørvest er utviklingen i oljesektoren. Konkurranseutsatte bedrifter har vanskelige tider. Kronekursen og lønnsveksten har ført til pressede driftsmarginer for industrien. Industriproduksjon rettet mot hjemmemarkedet vokser ikke lenger, og eksportrettet industri sliter med både produksjon og priser. Det er nedgang i leveranser til oljeindustrien som følge av mindre leting, få nye prosjekter og tap av prosjekter til utenlandske leverandører. Bygg- og anleggssektoren viser moderat tilbakegang på grunn av redusert interesse for næringsbygg. Det nye fotballstadionet på Jåttå vil trekke opp. Varehandelen melder om skuffende jule- og januarsalg.

Svakere tider for eksportrettet industri, svikt i deler av oljesektoren og lavere marginer i næringslivet kan medføre høyere ledighet i regionen. Det meldes også om bedre tilgang på kvalifisert arbeidskraft.

Til tross for at renten er satt ned og at statsbudsjettet stimulerer aktiviteten, har den samlede økonomiske politikken vært stram som følge av at kronen har vært sterk. Lavere rente og kronekurs har bidratt til at pengepolitikken nå er lettere. Den høye lønnsveksten over flere år har likevel svekket konkurranseevnen. Det vil dempe veksten framover.

Konjunkturbarometeret for industrien viser at industriledernes forventninger til den framtidige utviklingen er negativ. Bedriftene rapporterer om fallende produksjon, sysselsetting og ordretilgang både på eksport- og hjemmemarkedet. Mange bedrifter har flyttet eller har planer om å flytte hele eller deler av sin produksjon ut av Norge.

De siste årene har verfts- og verkstedindustrien holdt aktivitetsnivået oppe i norsk industri. Skipsverftene opplevde en kraftig økning i ordrene fra årsskiftet 2000/2001 før skipsbyggingsstøtten i Norge og mange europeiske land falt bort. Svært lav ordretilgang siden har ført til at ordrereservene er i ferd med å bli uttømt. En kraftig økning i oljeinvesteringene vil kunne gi visse positive vekstimpulser for offshore- relatert industri.

Vekstimpulsene til fastlandsøkonomien fra oljeinvesteringene vil imidlertid kunne bli mindre enn vi tidligere har vært vant til. En stor del av økningen fra i fjor til i år vil være knyttet til anlegg og installasjoner som har en høy importandel. Det høye kostnadsnivået i Norge medfører også at flere kontrakter blir vunnet av utenlandske selskaper. Samtidig benytter norske verft i økende grad utenlandske underleverandører med et lavere kostnadsnivå. Det rammer norsk verkstedindustri.

Sterk vekst i det private forbruket har bidratt til å holde aktiviteten i norsk økonomi oppe. Kraftig lønnsvekst ga, sammen med skatte- og avgiftslettelser, en vekst i den disponible realinntekten for husholdningene på nærmere 5 prosent i fjor. Den reelle inntektsveksten vil bli vesentlig lavere i år, og trolig lavere enn tidligere anslått. Ubalanser i det norske kraftmarkedet har trukket elektrisitetsprisene kraftig opp. Det innebærer en vesentlig reduksjon i veksten i husholdningenes reelle inntekter. Våre anslag sier at elektrisitetsprisene bidrar til at inntektsveksten isolert sett reduseres med 1 ½ prosentpoeng i år. Rentereduksjonene i vinter trekker i motsatt retning. I tillegg venter vi en svakere sysselsettingsutvikling og noe lavere lønnsvekst i år enn tidligere anslått.

I løpet av det siste halve året er husholdningene blitt mindre optimistiske til den økonomiske utviklingen fremover. Økt usikkerhet i arbeidsmarkedet og lavere forventninger trekker i retning av forsiktighet i husholdningene og økt sparing. Lavere rente trekker i motsatt retning. Husholdningenes spareatferd kan også påvirkes av de høye strømprisene. Samlet legger vi til grunn en midlertidig moderat nedgang i sparingen i år. Neste år vil en normalisering av strømprisene bidra til å øke veksten i reelle inntekter sammenliknet med i år. Samtidig har vi forutsatt at deler av den økte bruken av oljeinntekter over statsbudsjettene vil innebære økte overføringer eller skatteletter for husholdningene. Sammen med lavere rente kan det bidra til fortsatt relativt god vekst i det private konsumet de neste årene.

I de siste månedene har det vært lavere vekst i boligprisene enn i de foregående årene. Aktiviteten i boligmarkedet har avtatt, og det tar lenger tid å få solgt boliger.

Veksten i husholdningenes låneopptak er fortsatt høy. En svakere utvikling i boligprisene og mindre optimisme i husholdningene kan bidra til å redusere låneveksten fremover.

I den siste inflasjonsrapporten ventet vi at BNP for Fastlands-Norge vil vokse mindre enn trendmessig vekst, med 1¼ prosent i år og 2 prosent neste år. I 2005 anslås veksten til 2¼ prosent.

Norges Banks Hovedstyre vurderte renten på hovedstyremøtet 5. mars. Det ble der fattet vedtak om å sette ned renten fra 6 prosent til 5,5 prosent. Med en rente på 5,5 prosent ser Norges Bank det som mer sannsynlig at inflasjonen på to års sikt blir lavere enn 2½ prosent enn at den blir høyere.

Det nærmeste året vil den underliggende prisveksten preges av at kronen har vært sterk. Til tross for høy lønnsvekst vil tolvmånedersveksten i konsumprisene justert for avgifter og uten energivarer (KPI-JAE) med stor sannsynlighet ligge mellom 1½ og 2 prosent fram til sommeren. Utviklingen videre vil blant annet avhenge av den økonomiske utviklingen ute, effektene av det høye kostnadsnivået for næringslivet, kronekursen og hvordan endringer i kursen slår igjennom på konsumprisene i Norge.

I inflasjonsrapporten presenterte vi to ulike utviklingsbaner for norsk økonomi. I referansebanen, hvor renten holdes på 5½ prosent og kronekursen lik gjennomsnittet siste måned, anslås inflasjonen å holde seg under 2½ prosent i hele prognoseperioden. I en alternativ bane, hvor det er lagt inn pengepolitiske lettelser i tråd med forventningene hos markedsaktørene, vil det være utsikter til at inflasjonen kommer noe over målet to år fram i tid.

Det er usikkerhet om utviklingen i mange av de faktorene som vil påvirke prisstigningen framover, blant annet når det gjelder kronekursen. Det tilsier at en går gradvis fram i virkemiddelbruken.